I partiprogrammet

I SVs program 2005-2009 står det bl.a. at:

"13.8 Internasjonale avtaler og WTO

Avgjørelser i fjerne internasjonale organer avgjør i stigende grad hvordan mennesker lever på denne kloden. Rammevilkår for alt samfunnsliv fastlegges av institusjoner som WTO, Verdensbanken og IMF.

Internasjonale avtaler er nødvendige i en verden der mennesker og samfunn knyttes stadig tettere sammen. Det trengs også avtaler der stater avgir suverenitet. Sentrale rettigheter for enkeltmennesker og samfunnsgrupper må beskyttes av folkerettslige avtaler. Viktige miljøhensyn kan bare trygges gjennom forpliktende internasjonale avtaler.

Det er avgjørende at slike avtaler ikke underordnes de handelsreglene som defineres av WTO, eller viker for vedtak i Verdensbanken og IMF. Der det er konflikt mellom WTO-regelverket og internasjonale miljøavtaler, skal miljøavtalene ha forrang. Det samme må gjelde i forhold ILOs konvensjoner om rettigheter i arbeidslivet.

Dagens internasjonale handelsregime er drevet fram av interessene til store konsern og rike, mektige land. WTO har derfor friest mulig konkurranse som mål for verdenshandelen. Idealet er at bedrifter, banker og andre selskap skal konkurrere med hverandre innen en verdensøkonomi der statene ikke skal ha lov til å gripe inn mot det som skjer på markedene. Dette gjør at næringslivet i rike land får fordeler i konkurransen med fattige land.

WTO står midt oppe i en forhandlingsrunde (Doha-runden) som skal drive denne formen for liberalisering videre. SV går mot å ta fra fattige land styringsrett og virkemidler som har vært viktige for å utvikle vårt eget samfunn til et velferdssamfunn.

Handel kan være et viktig bidrag for å bekjempe fattigdom, men dette forutsetter at handelen skjer på vilkår som er til fordel også for de fattige statene og for den fattige delen av befolkningen. Fattige land må få bedre tilgang til industrilandenes markeder. Dette kan oppnås uten en generell liberalisering, ved at en utvider de handelspreferansene utviklingsland har i dag.

De fattigste landene må få bistand til å utvikle produkter og til å markedsføre dem i vår del av verden. SV vil arbeide for at Norge øker importen fra fattige land.

SV støtter kravet om at alle former for eksportstøtte fjernes raskest mulig. Samtidig må utviklingsland ha full rett til å beskytte næringer som de ønsker å bygge opp som del av en nasjonal næringspolitikk.

Handel med mat kan ikke sidestilles med handel med andre varer. SV støtter prinsippet om matsuverenitet, det vil si et lands rett til selv å avgjøre i hvilken grad det vil forsyne egen befolkning med mat. Norge må derfor arbeide for at alle land skal kunne verne om sin evne til å produsere mat og til å bekjempe sult og feilernæring.

Det foregår nå forhandlinger om å øke den internasjonale handelen med tjenester innen rammen av GATS-avtalen. SV krever at Norge trekker tilbake alle krav som regjeringen har stilt til land i den tredje verden om å åpne seg for utenlandsk konkurranse på viktige tjenesteområder.

I de tilsvarende forhandlingene om TRIPS-avtalen må Norge gå inn for å hindre at store medisinkonsern får patentrettigheter som hindrer tilgangen til billige medisiner mot livstruende sykdommer (for eksempel hiv/aids, malaria, tuberkulose) i fattige land.

SV støtter kravet fra de fleste land i den tredje verden om at WTO ikke må utvides med nye avtaler om investeringer, konkurranseregler, offentlige innkjøp og tilrettelegging for økt handel. Samtidig vil SV ha åpenhet rundt de norske forhandlingsposisjonene, og at WTO-forhandlingene demokratiseres.

13.8.1 Et speilvendt alternativ til WTO
SV vil arbeide for et speilvendt alternativ til WTO, bygd på følgende prinsipper: Ethvert land bør ha handlefrihet til å gripe inn med aktiv styring på markedene for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft – også om dette skulle hindre den frie flyten på deler av disse markedene. Hensyn til konkurranse og nasjonal ikke-diskriminering må ikke gå foran viktige samfunnshensyn. Hvilke samfunnshensyn som har forrang – og hvordan de kan beskyttes – kan spesifiseres i internasjonale avtaler. Slike avtaler kan bygges opp skrittvis mellom grupper av stater, men målet er å gjøre dem globale.

