(Kommentaren sto på trykk i Ny Tid 28.03.08)

Afrika-mesterskapet i fotball er nettopp over. Den 10. februar ble løvene fra Kamerun tvunget i kne av storebror Egypt. Samtidig var årets Africa Cup of Nations/Coupe d’Afrique des Nations, som det offisielt heter, et 50 års jubileum som markerer både frihet, katastrofer og raffinement. Fotballen har vært med på å løfte Afrika fra koloni til verdensscene. Drogba, Essien, Mikel og Eto’o er de nye spillerne på denne scenen.

Det var derfor en tung tid for mange europeisk klubber i januar og februar i år. Midt i sesongen måtte de gi fra seg noen av sine viktigste spillere til Afrika, i over fem – seks uker i strekk. Verst har det gått utover Premier League og den franske Ligue 1; førstnevnte har frigitt 37 spillere, mens franskmennene var oppe i hele 57. Men også ligaene i Tyskland, Italia og Spania ble påvirket. Situasjonen er bemerkelsesverdig for arbeidsgiver. Londonklubben Chelsea måtte gi fra seg fire absolutte nøkkelspillere; angriperne Drogba, og Kalou (Elfenbenskysten), og midtbane-elegantene Mikel (Nigeria) og Essien (Ghana). Seks uker uten dette fyrverkeriet tvang bedriftseier Abramovitj til å punge ut med 21,58 millioner Euro for Boltons angriper Nicolas Anelka. Med slike penger i omløp er det ikke rart at europeiske ligaer gjentatte ganger har bedt om at Nations Cup flyttes til sommeren, slik som for VM og EM.  I tillegg er det et annet problem; Nations Cup spilles annethvert år.

Men en slik endring skjer neppe. Det er svært varmt i størstedelen av Afrika midt på sommeren. Men en like viktig grunn er nettopp spillerutvandringen til Europa; ikke bare spiller de beste spillerne i de store ligaene, men også de nest beste og de tredjebeste. En del av dem også i små ligaer, som for eksempel Tippeligaen i Norge.  Nations Cup og VM kvalifiseringene gir ergo afrikanere de eneste mulighetene til å se sine stjerner ’live’. Dessuten er Afrika et vekstsområde fotballmessig, noe det internasjonale fotballforbundet FIFA er svært klar over, og det afrikanske forbundet har blitt en maktfaktor med avgjørende vekt i i avstemninger. I tillegg er det snakk om stigende kvalitet på afrika-mesterskapet og større tv-avtaler. En annen sak er selvsagt at afrikastjernene selv kan miste plassene på sine europeiske lag ved nyinnkjøp på grunn av lengre fravær.  Med andre ord kan det etter hvert bli nødvendig med andre økonomiske kalkyler om man har en afrikansk stjernespiller på laget.

Afrikas moderne forhold til fotball er like gammel som kontinentets løsrivelse fra de gamle kolonimakter. Etter intern tauttrekning og godt hjulpet av østblokken, som gjerne ville irritere både Frankrike og Storbritannia, ble Confédération Africaine de Football (CAF) stiftet i 1956, og ble ergo den første panafrikanske organisasjon i en periode som sydet av frihetstrang. Den Afrikanske Union (OAU) ble først stiftet i 1963, og det kan argumenteres med at CAF har hatt langt større vekt, både historisk og politisk enn OAU. Den første turneringen fant sted i Egypt i 1957. Dermed markerer årets finale et forsinket 50 års jubileum, ettersom turneringen i 1967 ble utsatt til 1968, og fordi turneringen siden alltid er i et partallsår. Det første afrikanske mesterskapet ble for øvrig avholdt tre år før det første europamesterskapet i fotball. Europa så seg selv som såpass mye av en verdensmakt i fotball at et eget regionalt mesterskap var unødvendig.

