(Kronikken sto på trykk i Klassekampen 17.04.08)

I januar sendte regjeringen forslag til bilateral investeringsavtale, med høringsfrist 18. april. Det bør bli en het politisk debatt dersom regjeringen velger å opprettholde en investeringsavtale som fratar utviklingsland muligheten til en aktiv, nasjonsbyggende næringspolitikk.

Regjeringens forslag vil gjøre det umulig for utviklingslandene å prioritere nasjonale selskaper slik blant annet Norge gjorde i oppbyggingen av vår oljeindustri. Både utviklingsland og Norge vil kunne få problemer med å vedta strengere lover for å beskytte miljøet, prioritere fornybar energi, og styrke arbeidstakeres vilkår om forslaget til regjeringen går gjennom.

Det er overraskende at regjeringen fremmer et forslag som så drastisk vil innskrenke utviklingslandenes politiske handlingsrom, ikke minst sett på bakgrunn av at et stort flertall av utviklingslandene har avvist å forhandle om slike avtaler i Verdens handelsorganisasjon.

I Soria Moria-erklæringen står det at regjeringen vil «arbeide for å gi land i sør tilstrekkelig handlingsrom til å velge utviklingsstrategier som tar hensyn til deres særegne behov og utviklingsnivå». Det står også at regjeringens standpunkt er at «WTO-avtaleverket ikke må ta fra fattige land styringsrett og virkemidler som har vært viktige for å utvikle vårt eget samfunn til et velferdssamfunn».

SV, Senterpartiet, deres ungdomsorganisasjoner og AUF deltok aktivt i arbeidet mot multilaterale investeringsavtaler i flere år fra 1997. Det er derfor grunn til å spørre om de har skiftet syn, eller bare «sovet i timen» da forslaget til investeringsavtale ble behandlet av et statssekretærutvalg der alle regjeringspartiene var representert.

Utgangspunktet for avtaler med utviklingsland burde være hvordan Norge kan bidra til deres utvikling, til å bekjempe fattigdom og sikre miljøet. Men i følge høringsbrevet har regjeringen et helt annet utgangspunkt: «Hovedformålet med å inngå investeringsavtaler er å beskytte norske investeringer i utlandet». Det står riktignok også i brevet at «Det er også et viktig hensyn at avtalene skal fremme investeringer i utviklingsland og slik bidra til økonomisk utvikling i disse landene». Men det er et underordnet mål, og det er langt fra alle investeringer som er positive.

Utenlandsinvesteringer kan være både bra og dårlige sett ut i fra utviklingslandenes perspektiv. Telenors investeringer i Bangladesh har ført til mye positivt. Det er ganske tvilsomt om Hydros oljeinvesteringer i Angola har vært til gagn for landet, og det er sikkert at statens investeringer på flere milliarder kroner gjennom Pensjonsfond utland i selskaper som er med på å rasere regnskog, fungerer direkte ødeleggende.

Det er av avgjørende betydning at utviklingslandene har et politisk handlingsrom til å vedta lover og reguleringer som styrker en bærekraftig nasjonal økonomi, og som sikrer miljøet, arbeidstakeres helse, sikkerhet og andre rettigheter. I mange land er slike regelverk svakt utbygd, og investeringsavtaler etter regjeringens modell vil gjøre det vanskelig å forbedre det. Om utviklingsland som har inngått en slik investeringsavtale, vedtar strengere regler mot forurensing, krav om å benytte fornybar energi, eller å øke minimumslønningene, vil det kunne bli sett på som brudd på investeringsavtalen. Utviklingsland risikerer i slike tilfeller å måtte betale utenlandske investorer kompensasjon for reduksjon av framtidige fortjenestemuligheter.

Utviklingsland bør kunne prioritere å styrke lokale og nasjonale selskaper, men forslaget til investeringsavtale innebærer at utenlandske investorer skal behandles på samme måte som nasjonale selskaper.

Private selskaper vil kunne saksøke statene som har inngått avtalen for brudd på den, og investeringsavtalen vil være overordnet nasjonale lover. At selskaper direkte skal kunne saksøke stater på bakgrunn av en mellomstatelig avtale, etablerer et rettsprinsipp som burde være uakseptabelt.

Det gjøres forsøk i utkastet til investeringsavtaler på å ta hensyn til noe av kritikken som er fremmet mot liknende avtaler. I høringsbrevet står det: «I arbeidet med den nye norske modellavtalen har staters rett til legitim myndighetsutøvelse derfor stått sentralt». Det er imidlertid ikke mulig å se hvordan denne myndighetsutøvelsen skal sikres.

Det står eksplisitt i høringsbrevet at «Avtalen inneholder et forbud for vertslandet mot å senke viktige standarder for å tiltrekke seg investeringer». Men avtalen inneholder ikke noen rett for statene til å styrke eller skjerpe viktige standarder bortsett fra når det gjelder skattepolitikken. Det vil ikke være opp til regjeringer eller parlamentene å avgjøre hva som er tillatt og ikke tillatt innenfor investeringsavtalene, men dommerne i tvisteløsningsmekanismen. Det gjelder blant annet definisjonen av hva som er offentlige interesser (artikkel 8, pkt. 3) og hva som er «en bestemt teknologi for å oppfylle alminnelig anvendte helse-, sikkerhets- eller miljøkrav» (artikkel 8, pkt. 2).

Det er flere grunner til å spørre hva som har endret seg de siste årene som gjør at regjeringen nå går inn for bilaterale investeringsavtaler.

I høringsbrevet sies det at «Norge har ikke inngått denne type avtaler siden midten av 1990-tallet, fordi avtalene også gir beskyttelse for utenlandske investeringer her i landet og det har vært usikkerhet om de potensielle virkningene i Norge ved å inngå nye slike avtaler». Hvilke endringer ligger til grunn for at regjeringen ikke lenger har den samme vurdering som tidligere?

Det ser ikke ut til å være et sterkt ønske fra norsk næringsliv om slike investeringsavtaler. Hvem er det som nå ønsker og er drivkrefter bak forslaget?

To av de tre regjeringspartiene, SV og Sp, har gått imot å inngå investeringsavtaler med utviklingsland. Hva har gjort at disse to partiene nå har endret syn, eller har de det?

Hvilke vurderinger ligger til grunn for at regjeringen går vekk i fra standpunktet i Soria Moria-erklæringen som det er vist til ovenfor?