Utdrag fra Sosialistisk Venstrepartis program 2001-2005

Innhold:

Utdrag fra kap 8. Fred og sikkerhet
8.1 Sikkerhetspolitiske utfordringer
8.1.1 Nei til masseødeleggelsesvåpen
8.2 Sikkerhetspolitisk samarbeid
8.2.1 FN
8.2.1.1 Demokratisering
8.2.1.2 En bedre finansieringsmodell
8.2.1.3 Det må legges mer vekt på økonomiske og sosiale spørsmål
8.2.1.4 Konflikthåndtering
8.2.1.5 Internasjonal våpenhandel
8.2.1.6 En ny sanksjonspolitikk

Utdrag fra kap 9. Internasjonal solidaritet
9.1. Solidarisk vegval for Noreg
9.2 Bistand
9.2.1 Slett u-landsgjelda
9.3 Menneskerettar
9.4 Internasjonalisering av økonomien
9.4.1 Reduser makta til dei fleirnasjonale selskapa
9.4.2 Internasjonal handelspolitikk
9.7 IKT og internasjonal solidaritet
9.8 Flyktningpolitikk
9.8.1 Internasjonale flyktningproblem
9.8.2 Norsk politikk

---

8. Fred og sikkerhet

 

8.1 Sikkerhetspolitiske utfordringer

Sikkerhet er ikke bare knyttet til militære utfordringer. For å trygge sikkerheten, er det nødvendig å ta utgangspunkt i et bredt knippe utfordringer knyttet til miljø, fordeling av ressurser, rikdom, fattigdom og menneskerettigheter, i tillegg til de rent militære.

Freden i verden er truet av flere forhold: For det første er den urettferdige fordelingen mellom verdensdeler, regioner og internt i de ulike landene en hovedkilde til konflikt. I 1998 hadde de 200 største konsernene i verden – vesentlig basert i USA, Europa og Japan – råderetten over en større del av verdens verdier enn de 150 landene som ikke var med i organisasjonen av rike land, OECD. De godene som blir skapt, må derfor omfordeles. Men denne prosessen vil føre til motstand fra dem som i dag nyter godt av systemet, og kan føre til bruk av militær makt.

For det andre har oppløsningen av det tidligere Sovjetunionen og Østblokken endret maktforholdene. Etter Østblokkens sammenbrudd har det euroasiatiske kontinentet fra Polen til Kina i løpet av 1990-åra åpnet seg for kapitalistisk ekspansjon, og dermed for konkurranse fra de økonomiske stormaktene. Det er innført "markedsøkonomi" – en rå, mafiastyrt kapitalisme – i store deler av dette området, tilskyndet av politisk og finansielt påtrykk særlig fra USA og EU, med Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og GATT/WTO som viktige redskaper. Dette har utløst samfunnsnedbrytende prosesser og nye sosiale motsetninger i en rekke av disse landene, med en alvorlig forverring av vanlige folks levekår som resultat.

I stedet for to supermakter, finnes det i dag bare én overlegen makt – USA. Verden er i dag stort sett ledet av USA, ikke av FN. Amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk går ikke på tvers av alliansen mellom de store selskapene, militærapparatet og den politiske eliten. Målet er å sikre USAs maktstilling og forsvare det rådende økonomiske og sosiale systemet. USAs politikk fungerer på denne måten imperialistisk. USA har dessuten svekket FNs stilling ved å ikke betale sin økonomiske gjeld, og ved å føre sin egen politikk utenom og på tvers av det organet som kan være kimen til en reell internasjonal rettsorden.

For det tredje er borgerkriger nå hyppigere enn ulike staters kamp om territorium. Sikkerhetspolitikk har tradisjonelt handlet om å kunne angripe eller forsvare seg mot angrep fra en fiendtlig stat. Det siste tiåret har de fleste kriger vært borgerkriger, og årsakene til konfliktene har ofte vært knyttet til andre spørsmål enn landområder. Politiske ledere har skapt og brukt etniske, nasjonale og religiøse motsetninger til å hisse folk opp mot hverandre. Voldelige lokale og regionale motsetninger kan sette freden i fare i større områder.

Demokratiske samfunnsforhold er et bidrag til fredspolitikk. Et demokratisk styresett øker sjansene for at de som representerer fredelige løsninger kan bli hørt og vinne fram. Å skape grunnlag for stabile demokratier må derfor være en viktig del av alt sikkerhetspolitisk samarbeid.

I de aller fleste diktaturer finner man en spire til demokratisk utvikling, blant annet ved at det finnes en demokratisk opposisjon. Et viktig fredsarbeid vil derfor være å støtte det sivile samfunnet og kreftene som ønsker å erstatte diktaturet i disse statene med demokrati.

Ressursmangel og miljøproblemer er sentrale utfordringer i sikkerhetspolitikken. Forurensing og rovdrift på naturen fører til at landområder blir ubeboelige. Særlig akutt kan det bli hvis grunnlaget for lokal produksjon av matvarer forsvinner, eller hvis det oppstår strid om vannressursene, som for eksempel i Midtøsten.

For Norge er utviklingen i Russland, og i Russlands naboland, av spesiell interesse. Etter at den gamle Østblokken ble oppløst, har det oppstått flere konflikter i området mellom stater, internt i statene og i forholdet til omkringliggende land. Norge er ikke tjent med ustabile forhold i sine nærområder.

I det internasjonale fredsarbeidet kan de ikke-statlige, folkelige grasrotbevegelsene spille en sentral rolle. Historiske eksempler på dette er fredsbevegelsen i USA mot Vietnam-krigen, motstanden mot utplasseringer av atomraketter på 80-tallet, og soldatmødrene som medvirket til at Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan. Støtte til slike bevegelser er derfor viktig i arbeidet for fred.

