(Kronikk i Dagens Næringsliv 12.08.08)

En bydel i utkanten av handelssenteret Guangzhou i Sør-Kina kalles bare «Chocolate City» på folkemunne; ikke fordi det produseres mye sjokolade i området, men pga. de ca.. 100.000 afrikanske migrantarbeiderne som bor der. Tiden er inne for å se nærmere på Afrikas interesser i Kina.

De siste fem år har det vært et stort fokus på Kinas økende økonomiske og politiske innflytelse i Afrika. Dusinvis av analyser forteller om kinesisk oppkjøp av olje- og mineralforekomster i Afrika, økende markedstilgang og en bred økonomisk investering i alt fra veibygging til vannkraft. I tillegg fremtrer Kinas direkte økonomiske støtte til afrikanske regimer mer og mer som et reelt alternativ til vestlig bistand. Med dette følger også økt kinesisk politisk og militær innflytelse på kontinentet.

I kjølvannet av den sterkt økende økonomiske aktiviteten er det anslått at nærmere én million kinesere midlertidig har etablert seg som migrantarbeidere i Afrika, både gjennom statlige bedrifter, provinsutvekslingsprogrammer, og individuelle/familieinitierte tiltak. Kinas økende nærvær «på bakken» i flere afrikanske land vil på sikt trolig utkonkurrere vestlige aktører i antall - både innen bistand og i det private næringsliv.

Analysene av Kina-Afrika-relasjonene har enn så lenge i stor grad vært endimensjonale, hvor afrikanske myndigheter blir fremstilt som «passive», «svake», «ustrategiske», «ignorante», «godtroende», og lignende ovenfor Kinas interesser på deres jord. Dette er en grov forenkling av hva som faktisk skjer. Afrikanske myndigheter, privateide selskaper eller individuelle entreprenører, har forskjellige agendaer og motivasjonsgrunnlag for å inngå i nye partnerskap med Kina. En ting er klart; Afrika er ikke en passiv observatør til det økende kinesiske nærværet på kontinentet. Afrikanske land er aktivt engasjert gjennom varierte tilpasnings- og utviklingsstrategier, i tillegg til forskjellige «motstandsstrategier» fra ikke-statlige aktører.

Afrikas interesse i Kina er sammensatt og springer ut fra flere motivasjonsgrunnlag. Det som synes klart er at Kinas historiske erfaring, politiske system og utviklingsideologi gir mye bedre gjenklang i Afrika, enn de vestlige lands koloniale arv, bistandskondisjonalitet og vektlegging av demokrati og menneskerettigheter. Den «afrikanske renessanse»- bevegelsen har inspirert politiske og intellektuelle eliter til å sette spørsmålstegn ved relasjonene og motivene til Vesten, og karakteriserer vårt bistandsparadigme som neoimperialisme. Kinas «ikke-innblandings-» og «no-strings-attached»- filosofi anses dermed som et konkret og mye bedre alternativ.

I skyggen av de store økonomiske investeringene Kina gjennomfører i Afrika, drar det også en strøm av afrikanske entreprenører til Kina. Flesteparten av disse kan karakteriseres som korttidsmigranter og handelsfolk, som er ute etter å gjøre et godt oppkjøp av annensorteringsklær som dumpes i fabrikkutsalgene i Guangzhou. Import av annensorteringsklær fra Kina har delvis tatt over markedet av salg av bruktklær fra Vesten i Afrika. Andre kjøper opp billig elektronikk, sykler, kjøkkenutstyr etc., som eksporteres tilbake til afrikanske landsbyer. Afrikansk entreprenørskap mot Kina er sterkt voksende, og av de titusener afrikanere som oppholder seg i «Chocolate City», anses ca. 20.000 å være mer eller mindre fastboende.

Fra disse individuelle initiativ, til bi- og multilaterale samarbeidsavtaler; Afrika og Kina bindes tettere og tettere sammen i et bredere politisk-økonomisk samarbeid. Innen dette rom er det fortsatt mye som er ukjent og uavklart: og i særlig grad gjelder dette afrikanske initiativ mot og i Kina. Vestlige næringslivsinteresser bør få øynene opp for denne økende tosidige utvekslingen mellom Afrika og Kina, før man også blir utkonkurrert på «hjemmebane» og ikke bare i Afrika.