For referat fra debatten i fulltekst, se Referat fra Stortingets debatt om den utviklingspolitiske redegjørelsen, 8.5.01

Lisbet Rugtvedt (SV) : La meg først få rose Høyres engasjement for de fattige i våre nærområder. Det er bra at vi blir minnet om behovet for å gi en håndsrekning til bl.a. Russland. Men hvorfor i all verden skal dette måtte gå på bekostning av støtten til Afrika? For meg er det også vanskelig å forstå hvordan man kan ha mage til å slåss for kutt i bistanden til verdens aller fattigste og gå inn for massive skattelettelser for noen av verdens aller rikeste.

       Men det gir en strime av håp når jeg ser hvilke krasse utfall folk som en skulle tro stod Høyre nærmere enn meg, hadde mot Høyres prioteringer i årets statsbudsjett. Næringslivets Ukeavis sa det slik den 3. november 2000:

       « Vi fatter ikke poenget med å ta fra de svakeste og fattigste i verden et par milliarder. Høyre kan da arbeide for at vi skal fjerne toll og andre handlingshindringer som u-landene vil nyte godt av uten å skulle kompensere med kutt i bistanden. Overfor verdens fattige er det grovt å ville gi med den ene handa og ta med den andre. »

       Kan representanten Frost Sterri forklare poenget med Høyres kuttforslag? Er det et prinsipp for Høyre at vi skal ha lavere bistandsbudsjett, uansett hvilken økonomisk situasjon Norge er i?

[Neste innlegg av Lisbet Rugtvedt]

Lisbet Rugtvedt (SV) : I 1980 vedtok FNs medlemsland at sult og underernæring skulle utryddes innen årtusenskiftet. År 2000 var også året UNESCO hadde satt som mål for utdanning til alle. Slik gikk det, som vi vet, ikke. Tvert imot dør 40.000 mennesker hvert døgn av sult, mens 800 millioner mennesker er underernærte. 25 % av jordas befolkning kan ikke lese og skrive. Verdenssamfunnet har nå et lavere, men forhåpentligvis realistisk, mål: Å halvere andelen fattige innen år 2015. Men skal dette målet nås, må flere av dagens trender bli snudd. I dag ser vi en nedgang i bistand fra de rike landene. Bistanden utgjør nå i gjennomsnitt bare 0,24 % av de rike landenes BNP.

       Det er bra at Regjeringen har som mål å øke bistanden til 1 % av BNP. Men SV har spurt før, og vi spør igjen: Hvorfor kan ikke Regjeringen følge opp målsettingen om dette i budsjettsammenheng? Hva er vitsen med et slikt mål dersom det ikke blir fulgt opp i praksis? En måte å få til vekst i bistanden på, kunne være å opprette et utviklingsfond, slik utviklingsministeren har sagt hun skal vurdere. Jeg er, i likhet med bl.a komitelederen, skuffet over at statsråden ikke kunne legge fram et konkret forslag om dette. Jeg vil også minne om det SV-forslaget som Verdikommisjonen nå har resirkulert, nemlig at en viss andel av oljefondet burde settes av til investeringer i de fattigste landene. For statsbudsjettet for i år foreslo SV 5 milliarder kr til et slikt fond. Dette er et realistisk forslag som vil kunne bidra til at våre oljepenger brukes på en måte som vi kan være mer stolte av enn det vi har grunn til å være i dag.

       Når bistandens andel av BNP blir redusert, betyr det at vi bruker stadig mer av pengene på oss selv. Det er vel heller ikke grunn til å være stolt av at nabolandene våre går forbi oss på dette området. Men når det er sagt, er jeg enig med utviklingsministeren i at vi ikke må fortape oss i volum og prosenter. Det er kvaliteten i bistanden som må stå i fokus. Men for å få søkelyset over på innholdet i bistanden kunne det kanskje være en fordel om slike redegjørelser for framtiden tok utgangspunkt i resultatene av norsk bistand og ikke bare prinsippene for norsk bistand. Dersom vi skal bevare den store oppslutningen om bistanden, er det viktig at resultatene synliggjøres bedre enn i dag.

       Trolig kunne det også være nyttig med mer debatt om bistand som ikke går så bra. Hadde noe i Norge gått så galt som det f.eks gikk med den norske miljøteknologisatsingen i Indonesia, ville det antakelig vakt atskillig rabalder. Ny Tid nummer 6 i år omtaler en rapport fra Fafo, hvor det framgår at seks av sju prosjekter i Indonesia, som til sammen har fått 311 mill. NORAD-kroner, ikke genererer inntekter, men har påført landet økt utenlandsgjeld. Fire av prosjektene har rett og slett gått i vasken. Dette er et skrekkeksempel på dårlig bistandssatsing. Det er sløsing med penger, og det kan bidra til å undergrave troverdigheten til norsk bistand, både overfor folk i Norge og ute. I land hvor millioner av mennesker lever i slum, er det en hån at bistandsmidler blir brukt på denne måten. De samme kroner brukt på å investere i utdanning for barn og unge ville garantert gitt avkastning.