 

8.1.1 Nei til masseødeleggelsesvåpen

Avslutningen av den kalde krigen dempet atomkappløpet mellom verdens stormakter. Denne utviklingen må ikke stoppe opp. Den historiske sjansen til å få fortgang i nedrustningsarbeidet må utnyttes. De inngåtte avtalene om atomnedrustning må ratifiseres og realiseres fullt ut, samtidig som nedrustningen må drives videre. Arbeidet med å få stater til å underskrive avtalen om prøvestans, som ennå ikke er ratifisert av blant andre USA, må fortsette.

Forfallet i russiske varslingssystemer har økt faren for at krig kan oppstå på grunn av uhell og misforståelser. Det haster derfor med å slå av alarmberedskapen. Samtidig må alarmstridshodene skilles fra leveringsmidlene. Strategiske og taktiske atomvåpen må fjernes.

NATOs strategiske konsept fastholder at atomvåpen er essensielle for alliansen i uoverskuelig framtid. Norge er medansvarlig for denne atomstrategien, som er i strid med forpliktelsene våre i ikkespredningsavtalen.

Programmene for å modernisere atomvåpen må stoppes. Arbeidet med å demontere atomvåpen som er trukket tilbake, og for en mer forsvarlig oppbevaring av radioaktivt avfall, må intensiveres.

Masseødeleggelsesvåpen omfatter også biologiske og kjemiske våpen. Det er en fare for at slike våpen kan bli tatt i bruk som masseødeleggelsesvåpen av terrororganisasjoner og av stater som ikke har anledning til å skaffe seg atomvåpen.

SV vil i perioden:

• arbeide for at atomvåpen blir tatt ut av alarmberedskapen, og at atomstridshodene blir fjernet fra leveringsmidlene.
• arbeide for at det blir inngått en traktat om trinnvis fjerning av atomvåpen innenfor faste tidsrammer og forbud mot produksjon av råstoff for atomvåpen.
• arbeide for at NATO og Russland gir opp sine strategier om bruk og førstebruk av atomvåpen.
• arbeide for at atomvåpen blir trukket tilbake fra de NATO-land som er ikke-atomvåpenstater. Hvis ikke, medvirker NATO til å undergrave ikkespredningsavtalen.
• videreføre arbeidet for atomvåpenfrie soner til også å gjelde Mellom-Europa.
• arbeide for at avtalen som forbyr rakettforsvar mot langtrekkende atomvåpen (ABM-avtalen) blir overholdt, og dermed at USAs planer om et antirakettforsvar ikke blir satt ut i livet.
• arbeide for at nye atomvåpenmakter som Israel, India og Pakistan må gi opp atomvåpnene sine og underskrive ikkespredningsavtalen som ikke-atomvåpenstater.
• arbeide for at det blir inngått en avtale som forbyr subkritisk/laboratorietesting av atomvåpen.
• arbeide for at det blir innført forbud mot prosjektiler med utarmet uran.
• arbeide for et mer effektivt forbud mot biologiske våpen.
• delta i det internasjonale folkelige arbeidet for fred, og arbeide for offentlig støtte til denne opplysningsvirksomheten.

 

8.2 Sikkerhetspolitisk samarbeid

Løsningen på de nye truslene mot sikkerheten, ligger i et system som offensivt møter utfordringene. Samarbeid, informasjon og tillitsskapende tiltak på tvers av landegrensene er viktige bidrag til å utvikle et sikkerhetspolitisk fellesskap mellom nasjonene.

Terrorbalansen preget forholdet mellom stormaktsblokkene under den kalde krigen. Det overordnede målet for framtida må være stabilitet gjennom felles interesser og verdier. Vi må erstatte våpenkappløp med gjensidig nedbygging av våpenarsenalene, og konflikt må erstattes av samarbeid.

Den globale sikkerheten er truet av sosiale forskjeller og miljøproblemer, men også av de enorme mengdene våpen som finnes. Norsk sikkerhetspolitikk må bygges på tre hovedpilarer:

- arbeidet for å gjøre FN til en global autoritet.

- arbeidet for en alleuropeisk sikkerhetsordning.

- et nasjonalt forsvar som samarbeider med våre nordiske naboer.

 

8.2.1 FN

Det viktigste arbeidet for internasjonal fred og sikkerhet må være å bygge ut FN til en reell forsamling for verdenssamfunnet. FN må gjøres til den sentrale rammen for globalt samarbeid om sikkerhet, miljø, økonomi og menneskerettighetsspørsmål. Organisasjonens handlefrihet og autoritet må styrkes, og en må gå mot alle tiltak som svekker FNs stilling. Hvis det utenfra skal skje en inngripen i en stat, ut fra tungtveiende humanitære hensyn, må dette skje med et uttrykkelig mandat fra verdensorganisasjonen.

Norge har, som en liten stat, interesse av en internasjonal rettsorden, bygget på folkerett og knyttet til FN. Norge må motsette seg alle tiltak som kan svekke organisasjonens autoritet.

Det er likevel langt fram til målet om et sterkt FN er nådd – organisasjonen er politisk og militært avhengig av de store medlemsstatene.

