For referat fra debatten i fulltekst, se Referat fra Stortingets debatt, 1.3.01

Øystein Djupedal (SV) : Det fullstendige fravær av kjøreregler for den internasjonale pengeflyten har blitt et betydelig problem for stabiliteten i verdensøkonomien og nasjoners mulighet til å føre en selvstendig politikk. Dette er et av de mest synlige trekk ved den internasjonale kapitalismen som har vokst fram særlig de siste to tiår - penger i flyt, penger ikke som betaling for handel eller investeringer, men store summer som krysser landegrensene for å hente fortjeneste i svingninger i valuta, rente eller andre verdipapirer. Dette er ikke penger som bidrar til verdiskaping eller positive ringvirkninger for nasjoner, men spekulasjonskapital som har ett formål: å gå dit forventningene om fortjeneste er størst.

       Grunnen til at dette har blitt et betydelig stabilitetsproblem, er at det har et så ufattelig omfang. De siste tall jeg har funnet - med noen forbehold - er 1.600 milliarder dollar om dagen. Uansett er omfanget ganske utrolig. Dette omfanget er så ufattelig at det er mulig selv for sterke nasjoner som har sitt hushold i orden, å bli tvunget i kne hvis disse pengestrømmene kommer i bevegelse. Dette har vi sett en rekke steder i verden de siste årene. Når spekulantene setter inn sine angrep, må selv den sterkeste valuta bukke under.

       Hovedtyngden av disse transaksjonene over landegrensene er spekulasjonsmotiverte. Det betyr at de ikke er ute etter langsiktighet, men kortsiktighet. Det er også sagt at nesten halvparten av disse store summene går fram og tilbake over landegrensene i løpet av 48 timer.

       Det er dette spillet som er en trussel mot demokratiet - der det lukkede styrerom i finansforetak har større innflytelse på et lands framtid enn både regjeringer og parlamenter. Dette har særlig vokst fram de siste to tiår etter den nyliberalistiske revolusjonen på 1980-tallet med Margaret Thatcher og Ronald Reagan i spissen, og her hjemme også Kåre Willoch, da man gradvis avskaffet alle restriksjoner på kapitalbevegelser. Det er dette som har gjort at omfanget har akselerert så voldsomt gjennom de siste to tiår.

       For industrilandene har spekulasjonskapitalismen medført betydelige problemer. I Norge så vi dette klarest høsten 1998, da både norske og internasjonale finansakrobater startet et storstilt salg av norsk valuta i forventning om gevinst, som ganske riktig også kom noe senere. Dette påførte oss et rentehopp vi fremdeles sliter med, og det påførte oss en innstramming i statsbudsjettet den høsten som vel bare høyresiden i norsk politikk var fornøyd med.

       Det samme mønsteret har vi sett i mange andre industriland, kanskje særlig i England, som er det mest kjente eksempelet, der pundet ble presset ut av EUs valutasamarbeid i 1992 med ufattelige gevinster for spekulantene som resultat. Vi har også sett det i Sverige, vi har sett det i Danmark, og vi har sett det i mange andre industriland i Europa.

       Norge måtte gi opp fastkursregimet i desember 1992. Dette var bl.a betinget av en etterdønning etter raidet mot det engelske pund, en operasjon som gjorde George Soros herostratisk berømt - mannen som startet raidet, og som senere håvet inn den største gevinsten. George Soros uttalte i den forbindelse: « Dersom en mann som meg kan tyne en valuta, så er det fordi et eller annet i systemet er perverst. » Den senere presidenten i Frankrike, Jacques Chirac, uttalte i den forbindelse at disse spekulasjonsstrømmene var verdensøkonomiens aids. Millioner av mennesker må betale prisen for spekulasjonen, med arbeidsledighet, rentestigning, inflasjon og kutt i offentlige utgifter som resultat.

       Men u-landene rammes enda hardere, både fordi de i liten grad er mottakere av langsiktige investeringer og fordi de i begrenset grad deltar i det internasjonale varebyttet. Det betyr mindre finansiell styrke til å kunne motstå angrep fra disse store pengestrømmene, og, kanskje viktigst, begrensede muligheter til å kunne tilby sine innbyggere stabilitet og framgang.