Ethvert land bør selv kunne velge de virkemidlene som trengs for å sikre levedyktige lokalsamfunn og en allsidig og forsvarlig ressursutnytting. De landene som ønsker det, må fritt kunne fastlegge betingelsene for utenlandske oppkjøp av bedrifter, naturressurser og eiendom. Ethvert land bør selv kunne forbedre sine miljøkrav, sitt forbrukervern og sitt vern om folks helse ut over det som følger av internasjonale avtaler. Alle land må derfor kunne nekte import av varer som kan være en fare for helse, miljø og sikkerhet.

Som et skritt i denne retningen går SV inn for at forhandlinger og avtaler om nye handelsregler overføres til FN-organer.

I SVs program 2001-2005 står det bl.a. at:

9.4.2 Internasjonal handelspolitikk

Dagens internasjonale handelsregime er drive fram av interessene til dei transnasjonale selskapa og dei rikaste landa. Gjennom WTO blir medlemslanda tvinga til å gå med på stadig meir omfattande liberaliseringar, og det blir hindra at landets eigne interesser skal komme i vegen for selskapa sin sjanse til profitt.

Oppbygginga og regelverket til WTO favoriserer eit fåtal rike land og selskap, og innskrenkar både handlefridomen og innverknaden til dei fattige landa. Når rike land berre tar omsyn til eigne ønskje om auka økonomisk vekst, misser fattige land høve til å verne eigen matproduksjon og eige næringsliv. I tillegg får alle medlemsland færre alternativ når det gjeld distrikts- og forbrukarpolitikk. Ein større verdshandel med stadig aukande varetransport mellom verdsdelane, fører også til store miljøproblem.

Liberaliseringa av handel med industrivarer har komme langt, og det siste tiåret har ein starta liberalisering av handelen med tenester og jordbruksvarer. I tillegg er det eit sterkt press for å innføre eit internasjonalt regelverk for investeringar.

SV ønskjer eit handelsregime som

• fører til at skilnadene mellom rike og fattige land blir mindre.
• må rette seg etter reglar for å verne helse og miljø.
• må rette seg etter reglar for å sikre demokratiske og faglege rettar.
• gir medlemslanda høve til å føre ein sjølvstendig politikk på slike viktige område som miljøvern og nærings- og distriktspolitikk.
• er demokratisk styrt.

I dag er WTO ein organisasjon som motarbeider desse krava. SV vil derfor arbeide for at WTO kan erstattast av tilsvarande organisasjonar i FN. Eit døme er FNs protokoll for biotryggleik, som set faste reglar for handel med genmat og genplanter. Avtalen gir dei enkelte landa rett til å nekte import av genmat og –planter. Avtalen er derfor i praksis overordna WTO.

Det er utanfor WTO at handelsreglar kan gjerast betre. Det er i situasjonar der internasjonale miljøutfordringar står i første rekkje, at ein kan vinne fram med miljøreglar som går føre WTO-reglane. Det er i ILO ein kan vinne fram med krav om faglege rettar og betre arbeidsvilkår, noko som etter kvart kan trengje WTOs fri-flyt-prinsipp til sides. Det er i Verdshelseorganisasjonen (WHO) ein kan vinne fram med helsereglar som WTO-reglane må vike for.

Der det er konflikt mellom WTO-regelverket og avtalar/konvensjonar forhandla fram i FN-systemet, er det FN sine avtalar som skal vere suverene. Det same skal gjelde for kjernekonvensjonane i ILO. WTO må ikkje kunne hindre nytt regelverk med formål å verne miljøet og sikre demokratiske og faglege rettar, og miljøorganisasjonen til FN (UNEP) må få ei spesiell rådgjevande rolle i tvistar mellom handel og miljøtiltak.

SV vil kjempe mot alle endringar som fører til at det udemokratiske WTO-systemet får auka makt ved at nye ansvarsområde blir lagde inn under den organisasjonen. Det er spesielt viktig å hindre at det blir innført reglar som fører til auka liberalisering av handel med mat, fordi dette både kan føre til vanskar med å sikre trygg mat i mange land og aukar faren for spreiing av smittestoff. Det er også viktig å hindre at det blir innført reglar om liberalisering av internasjonale investeringar og tenesteproduksjon. Slike reglar kan nemleg brukast som brekkstong for å tvinge gjennom privatisering av offentlege tenester i mange land, stikk i strid med det folk vil. Dette kan også hende i Noreg.

