Emilie Ekeberg, leder i Attac Norge

(Kommentaren sto på trykk i Ny Tid 05.09.08) 

Konsekvensene for det globale klimaet av at Norge er verdens femte største oljeeksportør, har heldigvis fått mer plass i den offentlige debatten. De økonomiske konsekvensene av vår oljerikdom må vi også ha en demokratisk debatt om.

Det norske oljefond har en verdi på i underkant av 2.000 milliarder norske kroner, og består av pengene vi har tjent på å utvinne og selge olje. I tillegg til oljevirksomheten, kommer pengene vi har tjent på å investere denne oljeformuen på de globale finansmarkedene. Cirka en fjerdedel av oljefondets verdi stammer fra finansspekulasjon, i tredje kvartal i fjor hadde fondet tjent 518 milliarder kroner på gevinstene fra verdipapirmarkedet, siden oppstarten i 1996.

Oljefondet er verdens nest største statlige investeringsfond, bare overgått av oljefondet til de forente arabiske emirater. Via vårt oljefond er Norge en stor aktør på de globale finansmarkeder, med aksjeandeler i cirka 7.000 storselskaper, som Coca-Cola, Shell og Microsoft.

I tillegg er det norske oljefond verdens største utlåner av verdipapirer til såkalt shortsalg, en form for aggressiv finansspekulasjon hvor såkalte ”hedgefonds” spekulerer i fallende aksje- og valutakurser – en spekulasjon uten noen form for innsyn eller åpenhet, som kan føre til store finans- og valutakriser. Disse har ofte oppstått som følge av panikkartet flukt ut av markedene, og er blitt drevet av pengesterke shortselgere. Dette så man for eksempel under valuta- og finanskrisa i Øst- og Sørøst-Asia i 1997-98. Resultatet ga alvorlige konsekvenser for realøkonomi, sysselsetting og levestandard i landene som ble rammet. I Thailand steg barneprostitusjonen dramatisk som resultat av denne krisa.

På finansmarkedene, hvor den norske stat altså spiller en sentral rolle, omfordeles profitt og overskudd via handelen med penger, tall og verdipapir. Overskuddet flyttes blant annet fra arbeid til kapital, fra lønnstakere til finansspekulanter, og det har blitt en regel i vestlige industriland at masseoppsigelser gir høyere børsverdier. Den politiske offensiv for deregulering av og manglende demokratisk kontroll med finanskapitalen er en av hovedårsakene til den økende ulikheten mellom fattig og rik, både innen land og mellom land.  

Vi kan ikke si oss fornøyd med at det norske folk via sitt oljefond er en aktiv spekulant i et finansmarked ute av kontroll; et finansmarked som fører til økonomiske og menneskelige kriser. Derfor må vi finne andre måter å forvalte vår oljeformue på, som å investere midlene i sosialt og økologisk bærekraftige prosjekter, som forskning på bærekraftig teknologi og infrastruktur, og utvikling basert på menneskers egne utviklingsstrategier.

Aktuelle lenker:

• Revisjon av oljefondsetikken, aktueltsider på rorg.no (2008-2009)