De enorme globale utfordringene krever et mer omfattende internasjonalt samarbeid. FN bør og kan bli den sentrale rammen for et slikt samarbeid, men i dag fungerer ikke FN tilfredsstillende. Delvis skyldes det en manglende vilje i medlemslandene til å prioritere FN, og til en viss grad også svakheter i FN-systemet. En reformering av FN bør inneholde følgende hovedmomenter:

8.2.1.1 Demokratisering

FNs oppbygging i dag er ikke demokratisk nok. Vetoretten i Sikkerhetsrådet er med en viss rett blitt kritisert som en udemokratisk ordning. Men i en verden med motstridende stormaktsinteresser, gjør likevel vetoretten sitt til å dempe motsetningene mellom stormaktene i mellomstatlige konflikter. Hvis FN-systemet blir trukket inn i åpne, militære konflikter mellom stormaktene, vil FN gå i oppløsning. Vetoretten kan hindre dette, og må derfor foreløpig opprettholdes i FN-systemet. Men vetoretten må revideres. Sikkerhetsrådet må utvides med flere medlemmer fra utviklingslandene. For eksempel må grupper av utviklingsland kunne få vetorett når stormaktspolitikk blir forsøkt fremmet gjennom FN-systemet.

Beslutningsformen må endres:

- Flere beslutninger må legges til Generalforsamlingen, der alle land har stemmerett.

- Sammensetningen av Sikkerhetsrådet må endres.

8.2.1.2 En bedre finansieringsmodell

FN har i dag for få ressurser i forhold til de oppgavene organisasjonen er pålagt. Noen land, blant annet USA, følger ikke opp sine økonomiske forpliktelser. Modellen med landfinansiering må videreføres. FNs utsikter til større og sikrere inntektskilder ville likevel bli bedret hvis organisasjonen kunne basere seg på andre inntekter i tillegg. Framtidige internasjonale avgifter som blir lagt på transport, miljøfarlige utslipp, finanstransaksjoner eller lignende, bør gå til å finansiere FNs arbeid.

8.2.1.3 Det må legges mer vekt på økonomiske og sosiale spørsmål

Det drives et omfattende arbeid med sosiale og økonomiske spørsmål i regi av FN, blant annet utstrakt forskningsvirksomhet og en rekke utviklingsprosjekter. Det er likevel to svakheter ved dette arbeidet. Når katastrofer med konsekvenser for mange mennesker oppstår, handler FN for sent, har for liten evne til å engasjere land til hjelpearbeidet, og har for små kriseressurser. I tillegg har FN for liten makt over viktige sosiale og økonomiske spørsmål som for eksempel regimene for handel og investering, det internasjonale kredittmarkedet, arbeidsstandarder og sosiale standarder. For å styrke FN på dette området, bør:

- det opprettes et eget økonomisk og sosialt "sikkerhetsråd" etter modell av dagens.

- de internasjonale organisasjonene for mellomstatlig økonomisk samarbeid underlegges FN.

8.2.1.4 Konflikthåndtering

FN er det eneste organet som på global basis har autoritet til å iverksette fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner. Det er et grunnleggende krav at FN beholder denne eneretten, og fortsetter som den rammen de regionale sikkerhetsorganene virker innenfor.

FN må i større grad engasjere seg i forebygging av konflikter. Dette innebærer humanitær hjelp, mekling før voldshandlinger bryter ut, og eventuell utplassering av observatører, politi og/eller fredsbevarende styrker med et klart mandat. Det er i dag et stort misforhold mellom de små ressursene som blir brukt til å forebygge konflikter og de enorme ressursene som blir mobilisert når det oppstår en krigssituasjon.

Militær intervensjon i et land er et drastisk virkemiddel, og FN må derfor være tilbakeholden med å iverksette såkalte fredsopprettende operasjoner. FNs nøytrale meklerrolle kan bli underminert på grunn av utstrakt bruk av militære intervensjoner, og fordi statene med fast plass i Sikkerhetsrådet bruker slike virkemidler for å forsvare snevre stormaktsinteresser. Hovedvekten i arbeidet med å videreutvikle FN bør derfor legges på konfliktløsning med fredelige midler.

Det finnes likevel situasjoner der det kan være riktig at FN griper inn med militær makt. Slike FN-operasjoner skal bare gjennomføres med FN-mandat.

8.2.1.5 Internasjonal våpenhandel

Målet er et internasjonalt regelverk for å redusere våpenhandelen, og det må stilles strenge krav til mottakerlandene. Dette innebærer blant annet at:

- de ikke skal bryte med grunnleggende menneskerettigheter.

- de ikke skal være i krig, eller i kamp med geriljagrupper og lignende.

- de skal ha defensive forsvarssystemer.

- Norge må stoppe all eksport av våpen og våpendeler til Tyrkia.

For å hindre at land videreeksporterer militært utstyr, må det kreves sluttbrukererklæring, stadfestet av offentlige myndigheter i importlandet, ved all eksport av militært materiell. Deleproduksjonen skal underlegges samme strenge regler som den våpenindustrien som selger ferdige produkter.

8.2.1.6 En ny sanksjonspolitikk

Sikkerhetsrådet i FN har gjennom en årrekke brukt politiske og økonomiske sanksjoner som virkemidler for å isolere land som fører en politikk som er i strid med menneskerettighetene eller andre demokratiske prinsipper. Erfaringene med å bruke sanksjoner som virkemidler har vært svært blandet.

Noen av sanksjonene har gitt resultater, riktignok etter veldig lang tid. Et stort problem er likevel at tunge økonomiske sanksjoner rammer sivilbefolkningen, særlig barn og fattige. Det er derfor viktig å utforme mer treffsikre sanksjoner.