       I dette spillet er det som sagt mange tapere og kun et fåtall vinnere.

       Etter den annen verdenskrig ble det bygd opp to institusjoner for å avhjelpe land i finansiell uorden og bidra til økonomisk vekst - Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Begge disse institusjonene er dominert av tradisjonell liberalistisk tankegang og har ikke bidratt til vekst og framgang for de land de er satt til å hjelpe. Snarere har de sementert fattigdom og gjeld, og de har i tillegg vært eksportør av det politiske tankesettet som har preget USA og ikke minst vår del av verden. Den som klarest har uttrykt dette, er Verdensbankens nylig avgåtte sjeføkonom, Joseph Stiglitz, som nylig var på besøk i Sverige og avfyrte følgende breiside mot økonomene i disse institusjonene: Dette er tredjerangs økonomer fra førsterangs universiteter. Og han gikk faktisk mye lenger, han sa at disse økonomene, som skal gi råd til fattige u-land, har mer forstand på femstjerners hotell i landene de besøker, enn på landsbyene der. Kritikken mot disse institusjonene er massiv fra en rekke ulike hold, faktisk så ulike som Financial Times og FN. For erfaringer fra krisene disse institusjonene er satt til å løse - i Sørøst-Asia, Brasil, Malaysia, Mexico, Russland og det sørlige Afrika - er at disse landene ikke har kommet ut av krisen, men snarere har fått den forsterket.

       Videre er disse to institusjonene med rette blitt kritisert for at de er frikoplet fra demokratiet, ved at sentralbanksjefene som sitter der, i mange tilfeller er uavhengige av sitt lands regjeringer og derfor ikke trenger å stå til ansvar for sine anbefalinger.

       Flere og flere ser nå behovet for reguleringer av de internasjonale pengestrømmene, rett og slett fordi de verken gagner enkeltmennesker, bedrifter eller nasjoner. Og flere forslag er lansert. Det mest omtalte er den såkalte Tobin-skatten og reformer innenfor Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Tobin-skatten er en avgift som er tenkt lagt på alle transaksjoner over landegrensene for å dempe hastigheten av pengestrømmene - rett og slett en fartsdump. Forslaget har etter hvert bred internasjonal støtte på det verbale plan - senest uttalt av utenriksministeren i Stortingets spørretime til meg for et par uker siden.

       Utfordringen blir å reise forslaget i internasjonale organisasjoner. Det er jo ikke vanskelig å finne motforestillinger mot en sånn Tobin-avgift, og mange av disse motforestillingene er også svært relevante, men alternativet er å tillate at disse store pengestrømmene undergraver stabiliteten i verden. Tobin selv mente at omtrent halvparten av de internasjonale pengestrømmene aldri vil kunne komme til beskatning, rett og slett fordi det bestandig vil være en eller annen smarting som vil finne en måte å holde dette utenfor på. I seg selv kan ikke dette være et argument for at ikke Norge og også andre land går foran og prøver å realisere dette med litt sand i maskineriet for at det skal gå litt saktere rundt. Tobin selv antydet tre formål med en slik avgift, som da er tenkt på valutatransaksjoner: Det skulle være som litt sand i maskineriet, det skulle bidra til at det gikk litt saktere rundt, og, ikke minst viktig, han så for seg at denne avgiften skulle finansiere FN, som jo i seg selv er et svært prisverdig formål.

       Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet trenger også sterkt til reformer, de må både demokratiseres og gis et innhold som ikke forsterker de problemene de er satt til å løse, men det motsatte.

       Et forslag er at det opprettes et økonomisk sikkerhetsråd under FN-paraplyen, som bedre og mer demokratisk kan overta deler av disse oppgavene. FNs sikkerhetsråd er i dag ikke tillagt denne typen oppgaver. Et annet forslag, som ikke minst er lansert av Sveriges tidligere statsminister Ingvar Carlsson, er at det bør avholdes en internasjonal konferanse i regi av FN som debatterer hvordan verdenssamfunnet i større grad enn i dag skal kunne hive litt sand i maskineriet og prøve å få bremset de mest skadelige, spekulative pengestrømmene. Det er også tatt initiativ fra FN i forbindelse med konferansen som skal være i 2002, som heter « Financing for Development », og som også skal se på denne Tobin-avgiften under ledelse av Mexicos tidligere president Ernesto Zedillio.