Skal vi greie å innskrenke makta til dei transnasjonale selskapa, trengst det forpliktande internasjonale avtalar. WTO er det dominerande handelsregimet, og derfor skjer kampen for ein meir rettferdig verdshandel både innan WTO og i tilknyting til denne organisasjonen. Det er ein kamp for meir opne og demokratiske prosessar, og for at utvikling og miljø blir prioritert langt høgare. Ei eventuell norsk utmelding av WTO kan berre vere aktuelt dersom det fører til ein meir rettferdig verdshandel, og at FN blir styrkt på det handelspolitiske området.

Avtalar om nye handelsreglar bør forhandlast fram i FNs organisasjon for handel og utvikling (UNCTAD), der interessene til utviklingslanda kjem langt sterkare fram enn i WTO.

SV vil i perioden:

• samarbeide internasjonalt med fagrørsle, småbrukarorganisasjonar, miljørørsle og andre progressive krefter for å få vedtak om nye handelsreglar i FNs regi.
• arbeide for fullt innsyn i WTO og i Noreg si rolle i organisasjonen.
• arbeide for eit internasjonalt handelsregime der omsynet til menneske og miljø går føre omsynet til profitt.
• arbeide for ei omfattande evaluering - både på nasjonalt og globalt plan - av Uruguay-avtalen når det gjeld spørsmål om miljø, menneskerettar, fattigdom og demokrati.
• arbeide for at regelverket i WTO er underordna alle FN-avtalar som har til føremål å sikre helse, miljø og demokratiske rettar.
• arbeide for at alle statar skal kunne nekte import av varer som kan vere ein fare for helse, miljø og tryggleik.
• arbeide mot ein investeringsavtale i WTO som tar frå land sjansen til å føre ein sjølvstendig investeringspolitikk.
• arbeide mot at WTO-systemet skal bli tilført meir makt og nye ansvarsområde.
• arbeide for krav om internasjonale minstelønningar på linje med dei internasjonale minstehyrene i Sjømannsforbundet, det vil seie at lønna må dekke dei primære behova.

I Stortinget

I debatten om utenriksministerens redegjørelse om WTO-spørsmål, 17. juni 2003 sa SVs Bjørn Jacobsen bl.a.:

"Kva bør så utanriksministeren få med seg av anbefalingar om kva Noreg bør gjere på WTO-ministermøtet i Cancún i Mexico til hausten? Først og fremst den erfaringa som det har vore snakka om før i dag, om at frihandel hemmar utviklinga i dei fattigaste landa. Det begynner no å bli rimeleg godt dokumentert at rein frihandel - det at eit land slepp seg heilt laus og opnar opp - skapar meir fattigdom. Vi bør heller, med den store bistandsmoglegheita vi har, vere bekymra over at vi faktisk i enkelte tilfelle kan risikere at bistanden vår går med til å bøte på konsekvensane av auka frihandel. Det er rimeleg godt dokumentert frå fleire hald at dei fleste landa oppnår vekst ved å sleppe laus etter kvart som dei er i stand til det, og etter kvart som dei har fått bygd opp litt industri, akkurat som vi har gjort i Noreg. Telenor er no i stand til å vere ute på heile verdsmarknaden, men det var Noreg som bygde opp Televerket gjennom mange år. Denne utviklingsspiralen må også andre land, ikkje minst dei i sør, få moglegheit og tid på seg til å gå gjennom.

WTO-avtalen byggjer nærmast på prinsippet om at det er lettare å få tilgjeving enn tillating. Prosessar blir kjørte og vedtak blir fatta utan noka særleg deltaking frå folk flest i dei ulike landa. Her bør Noreg fremje krav om at det skal vere moglegheit for fleksibilitet - moglegheit for å angre må vere til stades i avtalen, av omsyn både til kommande generasjonar og til enkeltlanda. Det finst ikkje noko meir udemokratisk enn ting som er irreversible. Vi skal hugse på at det er med forskjellige utgangspunkt dei ulike landa går inn i dette. Vi veit at enkelte land i sør kanskje ikkje eingong har råd til å ha forhandlarar eller ekspertar til stades. I Noreg har vi ressursar til tusen, mens mange andre land kanskje ikkje eingong har råd til å sende meir enn tre-fire rådgjevarar for i det heile å klare å følgje forhandlingane. Vi kan ikkje presse dette gjennom i det tempoet forhandlingane no føregår. Cancún-møtet må gje landa i sør og regjeringane der politisk handlingsrom til å utforme ein politikk som kan føre dei ut av fattigdommen. Det bør vi gje dei tid til. Så hurtig som utvidinga av dagsordenen og kva WTO skal omfatte, skjer no, får dei ikkje tid til å områ seg. Derfor er det no tid for å evaluere og tenkje seg om, meir enn å haste vidare med auka frihandel. Når vi diskuterer bistand her i huset, går det på sivilt samfunn og på folkestyre, og vi prøver så godt vi kan å leite etter gode ting som vi kan vere med og støtte opp om. Det skal vi også gjere på handelsområdet. Vi må ikkje lage handelsavtalar som dei som kjem etter oss, vil fordømme som eit dårleg globalt styresett, som Noreg har vore med og bidrege til."