SV vil i perioden:

• arbeide for at det blir gjennomført en omfattende reformering av FN-systemet.
• arbeide for at FN organiserer overvåking av menneskerettighetssituasjonen i alle medlemsland.
• arbeide for at FN utvikler et uavhengig og mest mulig objektivt informasjonsapparat til bruk i områder med sterke etniske konflikter.
• arbeide for at FN settes i stand til å gjennomføre fredsbevarende og fredsskapende militære aksjoner i egen regi.
• arbeide for at FN utarbeider et sanksjonsregime som rammer makthaverne i et land direkte. Inndraging av utenlandsk eiendom, sperring av utenlandske bankkonti og diplomatisk isolasjon kan være slike sanksjoner.
• arbeide for å oppheve sanksjonene mot Irak.

9. Internasjonal solidaritet

Målet for SV er ei verd der sosiale, økonomiske og kulturelle gode er rettferdig fordelte. Det er ei verd der sterke regionale og globale organisasjonar på demokratisk vis løyser felles problem. Noreg må føre ein aktiv utanrikspolitikk med vekt på styrking av FN, auka hjelp til fattige land og større ansvar for menneske på flukt.

Dei største utfordringane verdssamfunnet står framfor er å kjempe mot fattigdom, undertrykking, valdelege konfliktar og miljøøydelegging; og å styrke folkeleg styring og medverknad.

Den rike vestlege verda har stor politisk, økonomisk og militær makt, og Noreg er ein del av den. I internasjonale organisasjonar og forhandlingar fremjar den vestlege delen av verda interesser som oftast er fell saman med profittinteressene til store fleirnasjonale selskap. Opp mot desse mektige interessene står ønskjet om ei meir rettferdig, fredeleg og demokratisk verd.

Vårt val står mellom å vere ein lojal støttespelar for mektige vestlege kapitalinteresser eller å føre ein politikk som folkefleirtalet både i rike og fattige land har fordelar av. Dersom problema med miljøet, ressursforvaltning og fattigdommen skal løysast, og dersom vi skal greie å hindre krig og konfliktar, må vi solidarisere oss med dei fattige og undertrykte. Noreg må i større grad støtte fattige land og folket der; mellom anna ved å bruke hjelp til å dempe konfliktar og betre levekåra til fattige menneske.

Noreg må i større grad hjelpe til med å betre miljøet, mellom anna ved å leggje vekt på at norske investeringar i utlandet kan ha uheldige miljøverknader både lokalt og globalt.

Ei sterk og godt utbygd fagrørsle er ei motmakt til den verdsomspennande kapitalismen, og viktig for at økonomisk vekst skal komme folk flest til gode. Noreg må derfor prioritere opplæring av fagleg tillitsvalde, og støtte til fagforeiningar både i den tredje verda og i Sentral- og Aust-Europa.

 

9.1. Solidarisk vegval for Noreg

Dersom dagens oljepolitikk blir ført vidare, vil statens inntekter bli så store at ein ganske stor del av oljeinntektene ikkje kan brukast innanlands. Opplegget frå regjeringa er at overskotsmidlane skal plasserast i utanlandske obligasjonar og aksjefond, etter kvart også direkte i aksjar i større enkeltselskap.

Pengeplasseringar utanlands er ein perspektivlaus bruk av oljeinntektene. Dersom norsk oljepolitikk gir staten så store inntekter at ikkje alt kan brukast i Noreg, kan vi sikre vår eiga framtid på betre måtar enn ved finansielle pengeplasseringar i utlandet. Oljeinntektene gir derfor Noreg ein utanriksøkonomisk handlefridom det er viktig å ta konsekvensen av.

Derfor er det grunn til å setje spørsmålsteikn ved ein politikk som går ut på å plassere oljemilliardar i utanlandske obligasjonar og aksjar. Heldigvis er det råd å bruke oljemilliardar utanlands på føremål som trygger framtida for folk her i landet på ein langt betre og ein langt meir grunnleggjande måte:

Til miljøinnsats i nærområda våre:
Utfordringane står i kø også i vårt nære naboskap. Strålefaren frå atomkraftverk og utrangerte atomubåtar på Kola er i dag den mest dramatiske trusselen mot liv og helse i deler av Noreg. Det har ikkje vore lett å få i gang eit samarbeid med russiske styresmakter om å gå laus på desse problema, men det burde i alle fall ikkje stå på pengar. Ein tilsvarande innsats kan setjast inn for å få til eit samarbeid om å avgrense CO2- og svovelnedfall frå forureinande industri i Russland, Baltikum, Polen og Tsjekkia.

Til å meistre internasjonaliseringa:
Næringsliv, offentleg forvaltning og skoleverket står framfor store utfordringar frå den internasjonaliseringa som går føre seg. Med dei enorme oljeinntektene er det uproblematisk å finansiere skolegang, etterutdanning og arbeidserfaring for norsk ungdom og norske arbeidstakarar i utlandet. Dermed hjelper vi til med vekst og sysselsetting i land med langt større arbeidsløyse enn vi har, samtidig som vi styrker evna det norske samfunnet har til å møte og meistre utfordringane frå den globaliseringa som går føre seg. Språkkunnskapar og innsikt i andre lands kultur og arbeidsliv er ei god investering både for den enkelte og for heile landet vårt. Slik kan vi bruke overskotspengar i utlandet direkte til fordel for norske borgarar, og samtidig til langsiktig investering i eit konkurransedyktig og antirasistisk Noreg som også er opent utover.

Til fagleg motmakt:
Oljemilliardar kan også brukast til å byggje opp fagleg motmakt mot den verdsomspennande kapitalismen. Vi bør satse spesielt på opplæring av fagleg tillitsvalde, og teknisk støtte til fagforeininger i den tredje verda og i Sentral/Aust-Europa. Ei sterk og utbygd fagrørsle er einaste garantien for at økonomisk vekst skal komme folk flest til gode.