       Norge har en plass i Sikkerhetsrådet i denne perioden, og det er vi glad for. Denne plassen er primært ikke tenkt for å ta opp denne type spørsmål, men Sikkerhetsrådet kan utmerket godt være en arena for også det. Norge vil i så måte være et naturlig land til å ta det opp, rett og slett fordi vi som en liten nasjon har denne muligheten i større grad enn andre nasjoner, som kanskje har sterkere bindinger.

       Min utfordring til den norske regjering er, siden denne en rekke ganger har uttalt seg positivt om denne avgiften og disse pengestrømmene og i substans, tror jeg, er enig i den analysen som jeg nå har gitt uttrykk for, og som svært mange mennesker i verden er svært bekymret for: Hvordan kan vår regjering og Norge som nasjon gå foran i å prøve å anvise en vei som gjør at verden ikke bare ligger helt åpen for spekulantene? For det er det mest skadelige trekk. Det sementerer fattigdom, det sementerer arbeidsledighet, det sementerer mangel på handlingsrom, og, ikke minst viktig, det sementerer en urettferdig verden som ikke bare vi i den vestlige del av verden merker, men kanskje særlig u-landene, som kommer dypere ned i fattigdom og gjeld, og ikke ut av den gjeldskrisen som de nå er inne i.

       Min utfordring til finansministeren, på vegne av den norske regjering er at disse spørsmål reises i alle internasjonale organ der Norge har en stemme, og mitt håp er at finansministeren i så måte svarer positivt.

[Neste innlegg av Øystein Djupedal]

Øystein Djupedal (SV) : La meg understreke et par poeng i forhold til det finansministeren nå sier. Jeg er glad for at han sier at Norge er for at en slik avgift skal utredes. Jeg er enig i at det å innføre en avgift på nasjonal basis for Norge har åpenbare skyggesider og heller ikke har den internasjonale effekt som en slik avgift er tenkt å ha. Det som er viktig, og som jeg oppfattet at finansministeren nå sier, er at Norge vil gå foran i å prøve å få dette reist internasjonalt og støtte de initiativ som er tatt internasjonalt. Det er jeg glad for.

       Jeg er også glad for at finansministeren sier at deler av disse institusjonene muligens må reformeres. Det er mulig jeg trekker det han sa, for langt, men jeg velger å gjøre det, fordi de åpenbart er laget for en annen tid enn den tid vi selv befinner oss i. Det som jeg derimot ikke er like begeistret for, er at han sier at Sikkerhetsrådet ikke er en arena for dette. Jeg deler selvfølgelig den analysen at Sikkerhetsrådet så langt ikke har vært arena for denne typen diskusjoner. Bakgrunnen for at Sikkerhetsrådet er som det er, er selvfølgelig heller ikke finansielle kriser av dette omfang som vi her snakker om. Allikevel mener jeg det er riktig, fordi det i FN-systemet er tatt mange initiativ for at denne type spørsmål skal opp på dagsordenen, men det tas av andre enn Sikkerhetsrådet, det tas i underkomiteer og ulike avleggere av FN. Jeg tror at det omfanget av valutatransaksjon og valutaspekulasjon som vi når ser, har blitt så omfattende at den eneste verdensomspennende demokratiske organisasjonen vi faktisk har, nemlig FN, er organet for å reise dette spørsmålet. Om jeg ikke uten videre vil ta det opp i Sikkerhetsrådet, vil jeg sterkt oppfordre Regjeringens medlemmer om å ta det opp i uformelle samtaler for å vurdere om dette faktisk kunne vært et tema - om man ikke tar det opp i Sikkerhetsrådet direkte, at man tar det opp i tilstøtende samtaler før man møtes i rådet som sådan.