       Eksemplet fra Indonesia handler om sammensausing av norske næringsinteresser og bistand. Virkemidlene i bistandspolitikken må utformes slik at det ikke er tvil om at målet er å bedre levekårene for fattige. I dag skjeles det for mye til nytteeffekten for norske bedrifter, etter SVs oppfatning.

       For at fattige land skal komme seg ut av fattigdommen, er det selvsagt avgjørende med et fungerende næringsliv, og det skal vi bidra til. Utviklingsministeren sa seg fornøyd med den oppryddingen som har vært innen næringsvirkemidlene. SV er ikke i tvil om at det må ryddes mer. Norske bedrifter må gjerne oppmuntres til å satse i fattige land, men motivasjonen må ikke være å karre til seg penger fra bistandsbudsjettet.

       Jeg etterlyser også Regjeringens syn på økonomisk vekst i forhold til fordeling innad i de fattige landene. Uten en aktiv fordelingspolitikk betyr ikke økonomisk vekst nødvendigvis fattigdomsreduksjon.

       Et enda klarere fokus på barn i norsk bistand ville gi mange gevinster, etter SVs oppfatning. For det første er det å satse på gode oppvekstvilkår, grunnleggende helseomsorg og ikke minst utdanning god utviklingspolitikk - mer målrettet og effektivt enn det meste, også med tanke på økonomisk vekst. For det andre ville det gi et viktig signal til alle makthavere verden over som ignorerer barns rettigheter, om Norge sa klart fra at fra vår side er det barna som står i aller første rekke. Behovene er dessuten åpenbare. Barna er blant dem som har aller mest å tape på aidskatastrofen i Afrika. Barn rammes direkte og indirekte - direkte ved at mange barn blir smittet, indirekte ved at svært mange mister foreldre. En virkning av dette er økt omfang av barnearbeid, som følge av at flere barn må forsørge seg selv og sine søsken når foreldre blir syke og faller fra. Flere barn i arbeid betyr færre barn på skolen, og dermed nok en ond sirkel for de samfunn som rammes. Utviklingsministeren sa mye positivt om å satse på barn i redegjørelsen, men prioriteringen av barn burde komme enda tydeligere fram i den praktiske bistandspolitikken.

       Utviklingsministeren varslet en gjennomgang av samarbeidsland, temaer og virkemidler for norsk bistand. Denne gjennomgangen hilser SV velkommen. Det er klart at det kan bli for mye god vilje på for mange tema, og at dette kan gå ut over kvaliteten i bistanden. SV vil avvente hvilke land utviklingsministeren mener vi bør trappe ned overfor, men vil minne om at det også er mulig å fokusere bedre ved å velge færre temaer for satsingen. Jeg har allerede nevnt næringslivsordningene som kandidat for opprydding og barnerettet bistand som tema for økt satsing.

       Utenrikskomiteen har nylig behandlet innstilling om bistandsavtaler, som trådte i kraft i 1999. Jeg vet ikke helt i hvilken grad en slik liste gir noe representativt uttrykk for satsingen i norsk bistand, men jeg vil tro den sier litt. Listen rommer hummer og kanari, og ut fra denne listen har norsk bistand en uklar profil. Oversikten omfatter 75 inngåtte avtaler. Av avtaletitlene går det fram at omkring 12 av disse avtalene med litt godvilje kan antas å ha direkte virkning for barn. Dette gir heller ikke et bilde av at barn er en så sentral målgruppe for norsk bistand som utviklingsministeren har hevdet.

       SV mener at bistanden må være politisk. Det er ingen tvil om at bistand har mest effekt i land med godt styresett. Men det må ikke utelukke at bistand kan gis til dem som kjemper for politiske reformer i land med dårlig styresett. Støtte til politisk opposisjon, til fagbevegelse eller til menneskerettighetsbevegelser vil være svært viktig på vei mot et bedre styresett.

       I likhet med utviklingsministeren mener SV det er positivt at det er blitt økt aksept for at det skal stilles krav til mottakerne av bistanden. Det er naturlig at vi stiller krav til oppfyllelse av menneskerettigheter og planer for fattigdomsbekjempelse, for å nevne noe. Men kravene som stilles, må ta utgangspunkt i hva som gagner fattige folk i mottakerlandene, og hva som kan styrke deres rettigheter. Det blir f.eks veldig galt når det gjennom strukturtilpasningsprogrammer fra Verdensbanken og Pengefondet stilles krav om nedskjæringer i offentlig sektor, i skole og helsetilbud for å få til gjeldssletting.