Til internasjonal solidaritet:
Så lenge vi har enorme overskot frå oljeproduksjonen, tar ikkje u-hjelp pengar frå eldreomsorg og vegtunnelar. Pengar til u-hjelp konkurrerer berre med kor stort oljefondet skal vere. Vi kan derfor auke u-hjelpa kraftig utan at det går ut over innanlandske oppgåver. Innsats for å førebyggje konfliktar er særleg viktig. Det kan gjelde slike føretak som å få i gang næringsutvikling i konfliktherja område (eks. Bosnia, Palestina). Eller det kan vere å sikre vassforsyning, fundamentale helsetilbod, utdanning og trygg mat i område som er trua eller herja av konflikt.

 

9.2 Bistand

Solidaritet må vere utgangspunktet for utforminga av norsk politikk når det gjeld fattige land. Noreg sitt forhold til utviklingslanda er meir enn å gje bistand. Vi har felles interesser i å skape ei meir rettferdig verd.

Grunntanken i norsk bistandspolitikk må vere at både givarlandet og mottakarlandet har eit ansvar. Noreg må ta ansvar for all politikk vi fører andsynes fattige land. Vårt ansvar er å sørgje for at pengane når dit dei skal, og at det er samsvar mellom mål og middel. Samarbeid med norsk næringsliv kan vere positivt, men må skje ut frå dei måla vi har for bistandspolitikken vår.

Norsk bistandspolitikk må føre til at styringsevna til dei fattige landa aukar, og hjelpa må derfor ikkje bindast til fastsette krav om gjenkjøp. Dette gjeld også løyvingane til FN og andre multinasjonale utviklingsorgan. Ein større del av BNP i Noreg må brukast på bistand og støtte til fattige land. Halvparten av menneska i dei fattigaste landa er barn, og ein større del av hjelpa må brukast på å betre levekåra til barna.

Frivillige organisasjonar speler ei viktig rolle i bistandsarbeidet. Dette arbeidet er med på å sikre prosjekta lokal forankring. Rolla til desse organisasjonane bør derfor styrkast.

 

9.2.1 Slett u-landsgjelda

Fattige land har store økonomiske problem på grunn av gjeld. Store delar av denne gjelda verken kan eller bør betalast tilbake. Noreg må derfor framleis arbeide for eit omfattande program slik at gjeld til fattige land kan slettast. Sletting av gjeld må omfatte både dei aller fattigaste landa og nokre mellominntektsland.

Målet er at Noreg yter to prosent av BNP til ei meir rettferdig fordeling av makt og økonomiske gode i verda. Pengane bør fordelast slik at om lag halvparten går til å avhjelpe fattigdom i utviklingsland, og resten delast mellom tiltak for å slette gjeld, globale miljøprosjekt og tiltak for Aust-Europa.

SV vil i perioden:

• arbeide for å få slette gjelda fattige land har til Noreg.
• arbeide for at Noreg skal gjere ein innsats internasjonalt for slette gjelda dei fattige landa har, og at krava til strukturtilpassing blir fjerna.
• gjere framlegg om å auke den samla norske bistanden til to prosent av BNP.
• arbeide for at støtta skal vere retta mot å avhjelpe fattigdommen.
• arbeide for at minst 20 prosent av bistandsmidlane skal reserverast for utdannings- og helseformål, slik FN har sett som mål.
• arbeide for å bruke bistandsmidlar til aktivt samarbeid mellom utviklingsland.
• arbeide for at urfolk skal ha reell medverknad ved planlegging og gjennomføring av norske bistandsprosjekt som har innverknad på samfunna deira, eller som grip inn i områda der dei bur.
• arbeide for at delar av oljefondet blir brukt til å stimulere solidarisk bankverksemd og næringsbygging i dei fattige landa.
• arbeide for å opprette fleire prosjekt der kvinner har ansvar både for innhald og gjennomføring av prosjektet.
• arbeide for at nasjonale tiltak for flyktningar ikkje blir førde på u-hjelpsbudsjettet
• arbeide for at den delen av stønaden som blir brukt til eksportkredittar for norsk næringsliv, skal bli mindre, og at desse pengane i staden skal gå til å avhjelpe fattigdommen.

 

9.3 Menneskerettar

Menneskerettar omfattar både sivile og politiske rettar - slik som ytringsfridom og røysterett - ; og sosiale, økonomiske og kulturelle rettar. Det er ein grunnleggjande rett å få oppfylt behova sine når det gjeld mat, vatn, arbeid, utdanning og sosial tryggleik.

Politiske og sivile rettar har mykje større vekt enn sosiale og økonomiske rettar, og det går særleg ut over kvinner. Dette fører med seg at det for eksempel er blitt særs vanskeleg for kvinner å søke asyl eller å kome inn under flyktningparagrafane til FNs høgkommissær for flyktningar. Noreg må bruke tid og ressursar på å presse FN til å få dei økonomiske, sosiale og kulturelle rettane meir i fokus. Vi må også setje søkelyset på Kvinnekonvensjonen og dei manglande ressursane til CEDAW (komiteen som overvakar Kvinnekonvensjonen), og på kvinnene sine rettar generelt i alle organ der vi er med. I tillegg til dette må Noreg krevje kvotering i alle traktatorgana, sekretariata og overvakingsorgana i FN-systemet.

Kamp mot alle former for diskriminering er ein viktig del av kampen for menneskerettar. Urfolk og etniske minoritetar er offer for statleg undertrykking og diskriminering i mange land, og treng derfor støtte til å oppnå kulturell aksept.

