(kommentaren sto på trykk i Bergens Tidende 08.05.08)

Jeg er enig med Petter Eide (BT 3/5) i at det må være lov å bruke sterke virkemidler for å bli hørt, men ikke dersom kortsiktig gevinst går på tvers av langsiktige behov.

Til BT sier Eide videre: ”Problemet vårt er ikke at vi flommes over av elendighet. Problemet er at de aller fleste kriser hører vi ingenting om. ”

Dette er en argumentasjon nødhjelpsorganisasjoner har brukt i lang tid for å legitimere sine innsamlinger og innsamlingsmetoder og som er grunnleggende feil. Det er et grunnleggende feilspor som ikke løser et eneste problem.

Problemet er at:

1. det er kriser og fattige nok i verden til enhver organisasjon og enkeltperson som vil samle inn penger til humanitære og veldedige formål,
2. den forståelse av verdens fattigdom og urettferdighet som skapes gjennom innsamlingsaksjoner, støttet opp av medienes bilder av ”de andre”, undergraver nødvendig innsikt for å løse utfordringene på lengre sikt og
3. de grunnleggende årsakene til fattigdom og elendighet hører vi lite om, for det tjener verken innsamlingsorganisasjoner eller media på og dessuten kan det undergrave vårt selvbilde som gode hjelpere.

I forbindelse med krig og naturkatastrofer kan det umiddelbare hjelpebehovet være stort og inntrykkene sterke. Som oppslag i BT påpeker kan hjelpeorganisasjonenes ønske om oppmerksomhet for å samle inn penger da gå hånd-i-hånd med journalisters ønske om dramatiske oppslag som selger.

Begge parter kan bli fristet til å smøre litt ekstra tykt på og på kort sikt er dette ofte en vinn-vinn situasjon. Organisasjonene får samlet inn penger til hjelpearbeidet og god medieprofilering (i konkurranse med andre), mens journalisten får stoffet sitt på trykk eller på skjermen.

På lengre sikt er dette imidlertid en tap-tap situasjon for begge parter – og ikke minst for de millioner/milliarder som rammes av fattigdom i en urettferdig verden. Hjelpeorganisasjonen undergraver arbeidet for politiske beslutninger som tar tak i de underliggende årsakene til fattigdom og urettferdighet og journalisten undergraver sin journalistiske integritet.

Ingen av dem bidrar til innsikt og begge bidrar til å videreføre og forsterke våre stereotypier av land i Sør. Mest alvorlig er likevel at de bidrar til å videreføre de maktrelasjoner mellom ”oss” og ”dem” som har vært dominerende siden kolonitiden.