       Utviklingsministeren trakk fram organisasjonenes rolle i sin redegjørelse. Organisasjonene skal selvsagt møte krav til koordinering og til resultater i sitt arbeid. Men jeg synes det er grunn til å reagere på den omtalen utviklingsministeren har av organisasjonene, hvor hun skjærer alle over en kam og sier:

« På tross av gjennomgående gode resultater ... blir den bredere utviklingseffekten dermed begrenset. I noen tilfeller svekkes også nasjonale myndigheters muligheter til å ivareta sine oppgaver på en rasjonell måte. »

       Særlig det siste synes jeg er en påstand som utviklingsministeren enten burde ha utdypet eller latt være å komme med. Dette kan være en relevant problemstilling i visse tilfeller, men det gjelder trolig ikke så generelt som utviklingsministeren gir inntrykk av. Det er jo ikke slik at organisasjonene bare har private samarbeidspartnere og driver private prosjekter. De norske organisasjonene samarbeider ofte med offentlige myndigheter i land som mottar bistand, med respekt for deres prioriteringer og med klar lokal forankring av prosjektene hos lokale myndigheter. Dette synes jeg derfor utviklingsministeren kunne gitt en mer balansert framstilling av.

       En svært positiv side ved redegjørelsen var at Regjeringen vil satse mer på de politiske partiene i Stortinget i utviklingsarbeidet, og vil foreslå en konkret bevilgning til dette over neste års statsbudsjett. Dette tok SV opp i sammenheng med fjorårets bistandsredegjørelse, og vi er glade for at Regjeringen nå følger dette opp. Norske partier har mye å lære bort når det gjelder flerpartisystem med grasrotforankring. Samtidig har de norske partiene antakelig mye å lære av selv å engasjere seg i bistandsarbeid og av å samarbeide tett med folk som driver med politikk under andre forutsetninger enn oss selv.

       SV har allerede prøvd ut dette et par år. Vi har innledet et omfattende samarbeid med partier i El Salvador og Guatemala, og har så langt gode erfaringer med dette.

       Når det gjelder Kristelig Folkepartis forslag, synes jeg det er vanskelig å ta stilling til det sånn over bordet, og jeg håper derfor at Kristelig Folkeparti vil gjøre det om til et oversendelsesforslag. For SVs del vil vi bare understreke at det vi synes er viktig, er at partiene har direkte kontakt med partier ute, og at vi ikke bygger opp et mellomledd som blir det som i virkeligheten har den kontakten. Det viktige er å engasjere partiene direkte i bistandsvirksomhet, sånn som vi ser det.

       SV er også positiv til at utviklingsministeren vil styrke evalueringsfunksjonen i Utenriksdepartementet. Utviklingsbistand er vanskelig, og mye kan gå galt. Den beste måten å sikre kvalitet på er hele tiden å sørge for gjennomgang av de erfaringene som gjøres, og føre en kontinuerlig debatt om hva som kan forbedres.

[Neste innlegg av Lisbet Rugtvedt]

Lisbet Rugtvedt (SV) : Jeg vil gjerne følge opp et tema som utviklingsministeren var innom i redegjørelsen sin, men som jeg mener fortjener litt mer oppmerksomhet også fra Stortinget. Det dreier seg om forberedelsene til FNs spesialsesjon om barn. Forum for Barnekonvensjonen, som omfatter de fleste norske organisasjoner og miljøer som er opptatt av barns rettigheter, har savnet en klarere profil og et klarere budskap i forberedelsene fra Norges side. Utviklingsministeren gav noen signaler i redegjørelsen om hvilke tema hun vil prioritere, og disse var jeg helt enig i.

       Men det jeg gjerne vil spørre statsråden om, er om hun og Norge vil bidra til å styrke rettighetsperspektivet i forhandlingene under spesialsesjonen og i forhold til sluttdokumentet, og bidra til å styrke det synet at barn har rettigheter uavhengig av familien, rettigheter som selvstendige individer. Dette er ikke selvsagt, og det motarbeides av en rekke land. Selv om alle land i verden, utenom Somalia og USA, har ratifisert FNs barnekonvensjon, er det enormt mye som gjenstår når det gjelder implementering av konvensjonen, og etter SVs oppfatning er Barnekonvensjonen et instrument som Norge må bidra til å styrke. Jeg håper Regjeringen vil prioriterte spesialsesjonen om barn, og vil gjerne ha utviklingsministerens syn på disse problemstillingene omkring barns rettigheter.