Arbeidarar verda over lever under uverdige forhold når det gjeld arbeid og lønn. Barn arbeider ofte nærast som slavar. Noreg må derfor arbeide internasjonalt for at faglege rettar blir respekterte, og at skadeleg barnearbeid blir avskaffa. FNs barnerettskonvensjon skal byggjast inn i Menneskerettslova. Fattigdom og barnearbeid har ein nær samanheng. Det trengst derfor målretta tiltak over eit breitt felt - særleg innan bistandspolitikken - for å redusere omfanget av barnearbeid.

Handel - og i ein viss monn også bistand - må vurderast opp mot situasjonen for menneskerettane i det enkelte landet. Men bistandskutt eller handelsboikott kan gå meir ut over dei fattigaste innbyggjarane enn den aktuelle regjeringa. Derfor bør opposisjonsrørsler med folkeleg støtte bli tatt med på råd når ein skal vurdere om det bør brukast slike tiltak.

Skal Noreg bli tatt på alvor i arbeidet sitt for internasjonale menneskerettar, krevst det at menneskerettane også blir respekterte her i landet. Noreg må derfor rette seg etter vedtak i internasjonale menneskerettsdomstolar.

 

9.4 Internasjonalisering av økonomien

Dei siste tiåra har investeringar og flytting av kapital i aukande grad blitt uavhengige av landegrenser, nasjonal lovgiving og lokale tradisjonar. Det skjer delvis ved ein stadig sterkare konsentrasjon av makt til nokre hundretal store, transnasjonale selskap som ikkje blir styrde av anna enn profittomsyn. I tillegg skjer det ei internasjonalisering av finanskapitalen på grunn av deregulering innan finans- og kredittmarknadane i dei fleste land.

Internasjonalisering av økonomien har ført til auka samarbeid på tvers av landegrensene mellom fagorganisasjonar, miljø- og solidaritetsrørsler. Samarbeidet er tufta på dei beste tradisjonane i arbeidarrørsla, internasjonal solidaritet og kamp mot kapitalismens utbytting av arbeidsfolk.

Det trengst internasjonale mottiltak for å motverke dei negative følgjene av internasjonaliseringa innan økonomien. I tillegg må ein arbeide gjennom dei demokratiske institusjonane i nasjonalstatane for å overføre makt frå marknaden til folket.

Eit kjenneteikn ved internasjonaliseringa av økonomien er at valutahandelen er riven laus frå handelen med varer og tenester. Denne utviklinga er eit resultat av fri flyt av kapital over landegrensene, og ny teknologi som legg til rette for valutaspekulasjon.

Internasjonalisering av økonomien har gitt økt økonomisk utbytte for eit lite mindretal, medan store delar av folk på jorda ikkje får sin del av dei økonomiske goda. Dei fattigaste landa er taparane.

Det internasjonale pengefondet pressar fattige land til å innføre marknadsliberalisme, og hjelper dermed til å skape større sosiale problem, arbeidsløyse og utarming av naturressursar. Oppskrifta frå dei internasjonale finansinstitusjonane om at fattige land må satse på eksportjordbruk, gjeld no så mange land at råvareprisane på verdsmarknaden blir haldne nede. Denne "internasjonale arbeidsdelinga" i den globale økonomien er ofte problematisk lokalt både når det gjeld produksjon av trygg mat, behov for auka kjøpekraft og ønskjet om produksjon med høgare foredlingsgrad.

Spekulasjon og økonomiske aktørar som tenkjer på kortsiktig vinst, truar stabiliteten i land etter land. Dette skaper problem ikkje berre for fattige land, men også for ein stor del av menneska i den rike verda. Vi ser ein stadig sterkare tendens til at skilnaden aukar både mellom rike og fattige land og mellom fattige og rike i dei enkelte landa.

Skal vi få til ein meir rettferdig økonomisk orden her på jorda, må vi ta tilbake den politiske styringa med internasjonal økonomi. Det vil krevje tiltak på globalt nivå, men slike tiltak er ikkje nok. Internasjonaliseringa av økonomien er også eit resultat av politiske prosessar på nasjonalt nivå: Privatisering og deregulering skjer gjennom vedtak i det norske Stortinget. Med folkeleg press og ein aktiv, offensiv kamp for velferdsstatlege løysingar innanfor folkevalde organ, kan høgresida si tilpassing til krava om "marknadsliberalisme" bli temja. I staden for å flytte makt og ressursar frå det offentlege til det private næringslivet, og frå Stortinget til internasjonale institusjonar med marknadsliberalisme som fastsett mål, må norske politikarar verne om det norske folkestyret og dei alternativa vi har til å kontrollere norsk økonomi.

Skal vi greie å reise motmakt til ekspansjonen i den internasjonale kapitalen, trengst internasjonalt folkeleg samarbeid. Det må vere ei høgt prioritert oppgåve å utvikle samarbeid mellom fagorganisasjonar og tillitsvalde i internasjonale konsern, mellom internasjonale kvinnenettverk og mellom miljø- og forbrukarrørsler i ulike land. I tillegg skal SV støtte rørsler som kjempar for å frigjere undertrykte folkegrupper, og ikkje minst reise ein ny internasjonal fellesskap av radikale og sosialistiske parti verda rundt.

SV vil i perioden:

• arbeide for at Verdsbanken og IMF blir ein del av FN-systemet.
• arbeide for at eit internasjonalt kredittilsyn skal overvake om den internasjonale finanskapitalen følgjer dei retningslinjene som blir utarbeidde av FN.
• arbeide for at det blir oppretta ei arbeidsgruppe for internasjonal kapitalkontroll i FN.
• arbeide for at det blir innført ei internasjonal avgift på valutatransaksjonar (t.d. Tobin-avgift) som gjer mange slike spekulative og kortsiktige transaksjonar ulønnsame.
• arbeide for internasjonal boikott av skatteparadis.
• arbeide for betre høve til internasjonalt konsernfagleg samarbeid.

