(Referatet er skrevet Per Kristian Nielsen, KrF)

Programmet var tettpakket med foredragsholdere på høyt nivå da KrF arrangerte utviklingspolitisk seminar på Stortinget. Seminaret begynte med en innledning av partileder Dagfinn Høybråten. Han tok utgangspunkt i KrFs historiske engasjement for utviklingspolitikken. Under ledelse av landets første utviklingsminister Reidun Brusletten bidro Norge med mer enn 1% av BNP i bistand. KrF var også alene om å foreslå å nå dette målet i partiets alternative statsbudsjett for 2008. KrFs utviklingspolitikk har vært basert på en prioritering av de aller fattigste, og fokus på utdanning og helse. Men utviklingspolitikk er langt mer enn bistand, og KrF har tatt initiativet til å øke fokuset på andre områder, som menneskerettigheter og gjeldsslette. Partiet har også tatt initiativ til å lette de fattigste muligheter for handel, og å styrke norske investeringer i fattige land. Bistanden må legge til rette for handel for å skape selvdreven vekst og unngå avhengighet. Gjennom bidrag til styresett og infrastruktur kan u-land bli interessante markeder.

Høybråten tok også opp avsløringene i Bistandsaktuelt om nedgang i utdanningsbistanden. Etter oppslaget hadde KrF-lederen straks sendt et spørsmål til utviklingsministeren hvor han ba om en forklaring på hvordan dette hang sammen med Solheims forsikringer overfor Stortinget om det motsatte. Svaret kom rett før seminaret, og dessverre viste det seg at Bistandsaktuelt hadde rett. Mens utdanningsbistand i 2005 utgjorde 13,5 prosent av bilateral bistand, er andelen på to år kraftig redusert slik at den i 2007 hadde falt til ca 10 prosent. Det er et fall på en fjerdedel – på to år! Fortsetter dette to år til, er utdanningsbistandens andel av vår tosidige bistand halvert, sa Høybråten.

Gunstein Instefjord fra Kirkens Nødhjelp presenterte så utfordringene fra Utviklingsutvalget som han har ledet. Behovet en WTO-politikk som tar utgangspunkt i de fattige landenes interesser, økte investeringer i u-land gjennom oppbyggingen av et fond på 10 milliarder kroner og mer fokus på bedrifters samfunnsansvar var blant forslagene fra utvalget. Den tidligere KrFU-lederen fokuserte spesielt på nødvendigheten av å øke satsningen på kunnskapsoverføring og forskning. Han pekte på at vi trenger nye stimuleringsordninger for å sørge for at forskning også rettes inn mot u-lands behov. I en forbered replikk gikk Jesper Simonsen fra Forskningsrådet videre inn på dette temaet og påpekte at det i dag finnes sterke forskningsmiljøer i u-land som Norge i langt større grad burde samarbeide med. Nestleder i Attac Helene Bank la i sin replikk vekt på at kunnskap er et fellesgode. Hun advarte mot at strenge patentregler skaper ny hindre for utvikling i de fattige landene.

Del to av seminaret hadde tusenårsmålene som tema. Paul Fife fra Norad ga en oppdatering på status og utfordringer i arbeidet for de helsemessige målene. Mens det har vært fremgang på områder som barnedødelighet og begrensning av spredningen av malaria og HIV, er det liten fremgang i kampen mot underernæring. Han pekte på behovet for å forenkle og effektivisere bistandssamarbeidet, finne løsninger på helsepersonellmangelen, bygge mer bærekraftig lokal kapasitet, øke beredskapen mot nye helsetrusler og styrke likestillingsarbeidet.

Olav Kjørven, viseadministrerende direktør ved FNs Utviklingsprogram (UNDP) og direktør for UNDPs kontor for utviklingspolitikk hadde tatt turen fra New York for å bidra til KrFs utviklingsseminar. Den tidligere statssekretæren fra KrF hevdet at klimaendringene representer både testen for fremtidens utviklingssamarbeid og nøkkelen til et nytt utviklingsparadigme. Uten et stabilt klima vil det ikke være mulig å oppnå eller beskytte oppnåelsen av tusenårsmålene. Selv om prislappen for å stabilisere klimaet er ikke så stor i forhold til total global BNI, vil det likevel bety enorme finansielle overføringer. Kjørven mener at det er i et nytt regime for klima at man vi finne den beste sjansen til også å bringe inn fattigdomsutfordringene – som behovet for mer energi og mat. Løsningene på klima vil kunne brukes til å løse også de andre utfordringene. Han advarte likevel mot å la klimainnsatsen gå på bekostning av fattigdomsorientert bistand, og argumenterte for at denne innsatsen må komme i tillegg. Han påpekte også at Norges stemme er betydelig mindre tilstede når de brede utviklingstemaene diskuteres internasjonalt, og han advarte mot at Norge kan miste en troverdighet som det har tatt lang tid å bygge opp.