       Det som selvfølgelig er riktig, er at dette som SV nå tar opp i dag, ikke vil hjelpe land i dyp finansiell uorden. Verken Tobin-avgiften eller andre forslag vil avhjelpe en finansiell krise som skyldes primært helt andre forhold, eller skyldes et dramatisk fall i valutaens verdi. I så måte vil Tobin-avgiften eller andre avgifter ikke ha noen verdi overhodet, det er riktig. Men samtidig er det et mål å bremse de mest spekulative pengestrømmene som fyker over landegrenser i løpet av kort tid, og som i seg selv skaper ustabilitet og vanskelige styringsforhold for nasjoner. Og særlig for de aller fattigste nasjonene, som har liten finansiell styrke, i liten grad deltar i det internasjonale varebytte og i utgangspunktet kanskje heller ikke har de institusjoner nasjonalt som skal til for å stå imot et sånt press, kan en sånn avgift fungere meget positivt.

       Jeg velger å tolke finansministeren dit hen at han i all hovedsak var positiv til de intensjonene som lå i min interpellasjon. Jeg håper da at Regjeringen faktisk går videre med dette. Og jeg vil sterkt oppfordre til at man uformelt knyttet til Sikkerhetsrådet også tar opp denne typen spørsmål.

[Neste innlegg av Øystein Djupedal]

Øystein Djupedal (SV) : La meg først få lov til å si til representanten Petersen, som jeg ser ikke lenger er til stede i salen, at han må ha stått opp med en ualminnelig skakk fot først i dag, for maken til grettent innlegg er det heldigvis sjelden man hører.

       Jeg skal ikke kommentere veldig mye av det han sa, men bare korrigere et par ting, for han har åpenbart sovet i timen, eller så har han ikke fulgt godt nok med i det siste. For hvis man kaller denne debatten om hvordan man skal finne reguleringsmekanismer, for en intern norsk debatt, har man åpenbart ikke fulgt mye med.

       Denne debatten startet ikke i Norge, den kommer heller ikke til å avsluttes i Norge. Denne debatten foregår i alle vestlige land, den foregår også i store deler av u-landene, rett og slett fordi det er mange i verden som er på søken etter å prøve å finne reguleringsmekanismer som gjør at framtida i hvert fall kan se litt tryggere og litt mer stabil ut. Jeg vil oppfordre representanten Petersen til å høre litt mer på sine verdikonservative partikolleger, som Kåre Willoch eller Francis Sejersted, som alle ser skyggesider ved kapitalismen, skyggesider som ikke dreier seg om ærlig handel eller ærlig investering, men som rett og slett dreier seg om å bygge på de mest spekulative utvekster av en uregulert kapitalisme.

       Så mye om representanten Petersen. Han får i grunnen holde grettenheten sin for seg selv, så skal vi andre prøve å diskutere det dette dreier som.

       Det som er positivt med dagens debatt, er at den har vist at det er et flertall i denne sal som er positiv til å finne reguleringsmekanismer for hvordan dette skal kunne gjøres. Forslaget om Tobin-avgift er ett forslag som er lansert, og som flertallet av partiene i denne sal har gitt positiv støtte til. Det er ikke noe problem å se at det finnes mange motforestillinger mot en slik avgift, men - for bare å korrigere noe som også ble sagt tidligere av representanten Jensen og av andre - dette er ikke en avgift som en har tenkt skal differensiere mellom hvilket formål en investering eller en pengetransaksjon har. Den er først og fremst tenkt slik at de som har langsiktighet i sine investeringer og sin pengeflyt, i mindre grad vil bli rammet, rett og slett fordi transaksjonen er tenkt langsiktig og ikke kortsiktig.

       Så har flere vært inne på at det i dag forhåpentligvis skal etableres et interimsstyre for Attac, og det er positivt. Attac vil kanskje da få en norsk avlegger i likhet med hva den har i mange andre europeiske land. Attac har jo en bred plattform, og har som utgangspunkt at man skal diskutere og sammen prøve å finne løsninger for hvordan man skal styre dette i framtiden. Og det er jo det dette dypest sett dreier seg om, at mange fra mange ulike partier med mange ulike politiske holdninger og ståsted ønsker å prøve å finne noen nye styringsgrep, slik at man kanskje kan sørge for at det i framtiden blir litt mer rettferdig, litt bedre for u-landene, litt bedre for oss selv og får litt større stabilitet. Og derfor må jeg avslutningsvis si at det forbauser meg at de borgerlige partiene i denne salen er så totalt avvisende til det. Dette er egentlig også sunn konservativ tenkning, nemlig å få kontroll med de mest spekulative utvekstene av kapitalismen.