 

9.4.1 Reduser makta til dei fleirnasjonale selskapa

Store delar av verdshandelen skjer mellom fleirnasjonale selskap eller internt i slike selskap. Denne marknadsmakta gir selskapa høve til å påverke fastsetjing av prisar både på råvarer og foredla produkt. Statar kan framleis bruke nasjonale og lokale styringsreiskap for å få meir kontroll over fleir- eller transnasjonale selskap. Det same vil internasjonalt konsernfagleg samarbeid og faglege nettverk gjere. Bistands- og handelspolitikk må utformast slik at denne delen av politikken blir eit bidrag til å kjempe mot den utbyttinga av menneske og miljø som dei store fleirnasjonale selskapa står for.

SV vil i perioden:

• gjere framlegg om gunstigare tollordningar for import frå utviklingsland. Dei aller fattigaste landa (MUL-landa) skal ha tollfritak for alle varer.
• arbeide for at fattige land kan innføre vernetiltak for eigne varer for å fremje utvikling av eigen økonomi.
• arbeide for at multinasjonale selskap og statar følgjer FN sitt minstekrav eller kjernekonvensjonane til ILO når det gjeld demokratiske og faglege rettar.
• støtte aksjonar for etisk handel.

 

9.4.2 Internasjonal handelspolitikk

Dagens internasjonale handelsregime er drive fram av interessene til dei transnasjonale selskapa og dei rikaste landa. Gjennom WTO blir medlemslanda tvinga til å gå med på stadig meir omfattande liberaliseringar, og det blir hindra at landets eigne interesser skal komme i vegen for selskapa sin sjanse til profitt.

Oppbygginga og regelverket til WTO favoriserer eit fåtal rike land og selskap, og innskrenkar både handlefridomen og innverknaden til dei fattige landa. Når rike land berre tar omsyn til eigne ønskje om auka økonomisk vekst, misser fattige land høve til å verne eigen matproduksjon og eige næringsliv. I tillegg får alle medlemsland færre alternativ når det gjeld distrikts- og forbrukarpolitikk. Ein større verdshandel med stadig aukande varetransport mellom verdsdelane, fører også til store miljøproblem.

Liberaliseringa av handel med industrivarer har komme langt, og det siste tiåret har ein starta liberalisering av handelen med tenester og jordbruksvarer. I tillegg er det eit sterkt press for å innføre eit internasjonalt regelverk for investeringar.

SV ønskjer eit handelsregime som

• fører til at skilnadene mellom rike og fattige land blir mindre.
• må rette seg etter reglar for å verne helse og miljø.
• må rette seg etter reglar for å sikre demokratiske og faglege rettar.
• gir medlemslanda høve til å føre ein sjølvstendig politikk på slike viktige område som miljøvern og nærings- og distriktspolitikk.
• er demokratisk styrt.

I dag er WTO ein organisasjon som motarbeider desse krava. SV vil derfor arbeide for at WTO kan erstattast av tilsvarande organisasjonar i FN. Eit døme er FNs protokoll for biotryggleik, som set faste reglar for handel med genmat og genplanter. Avtalen gir dei enkelte landa rett til å nekte import av genmat og –planter. Avtalen er derfor i praksis overordna WTO.

Det er utanfor WTO at handelsreglar kan gjerast betre. Det er i situasjonar der internasjonale miljøutfordringar står i første rekkje, at ein kan vinne fram med miljøreglar som går føre WTO-reglane. Det er i ILO ein kan vinne fram med krav om faglege rettar og betre arbeidsvilkår, noko som etter kvart kan trengje WTOs fri-flyt-prinsipp til sides. Det er i Verdshelseorganisasjonen (WHO) ein kan vinne fram med helsereglar som WTO-reglane må vike for.

Der det er konflikt mellom WTO-regelverket og avtalar/konvensjonar forhandla fram i FN-systemet, er det FN sine avtalar som skal vere suverene. Det same skal gjelde for kjernekonvensjonane i ILO. WTO må ikkje kunne hindre nytt regelverk med formål å verne miljøet og sikre demokratiske og faglege rettar, og miljøorganisasjonen til FN (UNEP) må få ei spesiell rådgjevande rolle i tvistar mellom handel og miljøtiltak.

SV vil kjempe mot alle endringar som fører til at det udemokratiske WTO-systemet får auka makt ved at nye ansvarsområde blir lagde inn under den organisasjonen. Det er spesielt viktig å hindre at det blir innført reglar som fører til auka liberalisering av handel med mat, fordi dette både kan føre til vanskar med å sikre trygg mat i mange land og aukar faren for spreiing av smittestoff. Det er også viktig å hindre at det blir innført reglar om liberalisering av internasjonale investeringar og tenesteproduksjon. Slike reglar kan nemleg brukast som brekkstong for å tvinge gjennom privatisering av offentlege tenester i mange land, stikk i strid med det folk vil. Dette kan også hende i Noreg.

Skal vi greie å innskrenke makta til dei transnasjonale selskapa, trengst det forpliktande internasjonale avtalar. WTO er det dominerande handelsregimet, og derfor skjer kampen for ein meir rettferdig verdshandel både innan WTO og i tilknyting til denne organisasjonen. Det er ein kamp for meir opne og demokratiske prosessar, og for at utvikling og miljø blir prioritert langt høgare. Ei eventuell norsk utmelding av WTO kan berre vere aktuelt dersom det fører til ein meir rettferdig verdshandel, og at FN blir styrkt på det handelspolitiske området.

Avtalar om nye handelsreglar bør forhandlast fram i FNs organisasjon for handel og utvikling (UNCTAD), der interessene til utviklingslanda kjem langt sterkare fram enn i WTO.