Redd Barnas generalsekretær Gro Brækken hadde fått i oppgave å ta for seg FNs tusenårsmål for utdanning og likestilling. Brækken var svært kritisk til den rødgrønne regjeringens manglende satsning på utdanningsbistand. Hun mente det var grunn til å stille seg spørsmålet om regjeringen mente at tusenårsmålene er en feil strategi, og etterlyste at de i så fall burde si dette åpent i stedet for kun å vende seg mot andre mål. Til tross for fremgang på utdanningsfeltet er fortsatt millioner av barn uten mulighet til å gå på skole. Brækken advarte mot en tankegang om at man må ordne med de voksnes problemer først, og at det så vil ordne seg for barna. Hun påpekte at barn blir voksne fort og at vi ikke kan lykkes med fremtiden hvis vi ikke lykkes med barna. Utdanningsbistand er en bistandsform vi vet at virker, og det er derfor frustrerende når tallene viser at regjeringen har nedprioritert utdanningsfeltet.

Aksel Nærstad fra Utviklingsfondet satte fokuset på matkrisen og matvaresikkerhet. Retten til mat er en menneskerett, men mer enn 920 millioner mennesker sulter. Selv om matproduksjonen per innbygger i verden har økt, må matproduksjonen økes med over 60% fram til 2030. Likevel har landbruket blitt nedprioritert i bistanden de siste årene og andelen av verdens bistand som går til landbruk har blitt redusert fra 18% i 1979 til 3,4% i 2006. Noe av det første den rødgrønne regjeringen gjorde var å fjerne landbruk fra prioriterte bistandsområder og vedtak i Stortinget om å prioritere dette området sterkere har ifølge Nærstad ikke blitt fulgt opp.

Jens Mjaugedal, utenlandssjef i Flyktninghjelpen, satte til slutt fokuset på humanitær bistand i krisesituasjoner. Han pekte på at slikt arbeid er svært politisert. Pengene går der det er politisk interesse og medieoppmerksomhet, mens andre katastrofer, som f.eks. krigen i Kongo, kan pågå i årevis uten at noen bryr seg. Humanitær bistand var tidligere i periferien i en konflikt, men har nå i langt større grad kommet i sentrum som noe av det kan faktisk kan gjøre der det ikke er vilje til å gripe inn gjennom militære intervensjoner, f.eks. i Darfur. Den såkalte ”krigen mot terror” har vært fatal for humanitær bistand. Humanitær arbeid oppfattes i mindre grad som nøytralt og antallet drepte humanitære bistandsarbeidere har økt dramatisk. Resultatet er at det i flere tilfeller blitt svært vanskelig å i det hele tatt levere humanitær bistand.

Seminaret ble avsluttet med at nestleder i KrF Inger Lise Hansen ga en presentasjon av utviklingspolitikken i KrFs utkast til nytt stortingsprogram.

Programmet går inn for en målsetting om å øke bistanden til 1,3 prosent av BNI innen 2013, og 2 prosent av BNI på lengre sikt. Bistanden må først og fremst gå til de fattigste landene – de som i dag ikke får ta del i den sterke økonomisk veksten som de fleste av verdens land har opplevd de siste årene. KrF ønsker også å begrense antall land Norge skal delta i, og heller styrke innsatsen i noen færre land. Utdanning, helse og næringsutvikling må være hovedområdene for vår bistandsinnsats. Flere u-land må få tilgang til norske markeder, og handelshindringene må bygges ned. Norfund må styrkes, og det må gjøres mer for å øke norsk næringslivs investeringer i u-land. Norge må bidra til en reform av Bretton Woods-institusjonene med sikte på å øke innflytelsen fra utviklingslandene i beslutningsprosessene. Det må settes i gang tiltak for å redusere kapitalflukten fra fattige land, og det må innføres minstestandarder for internasjonal for kontroll av kapitalstrømmer.