For referat fra debatten i fulltekst, se Referat fra Stortingets debatt om utenriksministerens redegjørelse

Ågot Valle (SV) : Også jeg vil takke utenriksministeren for redegjørelsen, men jeg vil samtidig si at det er et paradoks at WTO-debatten har vært grundigere i mange frivillige organisasjoner enn den har vært her i Stortinget. Internasjonale avtaler som denne vil være avgjørende for om vi skal kunne eller ikke kunne løse fundamentale spørsmål, både globalt og nasjonalt, som utviklingen av offentlig sektor, presset på fellesskapsløsninger, årsakene til at flere blir fattige, spørsmål som miljø, matvaresuverenitet, store spørsmål som rettferdighet og demokrati.

       Virkningene av denne avtalen vil gripe inn i livene til hver enkelt av oss. Men først og fremst vil avtalen ha avgjørende betydning for u-landa, om store deler av verdens befolkning skal kunne ha den samme muligheten som rike land har hatt til å løfte seg sjøl ut av fattigdom og marginalisering. Jeg har merket meg at representanten Petersen i juni i år var enig i at WTO-spørsmål må få en langt grundigere behandling i Stortinget. Jeg vil utfordre utenriksminister Petersen til å si noe om hvilke grep Regjeringa vil gjøre for å ta Stortinget med på råd.

       Det var mange grunner til at forhandlingene i Seattle strandet. En av dem var at u-landa stod samlet i sin kritikk av råkjøret fra et udemokratisk WTO-system, og i sine krav til de rike landa. Blant annet ber de om at de må få samme muligheter til å utvikle egen industri og eget næringsliv som det rike land har hatt. Ikke ett land har maktet å utvikle rettferdighet og demokrati for de store befolkningsgruppene uten muligheten til å beskytte egne ressurser og interesser.

       Et udemokratisk WTO-regime vil være til fordel først og fremst for de transnasjonale selskapene, men gi få muligheter for u-landa til å ta vare på egen befolkning, dette til tross for mange fagre ord i redegjørelsen om å ta hensyn til u-landa i forhandlingene.

       De 48 fattigste landa har reagert skarpt på utkastet til nye forhandlinger. De får følge av India, hvis handelsminister har reagert skarpt på utkastet og ser det som en krigserklæring. De motsetter seg en ny, bred forhandlingsrunde før konsekvensene av de gamle er evaluert. Det er stor motstand mot at nye områder, som tjenester, investeringer, intellektuell eiendom og patenter, blir lagt inn under en mer liberalisert verdenshandel. De krever matsuverenitet, dvs. muligheten til å produsere basismat lokalt til egen befolkning. De krever at Uruguayrunden skal evalueres med tanke på hvordan fordeling av rikdom har utviklet seg globalt og påvirket statenes evne til å forbedre levekårene, innbefattet muligheten til å forsyne egen befolkning med mat, før nye temaer blir tatt inn. Miljø- og solidaritetsorganisasjoner her heime er enig i dette kravet. I Qatar vil u-landa bli satt under et kolossalt press for å gi seg. Det har betydning hva Norge gjør fordi WTO bygger på konsensusprinsippet. Da er vårt spørsmål til statsråden: Hvilken side skal Norge stille seg på? SV utfordrer Norge til å lytte til u-landas innvendinger og krav om evaluering før nye temaer tas inn.

       Hele WTO-systemet er grunnleggende udemokratisk ved at de viktigste forhandlingene foregår i de grønne rom, der ikke alle får være til stede. De 29 fattigste landa har ikke engang ressurser til å delta i arbeidet i Genève. Daværende utenriksminister Knut Vollebæk sa etter Seattle:

«Man kan ikke fortsette med handelsforhandlinger der 20 land deltar, mens de øvrige 120 land står på gangen».

       Vårt spørsmål blir da: Hva vil Regjeringa gjøre for å oppnå mer demokratiske og inkluderende forberedelses- og beslutningsprosedyrer i WTO?

       Norge presser på at handelen med fisk skal liberaliseres, og at fisk skal vurderes som en industrivare. Flere land, bl.a. EU-landa, vil kople generell markedsadgang og ressursadgang på fiskeriområdet. Dette vil ødelegge ressursgrunnlaget for mange fattige land og også være en trussel mot norsk fiskeriforvaltning. Norsk fiskeripolitikk har hatt målsettinger som sysselsetting, bosetting, bærekraftig ressursforvaltning og lønnsomhet. Står Regjeringa fast på de målsettinger? Anerkjenner Regjeringa u-landas rett til å utvikle egen fiskeripolitikk og mulighet for å forvalte eget matfat? Eller skal det bli fritt fram for mektige selskap til å underlegge seg ressursene?

       SV mener at det etter 11. september er viktig å se på om de grepa som tas, fremmer rettferdighet, bedrer menneskerettighetene og miljøet og gjør noe med fattigdommen i verden. Det vi, de rike landa, gjør, må ha legitimitet, særlig blant verdens fattigste. Verdenshandelen trenger spilleregler, men reglene må først og fremst tøyle grådige markedskrefter og baseres på interessene til vanlige folk, til de fattige og til miljøet. Det gjør ikke WTO i dag. Det kan det bare gjøre dersom WTO blir lagt under FN, og at viktige FN-avtaler blir overordnet handelsavtalene.