SV vil i perioden:

• samarbeide internasjonalt med fagrørsle, småbrukarorganisasjonar, miljørørsle og andre progressive krefter for å få vedtak om nye handelsreglar i FNs regi.
• arbeide for fullt innsyn i WTO og i Noreg si rolle i organisasjonen.
• arbeide for eit internasjonalt handelsregime der omsynet til menneske og miljø går føre omsynet til profitt.
• arbeide for ei omfattande evaluering - både på nasjonalt og globalt plan - av Uruguay-avtalen når det gjeld spørsmål om miljø, menneskerettar, fattigdom og demokrati.
• arbeide for at regelverket i WTO er underordna alle FN-avtalar som har til føremål å sikre helse, miljø og demokratiske rettar.
• arbeide for at alle statar skal kunne nekte import av varer som kan vere ein fare for helse, miljø og tryggleik.
• arbeide mot ein investeringsavtale i WTO som tar frå land sjansen til å føre ein sjølvstendig investeringspolitikk.
• arbeide mot at WTO-systemet skal bli tilført meir makt og nye ansvarsområde.
• arbeide for krav om internasjonale minstelønningar på linje med dei internasjonale minstehyrene i Sjømannsforbundet, det vil seie at lønna må dekke dei primære behova.

 

 

9.7 IKT og internasjonal solidaritet

Ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi kjem berre ein liten del av folket på jorda til gode. Sjølv om 90 prosent av nettservarane står i industriland, kan den nye teknologien gjere det billigare å byggje opp informasjons- og kommunikasjonstenester i fattige land.

Bistandsmidlar kan brukast til å gi organisasjonar, tettstader, skolar osv. høve til å bruke nye kommunikasjonsmiddel. Det kan også setjast i gang samarbeidsprosjekt mellom skolar/kommunar, der ny teknologi blir ein reiskap for å utveksle tankar, idear og erfaringar.

SV vil arbeide for eit internasjonalt regelverk for ytringsfridom, som også kan brukast i forhold til internasjonale datanettverk.

 

9.8 Flyktningpolitikk

Dei viktigaste årsakene til flyktningstraumane er krig og konfliktar, fattigdom og miljø- og resursspørsmål. Dei aller fleste flyktningane i verda bur i fattige land. Rike land må ta hovudansvaret for å sikre folk på flukt eit verdig liv.

 

9.8.1 Internasjonale flyktningproblem

Fleirtalet av flyktningane i verda har flykta til ein annan stad i heimlandet - såkalla internt fordrivne - og blir ikkje omfatta av dei internasjonale avtalane slik flyktningar som kryssar landegrenser gjer. Internt fordrivne må få tilgang til humanitær hjelp, og Noreg må arbeide for at FNs retningslinjer for vern av internt fordrivne blir etterlevde.

SV vil i perioden:

• arbeide for å styrke internasjonalt samarbeid og internasjonal samordning av flyktningar, mellom anna gjennom avtalar om fordeling av børene.
• gjere framlegg om at det i regi av FN blir oppretta eit fond som skal fordele ressursar til land som tar i mot mange flyktningar.
• arbeide for auka humanitær hjelp til dei som er flyktningar i eige land.
• arbeide for at FNs retningslinjer for internt fordrivne blir etterlevde.

 

9.8.2 Norsk politikk

Noreg tar ikkje dei internasjonale pliktene sine på alvor i spørsmålet om å ta mot flyktningar. Samanlikna med andre europeiske land fører Noreg ein særs restriktiv politikk når det gjeld å godkjenne asylsøkjarar, noko mellom anna FN sin høgkommissær for flyktningar har peika på.

For å verne om retten til å søke asyl, må det bli lettare å søke. I dag er det mange som kan ha rett til asyl, men som ikkje får nyte godt av denne retten. Omfattande bruk av visumplikt og altfor streng praktisering av regelen om at asyl skal søkast i det første landet ein asylsøkar kjem til, hindrar mange i å få høve til å søke asyl i Noreg.

SV vil i perioden:

• gjere framlegg om å inkorporere Flyktningekonvensjonen i norsk rett.
• arbeide for ei mindre restriktiv norsk tolking og praktisering av flyktningeomgrepet i FNs flyktningekonvensjonen.
• arbeide for at Noreg skal ta i mot fleire kvoteflyktningar.
• arbeide for å unngå tvungen heimsending av personar som søkjer om opphald i Noreg.
• støtte frivillig tilbakevending når tilhøva gjer det mogeleg.
• gjere framlegg om at Noreg - i tråd med tilråding frå FNs høgkommissær for flyktningar - arbeider ut retningslinjer for kvinnelege asylsøkarar.
• arbeide for å verne om retten til å søke om asyl, og at grunnlaget for å få innvilga asylstatus i Noreg blir utvida.
• arbeide for at det kan søkast asyl utanfor landet sine grenser, mellom anna ved å opprette eigne stillingar for dette føremålet ved norske utanriksstasjonar.
• gjere framlegg om at personar med opphald på humanitært grunnlag får same rett til å få familien hit som personar med asylstatus har.
• arbeide for at den tida som trengst til å handsame søknader om asyl, blir vesentleg kortare.
• arbeide for at Noreg tar imot flyktningar/asylsøkarar som rømmer frå kjønnsrelatert vald og overgrep.
• arbeide for ei inntektsordning for flyktningar slik at dei ikkje treng sosialhjelp.
• gjere framlegg om at Noreg seier opp samarbeidsavtalen sin med EU når det gjeld flyktning-, asyl- og visumpolitikk (tidlegare kalla Schengenavtalen).