(kommentaren sto på trykk i Dagbladet 07.12.08)

Tvedt har et prosjekt. Gjennom år har han bygget opp en fortolkningsramme som plasserer Norge i verden som et regime som bygger sitt eget selvbilde på stereotypier av andre. Bilde er segmentert gjennom bistand, fredsmegling og åpne dører mellom organisasjons-Norge og Utenriksdepartementet. I dette bildet hører det også hjemme at en av de få som fortsatt er fri nok til å kunne formidle tredje verden-stoff til nordmenn på den riktige måten, er ham selv.

Debatt i kringkastingsrådet

At NRK tar seg betalt for arbeidet med den årlige TV-aksjonen er gammelt nytt. Ideelt sett hadde det vært best om de hadde dekket utgiftene til sendingene rundt aksjonen over egne kjernebudsjett. (Slik det hadde vært bedre om forskere hadde fått dekket alle sine utgifter over eget institutts budsjett). Om Tvedts innsats har som resultat at Kringkastingsrådet tar opp dette til prinsipiell debatt på nytt, så er det fint. Men konkluderes det med at denne måten å dekke merkostnader ved tv-aksjonen er den prisen vi seere og organisasjonene må betale for at en tv-aksjon i det hele tatt skal finne sted, er jeg som medborger villig til det. At journalister skaper et positivt bilde av Blå Kors, Røde Kors, Frelsesarmeen, Flyktningehjelpen etc er derfor i denne sammenhengen noe jeg kan svelge – det er programkonseptet. Kvelden etter vil de samme journalistene være i en annen rolle og avdekke negative sider ved arbeidsmåter, korrupsjon eller annet som da er tema.

Som seer klarer jeg å forstå at NRK ikke har mandat til å kvalitetsgodkjenne organisasjonene som sådanne, det er det NORAD og andre som gjør. På samme måte som jeg forstår at nyhetsjournalister også har andre hatter på seg, når de opptrer i underholdningsprogram eller låner ut stemmen sin i andre sammenhenger.

Bilder av ’den andre’

Men segmenteres ikke vårt bilde gjennom tv-aksjonen av ”den andre” som en umælende, ansiktløs og passiv person?  Både ja og nei. På et generelt plan har særlig organisasjoner som driver med nødhjelp blitt kritisert for å fremstille alle som gråtende barn med store mager. Også hardbarkede journalister i felt kan falle for en slik fristelse.

På den annen side: Mange av de som portretters er nødlidende og kan ikke fremstilles som annet, om det er AIDS-passienter eller flyktninger som presenteres. På mange vis er Tv-aksjonen annerledes, fordi den også gir anledning til å gå mer i dybden, både på enkeltindivider og organisasjoner.  Det er sterke kvinner og menn og selvstendige organisasjoner og endringsagenter som fremstilles. Det er en komplisert verden som vises, hvor enkeltindivider og enkeltorganisasjoner utgjør en forskjell.

Krig, kaos og katastrofe dominerer nyhetsbildet fra sør, men mediebildet er endret i takt med globaliseringen. Vi har en mer mangslungen presse i eget land, og folk reiser mer. Analysene og portrettene blir derfor annerledes, og det gjelder også organisasjonene, som i dag jobber mer prosessorientert, ikke minst i lys av klimautfordringene.

Hvert år er det hundretusener av mennesker som nyter godt av fjorårets og tidligere tiders tv-aksjoner i Norge. Pengene brukes over mange år, og utgjør derfor en forskjell i folks hverdag. At bistand er komplisert og at mange prosjekter ikke oppnår de ambisiøse målene som er satt, er ikke vanskelig å forstå. Det er ikke noe annerledes det enn prosjekt her hjemme, som har budsjettoverskridelser eller som ikke ble som lovet. 

Tv-aksjon for Kongo

Stereotypier av andre er en del av et fellesmenneskelig karaktertrekk, og har som sådant ført til ulykke og undertrykkelse. Filosofen Emmanuel Levinas’ begrep ”den andre” er ikke langt fra det kristne begrepet ”nesten”. I møte med ”den andre” rammes jeg i min menneskelighet og i erkjennelsen av mitt ansvar for den andre. Som menneske er jeg kallet til godhet. Men jeg er ikke naturlig god. Jeg må velge. Vi må bygge bro, vi må skape dialog. I min naivitet tenker jeg at de som satte i gang tv-aksjonen i sin tid kanskje hadde noen slike løse grunntanker. Jeg velger derfor å se på Tv-aksjonen som en slik dialogmulighet i det offentlige rom. Og om det ikke er det, så kan vi være med å påvirke til at det blir det. Og at den gir rom for større journalistisk variasjon og grunnleggende debatter i tv-studio på selve dagen.

En idé som kommer til meg i den søte førjulstid er å invitere Tvedt selv til å være programleder i neste års aksjon. I mellomtiden skulle jeg ønske NRK kunne slå til med en ekstra TV-aksjon nå før utgangen av året – for alle de nødstilte i de østlige provinsene i Den Demokratiske Republikken Kongo. Så kunne vi invitere opprørsleder Laurent Nkunda, den rwandiske presidenten Kagame og den kongolesiske presidenten Kabila. Da ville vi både ha oppfylt godhetsregimet vårt på den humanitære siden og på fredsmeglingssiden. Om NRK så sendte regningen til Utenriksdepartementet tror jeg ikke det hadde skapt de store protestaksjonene. Professoral refslese fra Terje Tvedt kunne sikkert både kongoleserne og vi andre også ha levd med.