I debatten om utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikk, 6. mai 2002 sa SVs Bjørn Jacobsen bl.a.:

"Utviklingsministeren seier vi må byggje ned handelshinder og slette gjeld. Det siste er det lett å vere einig i, men å byggje ned handelshinder kan verke stikk i strid med formålet om at dette skal skape vekst i sør. For det første har vi ein enorm overproduksjon i det vestlege landbruket for tida, ein overproduksjon som berre ventar på å bli dumpa i sør. Og i mange høve gjev vi bort denne overproduksjonen og kallar det bistand eller naudhjelp, noko som kan øydeleggje lokalproduksjonen. Marknadsdelar heiter det på fint, men det er i realiteten ein beinhard kamp for småbonden om å få selje varene sine på ein lokal marknad. Den lokale bonden kan ha problem med å konkurrere lokalt, så det å tenkje seg at han skal klare seg globalt, er ikkje så lett å sjå. Vi snakkar eigentleg om å ha rett til å verne sin eigen marknad, proteksjonisme - etter mitt skjønn eit positivt omgrep når det blir brukt på rette måten.

Noreg har òg behov for det, om vi ønskjer å ta heile landet i bruk. Vi skal ha eit landbruk som utnyttar det vesle ressursgrunnlaget vi har, til å produsere mat. Når vi gjer det på ein økologisk måte, utan for mykje bruk av sprøytemiddel, kunstgjødsel og kraftfôr - importert kraftfôr til og med - vil det likevel vere mykje att som vi kan leggje ut til frihandel. Eller kanskje vi ikkje burde leggje det ut til frihandel, men einsidig seie at det vi ikkje klarar å produsere sjølve, skal vi i hovudsak la landa i sør forsyne oss med. Vi er i ein situasjon der det ikkje er uvanleg at ei vanleg norsk ku et 12-14 kg kraftfôr, som i verste fall kan vere importert frå Sudan. Dette er ein landbrukspolitikk som vi ikkje kan sjå framtida i augo med. Slik produksjon må ned. Det må praktiserast ein produksjon ut frå ressursgrunnlaget i Noreg. Men då er vi også i den situasjonen at vi kan seie at dette vernar vi om - akkurat som Lesotho eller Botswana kan gjere det same.

Skal vi byggje ned handelshindra, er eg redd for at det då blir dei sterkastes rett som vil gjelde. Vi må få ein meir rettferdig handel i verda, og ingenting er i vegen for å dra FN inn på denne banen. UNCTAD, FNs handelsorganisasjon, har stelt med dette lenge, men har ikkje fått autoritet nok på området. Den store fordelen med å la FN få overbyggjande makt her er at ein då får med seg litt demokrati på kjøpet. At det i tillegg gjev FN meir status, er jo heller ikkje heilt til å kimse av."

I debatten om utenriksministerens redegjørelse om WTO-spørsmål i forkant av ministerkonferansen i Qatar, 7. november 2001 sa SVs Ågot Valle bl.a.:

"Det var mange grunner til at forhandlingene i Seattle strandet. En av dem var at u-landa stod samlet i sin kritikk av råkjøret fra et udemokratisk WTO-system, og i sine krav til de rike landa. Blant annet ber de om at de må få samme muligheter til å utvikle egen industri og eget næringsliv som det rike land har hatt. Ikke ett land har maktet å utvikle rettferdighet og demokrati for de store befolkningsgruppene uten muligheten til å beskytte egne ressurser og interesser.

Et udemokratisk WTO-regime vil være til fordel først og fremst for de transnasjonale selskapene, men gi få muligheter for u-landa til å ta vare på egen befolkning, dette til tross for mange fagre ord i redegjørelsen om å ta hensyn til u-landa i forhandlingene."

Kilder SV - handel/WTO

Regjeringen Stoltenberg - Ap (17. mars 2000 - 19. oktober 2001):

• 1. juni: Innlegg i debatten om utenriksministerens redegjørelse om WTO-spørsmål