(Kronikken sto på trykk i avisa Klassekampen 06.10.08) 

Norsk bistand når dette målet etter 15 år med brageløfter fra de fleste politiske partier, og midt i den verste globale økonomiske krise vi har hatt på årtier. Krisen har sin historiske bakgrunn i nesten 30 år med nyliberalisme, globalisering og frislepp av markedskreftene som igjen har ført til en svekkelse av både globale (FN) og regionale (EU) institusjoners politiske vilje og evne til å kontrollere de økonomiske kreftene. Den globale liberaliseringen er de siste 8 årene blitt forsterket av den politikk som Bush og hans regjering har ført med et frislepp av finansmarkedene i USA som savner sidestykke i historien. Bush har omgitt seg med folk som er rekruttert fra hyper liberalistiske miljøer i USA som FRP folk i Norge i flere år har besøkt for å få politisk stimulans. Viktige elementer i disse miljøenes politiske tenkning er forakten for en aktiv og ansvarlig stat og for globale og regionale institusjoner for å kontrollere markedskreftenes frie spill. Like stor har forakten vært for bistand og alle politiske tiltak som har hatt som mål å minske gapet mellom fattig og rik og bedre hverdagen for fattigfolk i utviklingsland.

Vi har alle hørt om grådighetskulturen i miljøene i pengemarkedets supergate, Wall Street i New York. Men nye detaljer kommer nå ut om hvordan det har vært. Lønna for en ung og uerfaren rådgiver i en finansinstitusjon i Wall Street har de siste årene ligget på ca 1,5 millioner kr mens gjennomsnittsinntekten for en amerikansk arbeider med forankring i middelklassen har vært rundt 300 000 kr eller mindre. Den høyeste lederlønningen foreløpig i Wall Street var det direktøren i Goldman Sachs Lloyd Blankfein som hadde, ca 350 millioner kr.

Disse menneskene tilhører en global elite som varier i størrelse i forskjellige land og som har det til felles at de de siste årene har utviklet en hensynsløs forbrukskultur med det såkalte søte liv som en viktig ingrediens der bruk av penger aldri har vært et problem. Mange av dem har ment at de hadde en naturlig rett til slike lønninger og en altetende livsstil.

Men nå er denne livsstilen over for en tid mens sammenbruddet i USAs finansinstitusjoner sprer seg til resten av verden. Vi blir alle rammet av turbo kapitalismens nederlag mens lederne i spillet nå roper høyt om statens hjelp og skattebetalernes penger.

De som samtidig helt sikkert blir rammet hardest, er verdens fattigste.

Forleden talte FNs generalsekretær Ban Ki-moon til FNs generalforsamling. Hans budskap var m.a. at bistanden måtte økes med 70 milliarder dollars ut over dagens nivå på ca 120 milliarder for holde kampen mot verdensfattigdommen på samme nivå som for et år siden. Årsaken var den sterke prisøkningen på mat og energi, i første rekke olje og gass som rammer de fattigste i utviklingslandene aller hardest. Prisøkningen på enkle matvarer er nå galopperende i alle fattige land

Men det er grunn til å frykte at FNs generalsekretærs sterke appell vil falle på stengrunn. I de fleste rike land er det i dag sentrum høyre eller rene høyre regjeringer, og deres bidrag til løsning av verdenskrisen, vil være å kutte i offentlige budsjetter, og da er bistandsbudsjettet aller lettest å gripe til.

Det verdens fattige m.a. trenger for at deres hverdag ikke skal bli verre enn den er, er altså ca 70 nye milliarder USD i bistand, eller ca ti prosent av hva den amerikanske regjering og lederne i Kongressen kjemper for å få vedtatt for å redde USAs økonomi fra det totale sammenbrudd.

Men verdens fattige vil ikke få sitt tiende. Derimot vil USAs finansinstitusjoner få sine 700 milliarder USD. Forklaringen er at vi nok kan tåle at noen nye millioner fattige, de fleste barn, vil dø av sult i 2008 og 2009, men vi kan ikke tåle at USAs finansinstitusjoner bryter helt sammen, for de vil også vi bli veldig hardt rammet.

Tilbake til det norske bistandsbudsjettet.

Så snart størrelsen på budsjettet blir kjent, og det kommer fram at en stor del av økningen er øremerket klimatiltak, så vil minst to former for kritikk bli utløst.

På den ene siden vil bistandsaktørene i det norske sivilsamfunnet kritisere at man blander bistand til Afrikas fattige og kampen mot klimaforverringene som er en global kamp som de rike land må yte mest til.

Like sikkert er det at Høyre og FRP vil kritisere at bistandsbudsjettet i en global økonomisk krisetid legges så høyt. Begge vil i tillegg snakke om bistandseffektivitet, og begge partiene vil i lys av den internasjonale krisen i sine alternative statsbudsjett foreslå en vesentlig reduksjon av bistanden.

Det ingen aktører i bistandsdebatten snakker om, er hvor mye norsk selskaper, anført av statsselskapene STATOIL, HYDRO, YARA OG TELENOR nå fører hjem til hovedselskapet og Norge av fortjeneste på sin virksomhet i land i sør. Men STATOIL hentet i 2007 bare fra fattige Angola ca 15.6 milliarder kr. i fortjeneste. Jeg antar at STATOIL til sammen på sin aktivitet i utviklingsland (flere av disse landene er gjennom korrupte) i Afrika, Latin Amerika, Asia og tidligere sovjet republikker med den oljepris vi har hatt, i 2008 vil kunne føre hjem en samlet fortjeneste på minst 40 milliarder kr. De andre norske statsselskapene vil bringe hjem flere milliarder kr i fortjeneste. Midt i alt dette tjener norsk høyteknologisk industri kjempestore penger på eksport av høyteknologi for oljeutvinning på dyp havbunn.

Jeg er ganske sikker på at den norske stat nå har tilnærmet like store inntekter fra sine aksjer og sin skatt på de samme selskapers aktivitet som er omtalt ovenfor, som størrelsen på neste år bistandsbudsjett på ca 25 milliarder kr. Da blir vårt store bistandsbudsjett ikke lenger så veldig mye å snakke høyt om.

Eller har du, utviklingsminister Erik Solheim, et annet regnestykke på dette punkt?