Få uker etter det første afrikanske mesterskapet i 1957 opplevde også kontinentet første fase i det store oppbruddets tid; 6. mars samme år erklærte Gullkysten/Ghana seg som uavhengig av Storbritannia. Avkoloniseringen begynte - og fotballen var en medspiller. Fotball ble del av den nasjonale myte. ANC i Sør-Afrika og TANU i Tanganyika (senere Tanzania) og andre afrikanske partier og bevegelser fikk verdifull første trening i organisasjon i fotballklubber og forbund. Det var felt kolonimaktene lot de innfødte klare selv. I Elfenbenskysten ble de to store klubbene i landet stiftet av sentrale skikkelser i frihetsbevegelsen (Africa Sports ved Germain Coffi Gadeau og ASEC Abidjan ved Robert Champroux). I Nigeria stiftet en av lederne av nasjonalistbevegelsen Nnamdi Azikiwe allerede på 30’tallet Zik’s Athletic Club, som han i årene som kom bevisst brukte til å samle folkemasser slik at de kunne høre hans opprop om selvstendighet. Likeledes hadde lokale arabiske eliter i Tunisia og Algerie opprettet sine egne klubber som viktige motorer i oppgjøret med franskmennene. Fotball ble brukt som et rammeverk for å fyre opp under den afrikanske nasjonalismen og var dermed med på å ryste koloniherrene, i følge forfatteren David Goldblatt.

Fotball og Afrika-mesterskapet, Nations Cup, ble derfor sett på som et viktig virkemiddel i et nytt Afrika av selvstendige stater. Ghana og landsfader Kwame Nkrumah stilte seg i spisen for en panafrikansk bevegelse og dette resulterte som nevnt i opprettelsen av den afrikanske union i 1963. Samme år fikk Ghana tildelt mesterskapet, og Nkrumah hadde som politisk mål at Ghana skulle ta gull. Han hadde sett hvordan president Nasser i Egypt hadde brukt fotballen og sikret landslaget og de store klubbene fordelaktige betingelser, blant annet ved å la det sterke militærapparatet ha hånd om fotballforbundet. Nkrumah fikk samlet seg et meget godt lag, ga dem strålende forhold og sikret dem utenlandske trenere. Presidenten ga laget navnet Black Stars, som de fortsatt har, oppkalt etter et skip som den tidlige panafrikanske bevegelsen i 1922 brukte for å transportere afro-amerikanere tilbake til Afrika. Ghana vant Afrika-mesterskapet både i 1963 og i 1965.  Det hører for øvrig med til historien at Nkrumah ikke var til stede på stadion i Accra. Hans stadig mer autoritære styresett avfødte uro og motstand, og Nkrumah ble mer og mer paranoid og fryktet attentat og kupp. Han ble avsatt, nettopp ved et kupp, i 1966. Nkrumah, en gang Afrikas store helt, og hans feilslåtte politiske ideologi, nkrumanismen, innevarselt en korrupt og feilslått epoke for hvor de fleste nye selvstendige afrikanske statene. Despotene tok all makt, og de så samtidig fotballen og Afrika-mesterskapet som et middel til mer makt.

En av disse var hærsjef Mobutu i Congo, som kom til makten i 1965. Han kopierte Black Stars-konseptet, slik at Congo på slutten av 60-tallet ble en dominerende faktor på fotballbanen. Landet vant afrika-mesterskapet i 1968. Laget var Mobutus leketøy, og da det vendte hjem etter triumfen i 1968 ankom de flyplassen i Kinshasha iført blomsterkranser og med store hvite navneskilt hengende om halsen. Senere omdøpte Mobutu laget til Leopardene, etter sitt eget karakteristiske hodeplagg av leopardskinn.

Nkrumah og Mobutus satsing på landslaget viste for så vidt verden at Afrika kan om Afrika vil og at det er mulig å oppnå resultater om en setter inn nødvendige ressurser. Dette kunne sannsynligvis ha blitt gjort på andre samfunnsområder også. I stedet kan det hevdes at fotballen oppfylte umiddelbare behov og at det ergo var lettere for despotene å utsette befolkningens andre legitime behov. I samfunn med manglende historiske, institusjonelle og demografiske samlingspunkt fantes det kanskje ikke noe mer effektivt middel til å skape et symbol og et felles rom for nasjonal stolthet enn de afrikanske landsalg.

Men fotball i seg selv garanter ingen lykke, ei heller for despotene. Både Ghana og Uganda hadde pumpet store ressurser inn i sine lag frem mot finalen mellom de to lagene i Nations Cup finalen i 1978. Ghana vant 2- 0, med en nervøs, svettende, og cognac-pimpende general Acheampong tilstede. Hans ugandiske motpart, Idi Amin, var så paranoid og redd for kupp, at han fulgte kampen på radio hjemme i Uganda. Kort tid etter var begge fjernet.

