Over to sider inne i avisen sauser så tilsynelatende kunnskapsløse reportere sammen ordninger som har lite med hverandre å gjøre. I tillegg omgåes sannheten med den største lettvinthet. Det som passer for formålet av utdrag og klipp fra rapporter og lignende taes med. Det som svekker historien, er utelatt.

Reportasjen roter sammen to ulike virksomhetsområder for bruk av bistandsmidler som noen ganger har noe med hverandre å gjøre og andre ganger intet

Det ene området gjelder bistandsmidler til opplysningsvirksomhet om hverdagen i utviklingsland, nord sør politikk, bistand og utvikling. Det andre gjelder bistandsmidler via norske politiske partier til politikk og organisasjonsutvikling for likesinnede partier i utviklingsland.

Folkeopplysningsorganisasjonene

Når det gjelder bistandsmidler til opplysningsvirksomhet gjennom frivillige organisasjoner, er det en ordning som ble etablert på begynnelsen av 1970 tallet, altså ca 35 år gammel. Et par år seinere ble den utvidet til også å omfatte de politiske partienes opplysningsorganisasjoner. Siden den tid har flere hundre mennesker i alle aldre fra våre politiske partier med engasjement for bistand og utviklingsarbeid, blant dem veldig mange unge, på den måten fått reisestipendier til utviklingsland for å skaffe seg mer kunnskap og innsikt. Et par hundre partipolitisk engasjerte mennesker fra land i sør har på den måten fått en reise til Norge for å lære om norske samfunnsforhold og politikk.

I denne gruppen av norske finnes det mange som er blitt politikere, noen både stortingspresident og statsminister. Andre er blitt statsråder, statssekretærer og stortingsrepresentanter. Andre igjen har måttet nøye seg med mindre roller som folkeopplysere i bygder i for eksempel Valdres eller Bardu eller byer som Trondheim og Fredrikstad. Til sammen har de gjennom tiår både kvalitativt og kvantitativt levert viktig bidrag til kunnskapsbyggingen om disse spørsmål både innenfor og utenfor de enkelte politiske partier

I år mottar om lag 50 norske organisasjoner deriblant opplysningsorganisasjonene til alle de politiske partiene om lag 35 mill kr på bistandsbudsjettet til ulike opplysningsformål i Norge. Det meste av disse midlene brukes fortsatt på kjente måter til seminarer i Norge, tematiske opplysningshefter, studiereiser og utveksling. I de seinere år er internett og nettverksportaler blitt sentrale hjelpemidler i opplysningsarbeidet.

I tillegg til denne posten på bistandsbudsjettet finnes det også midler til FN Sambandet som driver et meget viktig opplysningsarbeid først og fremst i skoleverket om FN i utviklingsland, samt til UDs og NORADs egen informasjonsvirksomhet. I tillegg er det en post på 10 millioner kr. som de fem store frivillige organisasjonene Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og Norsk flyktninghjelp har for felles formål.

Ut av disse veletablerte ordningene har det etter hvert vokst fram en støtte over bistandsbudsjettet som omfatter institusjonene Film fra sør, Verdensmusikk, Rikskonsertene og teaterfestivaler som alle er med og bygger broer for kunst og kultur mellom det norske samfunn og et mangfold av land i sør, og som har gitt kunstnere og kulturarbeidere i sør mulighet for eksponering ikke bare i Norge, men også andre europeiske land. Det samme gjelder for norske kunstnere og kulturarbeidere som har dratt til land i sør. Her dreier det seg etter hvert om mange utøvere.

Dette er ikke noe norsk fenomen, men en praksis bygget på folkeopplysninstradisjonen som er mer enn 30 år gammel og som drives i de aller fleste rike land i nord. De norske bevilgningene er heller ikke spesielt store når man sammenligner med land som Nederland og Sverige.

De politiske partiene og Senter for demokratistøtte

Her har Dagsavisens reportere nesten full skivebom. For det første er opplysningene som gies i artikkelen på det beste i nærheten av det utilstrekkelige, på det verste revet ut av sammenhenger og direkte misvisende. Når det gjelder KRF, har man plukket fram aktiviteter fra partiets opplysningsforbund og rotet det sammen med støtten via Senter for demokratistøtte. Samtidig har man oversett at KRF når det gjelder for eksempel Kenya har hatt og har et flerårig prosjekt for politikk utvikling og organisasjonsutvikling med partiet FORD Kenya, som ble dannet i 1992 og som på norsk oversettes med Forum for gjenoppbygging av demokrati. Senterpartiet driver med de samme midlene prosjekter for politikk og organisasjonsutvikling på lokallagsnivå med tre ulike partier i Tanzania. Arbeiderpartiet har i en årrekke med de samme midler hatt en stor suksess i flere utviklingsland med opplæringsprogrammet KVINNER KAN.

