For referat fra debatten i fulltekst, se Referat fra Stortingets debatt om utenriksministerens redegjørelse, 1.6.01

Lisbet Rugtvedt (SV) : Jeg vil først takke utenriksministeren for redegjørelsen. SV har vært opptatt av at Stortinget jevnlig skal bli oppdatert omkring de prosesser som pågår i WTO. Både WTO og nasjonale myndigheter må bruke mer energi og ressurser på debatt og utredning om globaliseringsspørsmål. Det utredningsprosjektet Regjeringen har satt i gang omkring globale styringsutfordringer, er et viktig og bra initiativ i så måte.

       Det er åpenbart behov for å møte den tiltakende globaliseringen med felles spilleregler og en bedre organisert verden. Men spillereglene må ikke bare fastsettes ut fra hva som tjener pengeinteresser, men baseres på interessene til vanlige mennesker, til de fattige og ut fra hensynet til miljøet.

       SV er i utgangspunktet skeptisk til en ny bred WTO-runde. Vi har stor sans for det kravet som er stilt av en rekke ulike miljøer, om et moratorium i WTO, at en stopper opp og evaluerer virkningen av den handelsliberaliseringen som har foregått så langt, og ser på virkninger f.eks for fordeling, miljø og ressursforvaltning. SV ønsker også at FN skal styrkes på det handelspolitiske området for å kunne være en handlekraftig organisasjon og en effektiv arena for å bidra til spilleregler for globaliseringen.

       Når det gjelder forhandlinger om tjenester, er det ikke nå så lett å se rekkevidden av det som er Norges forhandlingsopplegg. Men SV hadde ønsket at Norge var klarere i forsvar av offentlig sektor. Utenriksministeren hevdet at det ikke kunne være tvil om at tjenesteavtalen i WTO ikke vil begrense vår nasjonale handlefrihet til å organisere den offentlige sektoren på den måten vi selv ønsker.

       Jeg vil begrunne hvorfor jeg mener det er feil å være så skråsikker på dette. I GATS-avtalen sies det at tjenester som ytes av offentlige myndigheter, ikke er inkludert i avtalen. Men så defineres slike tjenester i GATS-avtalens punkt 1.3 b som tjenester som blir ytt verken på kommersielt grunnlag eller i konkurranse med en eller flere tjenesteytere. Som kjent er det en rekke offentlige tjenester etter hvert som utsettes for konkurranse fra én eller flere tjenesteytere, og dette virker derfor ikke som noen holdbar definisjon. Når offentlige tjenester konkurranseutsettes i land som tradisjonelt har hatt en sterk velferdsstat, er det jo ikke overraskende at det kommer et press fra store selskaper om å få åpnet disse voksende tjenestemarkedene f.eks innen helse og utdanning for internasjonal fri konkurranse. Spørsmålet er derfor om den norske regjeringen ønsker å bidra til å reparere denne svakheten i GATS-avtalen, og arbeide for en klarere definisjon av hvilke offentlige tjenester som ikke skal omfattes av konkurransereglene i GATS. Det går dessverre ikke klart fram av det norske forhandlingsforslaget at Regjeringen vil gå inn i forhandlingene med et aktivt forsvar for offentlig sektor.

       Utenriksministeren la vekt på at WTO-beslutninger er basert på konsensus. Det er en klar fordel etter SVs syn. Men når avtalene først er undertegnet, er det viktig at formuleringene er klare og entydige, slik at det ikke er tvisteløsningsmekanismene som avgjør viktige prinsippspørsmål.

       I tilknytning til WTO-møter har vi de siste årene sett økende uro og demonstrasjoner. Dette må tas på alvor og oppfattes som et tegn på en tillitskrise i forholdet mellom politiske myndigheter og organisasjoner som engasjerer seg i solidaritets- og miljøspørsmål. Uansett hva en måtte mene om det sterkt varierte budskapet til de som demonstrerer, må dette engasjementet og mangelen på tillit tas på alvor. Demonstrasjonene uttrykker mistillit til at WTO-systemet fungerer slik at det fremmer miljøhensyn og fattigdomsbekjempelse, eller at dette virkelig er overordnede mål for WTO-forhandlinger. Her ligger bevisbyrden på WTO-systemet. Mange har også en forståelig oppfatning av at politikerne ikke forsøker godt nok å styre utviklingen og globaliseringen, men tvert imot lar globaliseringsprosessene ta styring over dem og lar de multinasjonale selskapene sitte i førersetet.

       SV mener at det er viktig at det sivile samfunnet blir trukket inn i beslutningsprosessene omkring globale spilleregler. Det er en naturlig konsekvens av at makt flyttes fra nasjonalstaten og over i internasjonale institusjoner. Det sivile samfunnet må trekkes inn i selve forhandlingsprosessen, slik tilfellet er i en rekke FN-prosesser.

       Tidligere utenriksminister Knut Vollebæk tok til orde for at det burde opprettes et konsultativt organ under generaldirektøren i WTO med representasjon fra arbeidslivets parter, NGO-er og akademikere som kan gi nyttige innspill til WTO-arbeidet. Dette håper jeg utenriksministeren følger opp.

       Spilleregler i globaliseringens tidsalder må inkludere en styrking av faglige rettigheter og sosiale standarder internasjonalt. Men det ser ut til å være bred enighet om at WTO ikke er den rette rammen omkring slike regler, og at bruk av handelsrestriksjoner er et lite egnet virkemiddel for å fremme høyere arbeidsstandarder i fattige land. Frivillige kampanjer, forbrukerholdninger, bistand, politisk press og regler for multinasjonale selskaper er mer egnet. Utenriksministeren gav i redegjørelsen uttrykk for at Regjeringen har inntatt et mer nyansert syn på dette enn hva Norge tidligere har stått for, og det er positivt. Det er også positivt at Regjeringen så klart uttrykker at Norge vil bidra til å fremme utviklingslandenes interesser i en ny WTO-runde.