(Kronikken sto på trykk i avisa Klassekampen 01.04.08)

Slike utspill kommer ikke bare fra Frp. Onar Åms bok Kampen om klimaet refereres stadig i avisenes debattspalter. Da en til nå lite kjent førstemanuensis ved Universitetet i Oslo, Tom V. Segalstad, angrep konklusjonene i rapportene til FNs klimapanel forleden, var det duket for debatt med Cicero-lederen Pål Presterud i Dagsnytt 18. Eksemplene på slike polariserte debatter blir stadig flere, ikke bare i VG, men NRK P2 og Aftenposten, der komikeren Lars Mjøen gjentatte ganger har parkert miljøjournalisten Ole Mathismoen. Det ferske nummeret av Forskningsetikk følger trenden, nå for et akademisk publikum. Hovedoppslaget er viet solforsker Pål Brekke ved Norsk Romsenter, som forteller sin historie om hvor ”tøft” det er å ”mene noe annet enn majoriteten i forskersamfunnet”. I den internasjonale medieverdenen er klimaskeptikeren Bjørn Lomborg i ferd med å ta innersvingen på Kierkegaard hva gjelder berømmelse som dansk intellektuell. Lomborg er blitt et must i prestisjetunge paneler og tenketanker.

Mediene lever av konflikt. Polarisert uenighet selger flere førstesider enn moderat; enstemmighet selger ingen. Å fremstille seg som underdog i eget miljø, politisk eller akademisk, er en nær idiotsikker metode for å få redaktører til å trykke utspillet ditt og programledere til å invitere deg til studioet.

Intet nytt under solen? Trenden jeg har gitt eksempler på handler ikke først og fremst om mediekommersielle trivialiteter. Langt viktigere er tendensen jeg observerer til et omfattende backlash – ikke bare i den mediedrevne klimadebatten, men i den faktiske klimapolitikken. Det vesentlige er forbindelsen mellom de to, samt hvordan den så lett overses.

Vi har en situasjon der konklusjoner, tolkninger og råd med støtte hos ni av ti klimaforskere (i vid forstand, tverrfaglig som gruppen er) refleksaktig dras i tvil eller motsies av en formodentlig velskolert Frp’er eller contrarian fra det vitenskapelige miljøet, utstyrt med klippekort som de nå er. Med den kommersialiserte mediedramaturgiens forkjærlighet for dueller, blir det garantert høy temperatur og ord mot ord, attpåtil om det store spørsmålet i vår tid: klodens fremtid. Kort sagt, meningsbrytning den enkelte borger kan ta stilling til.

Man kan tenke at sann liberalitet utmerker seg ved å ta den ene dissenter minst like alvorlig som den kompakte majoritet. For den ene kan vise seg å ha rett overfor de mange, intellektuelt lat som majoriteten er, slik John Stuart Mill fremholdt.

I vårt samfunn er det konsensus om Mill synspunkt. Det har blitt dvask politisk korrekthet. Kall det ironisk. Jeg kaller det betenkelig. Ikke av filosofiske grunner, men med tanke på de faktiske politiske konsekvensene på et felt vi ikke har noe tid å miste. ”Føre-var” prinsippet i menneskets forvaltning av kloden stiller Mills diktum overfor en prøve han ikke hadde anelse om.

Det som skjer er at den enes tvil kaster en handlingslammende skygge over de ni andres fravær av tvil; at dissensen begrenser handlekraften ved enigheten. Når Segalstad og Prestrud er hakkende uenige om gehalten i klimapanelets konsensusbaserte konklusjoner, kan lytterne tenke: påstand mot påstand. Det er enkel psykologi at vi ønsker å slippe å forandre vår livsstil. Derfor har skeptikeren et langt gunstigere utgangspunkt for å vinne Olas og Karis støtte enn motparten, som fremstår som alarmist og ”dommedagsprofet”.

Effekten er slik: Etter klimaforliket ga mediene plass for to typer kommentarer: Siv Jensen var indignert over at fem øre påslag i bensinavgiften vil ”belaste norske bilister med over 200 kroner i året”; mens Jørgen Randers, lederen av Lavutslipputvalget, fikk tyve sekunder til å si at forlikets tiltakspakke er ”peanuts i lys av utfordringen vi står overfor”. Partipolitisk betyr dette at Frp hver gang de kritiserer Stoltenberg for å ”gå for langt” og stille utilbørlige krav til den jevne norske forbruker, dekker bordet for at statsministeren kan fremstille tiltakene som vågale – slik formueskatten blir dristig ”sosialistisk” politikk ved at Stein Erik Hagen gis åpen mikrofon for å kritisere den på vegne av de rikeste.

Polariseringen innebærer en ønskesituasjon for den utøvende makten, les høyresiden i DNA. Regjeringen kan takket være Frp’s klimaskepsis profilere seg som ”ansvarlig” overfor alle klimabekymrede hvis stemmer en rødgrønn regjering er avhengig av. Realiteten mørklegges – nemlig at oljeutvinningen og narrespillet med kvotehandelen, der kutt ute alltid er bedre enn hjemme, gjør Norge til det motsatte av et foregangsland. Indignerte Siv Jensen er langt mer behagelig å forholde seg til enn realitetene på bakken, i havet og atmosfæren. Ikke  minst: det er hun som leverer det ”demokratiske” korrektivet for den utførte politikken, ikke kloden.