Ideen om bevilgninger til demokratibygging via norske partier ble i sin tid lansert av utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson, og hun fikk partiene på Stortinget unntatt FRP med seg på dette. Første året ble det bevilget beskjedne 8 millioner kr. Deretter har bevilgningen steget litt hvert år til nå 10 millioner kroner i et bistandsbudsjett på over 21 milliarder kr., dvs ca 0,4 promille av budsjettet. Isolert sett er dette et altfor lite beløp til at de norske politiske partiene kan makte å bidra noe særlig til politikkutvikling og partipolitisk organisasjonsbygging i utviklingsland. Sammenligner man med andre land, blir situasjonen direkte pinlig. I Sverige er bevilgningene til de samme formål på ca 40 millioner kr, i Nederland på nærmere 100 millioner kr. I Europa er det ellers Tyskland som er forgangsland med samlede årlige bevilgninger fra staten til de partipolitiske stiftelsene på flere milliarder kr. I USA formidles det meget store beløp via Demokratenes National Democratic Institute og Republikanernes International Republican Institute til slike formål. Pengene kommer dels fra næringslivet, dels som personlige gaver og dels fra USAs bistandsbudsjett.

Dette med bistand til politikkutvikling og organisasjonsbygging hos politiske partier i utviklingsland er altså noe politiske partier i flere vestlige land har drevet med i flere årtier og som er meget verdsatt av de mange i utviklingsland som er opptatt av demokrati og menneskeretter.

I Norge derimot er dette et nytt og lite utviklet som aktivitetsområde hos de politiske partiene og pengemessig pinlig lite sammenlignet med andre land.

Statsviteren fra Bergen

Professor i sammenlignende politikk ved universitetet i Bergen, Frank Aarebrot er for tiden fedrelandets hyppigst ytrende rikssynser, dyrket som han er av alle journalister i alle medier. Det finnes ikke et spørsmål som er for stort eller for kompleks for statsviteren Aarebrot. Det finnes heller ikke et spørsmål som er for lite. Aareflot svarer tydelig på alt, også når Dagsavisens kunnskapsløse reportere misvisende spør han om støtten til politikkutvikling og organisasjonsbygging for partier i utviklingsland. Professoren vet tilsynelatende lite eller intet om selve bevilgningen og hva saken dreier seg om, men tar reporternes ord for sannhet. Vi som ikke er fra Bergen, vet jo at det er met enn vanskelig for en bergenser å holde kjeft når vedkommende får anledning til å ytre seg. Men det er noen ganger synd både for professor Aareflot og den sak han ytrer seg om.

KNs generalsekretær og Redd Barnas informasjonssjef

Atle Sommerfeldt i KN og Elisabeth Kjær i Redd Barna blir også spurt om sakskomplekset. Ingen av de to har noen spesialinnsikt når det gjelder partipolitisk arbeid verken i Norge eller i utviklingsland samt politikkutvikling og organisasjonsbygging i politiske partier i utviklingsland, men ytrer seg like fullt på måter i reportasjen som støtter Dagsavisens reportere som er ute etter å så tvil om politikeres hederlighet og aktivitetens godhet. Hvorfor gjør de dette? Gagner den type innspill KNs og Redd Barnas sak?

Virkningene

Dagsavisen brukte altså fredag 22. august tre sider på denne saken, en prangende førsteside med overskriften: U-hjelpsmillioner til norske politikere. Tittelen er rammet inn av ansiktene til desperate og sultne afrikanere. På side 10 og 11 inne i avisen finner vi tittelen: Tar fra de fattige og gir til seg selv. Hele reportasjen er preget ev kunnskapsløshet og manglende innsikt i den problematikk man søker å belyse.

Dagbladet henger seg mandag 25. august seg på med en støtteleder til Dagsavisens uetterrettelige reportasje. Men det er ikke overraskende med det journalistiske og politiske forfall som mer og mer preger denne avisen.

Denne type journalistikk bidrar politisk sett i fire sammenhenger som jeg vil tro mange synes er politisk problematisk.

For det første bærer den ved til FRPs politisk reaksjonære bål når det gjelder bistand og bruk av offentlige midler. For det andre gir den et nytt bidrag til det voksende sutrekor som nå mer og mer preger den politiske hverdag i verdens rikeste land. For det tredje bidrar reportasjen til mer politikerforakt, og for det fjerde er den et nytt bidrag til å befeste oppfatningen hos stadig flere i det norske samfunn om at aviser og journalister ikke er til å stole på.