Et sentralt trekk ved afrikansk fotball var lenge at afrikanske ledere ikke tillot sine lokale stjerner å reise utenlands for å tjene til livets opphold. Denne mangelen på erfaring på høyere nivå vistes på kvaliteten på afrikansk fotball, når deres beste skulle konkurrere med resten av verden. Mobutus Congo, omdøpt til Zaire, tapte i VM 1974 0-9 for Jugoslavia. Observatører har hevdet at dette i en overført betydning er et bilde på hva som var igjen etter årene fra kontinentets lovende selvstendighetsbølge til de etterfølgende diktatorstyrene; løftene fra den afrikanske uavhengighetsbølgen og for afrikansk fotball ble på mange vis knust den kvelden i Gelsenkirchen, Tyskland.

Likevel ble denne perioden et vendepunkt for afrikansk fotball. Brasilianeren Joao Havelange overtok for briten og FIFA president Stanley Rous, ved blant annet å love Afrika flere VM-plasser og større innflytelse. Havelange fikk gjennom at Afrika fra og med 1982 skulle ha med seg 2 land i VM. Det gikk fremover og i 1978 vant Tunisia den første afrikanske VM-seier da de vant 3-1 over Mexico.  I 1986 i Mexico ble Marokko første afrikanske land som gikk videre fra sin VM-pulje, og i 1990 var kolonitidens overleveringer avsluttet for alltid da Kamerun vant åpningskampen mot verdensmesteren fra Argentina og fortsatte helt til kvartfinalen.

Etter Kamerun satte først Nigeria og deretter Senegal sitt preg på VM i 1994, 1998 og 2002 og fra 1998 med fem deltagende nasjoner. I siste VM 2006 i Tyskland hadde både Elfenbenskysten og Ghana noe av turneringens morsomste og saftigste fotball, selv om begge lag røk ut tidlig, etter mening ved hjelp av eklatant dommerhjelp til Brasil i deres kamp mot Ghana.

Den store spilleren ved Kameruns gjennombrudd i 1990 var Roger Milla. Sammen med ghaneseren Abedi Pelé fra Olympique de Marseille, som i 1993 var den første afrikaner som kunne løfte Champions League trofeet, er Milla med tiden kommet til å stå som pioneren i Afrikas suksessrike inntog i europeiske ligaer. Milla herjet i fransk toppfotball mellom 1977 og 1987. Etter dette begynte europeisk oppkjøp av afrikansk talent å ta av, med kåringen av Liberias og AC Milans George Weah som verdens beste i 1995. Importen av billige afrikanere til europeiske ligaer har til de grader tatt av slik at den belgiske klubben Beveren i 2003 skal ha stilt med et lag som bestod utelukkende av spillere fra Elfenbenskysten! I noen tilfeller har også ønsket om raske penger på alle sider av bordet ført til kontraktsforviklinger, slik tilfellet med den famøse Morgan Anderesen vs Jon Obi Mikel-saken her i Norge, som nå verserer i rettsapparatet.

Men denne oppadstigningen inn i fotballrikenes høyborger har ikke vært ledsaget av en tilsvarende stabilitet og fremgang i de respektive modersamfunn. Den demokratiseringsprosessen som tross alt har funnet sted etter avslutningen av den kalde krigen har gitt plass til etniske stridigheter, borgerkriger og fortsatt høy grad av korrupsjon. Det har også gått ut over den nasjonale fotballen.  Spillerflukten fra kontinentet ble muliggjort ved at de gamle autoritære regimene måtte gi slipp på sitt altomfattende kontrollapparat. Men vold på tribunene, dårlige stadioner og mange bunnråtne fotballorganisasjoner tærer på utviklingsmulighetene. I tillegg har mange uærlige tjenere stjålet fra landslagenes og klubblagenes kasser. (Mange husker sikkert alt bråket med Elfenbenskystens landslag før sist VM i Tyskland hvor spillerne lenge lå i tilnærmet streik i forhold til det de oppfattet som brutte løfter fra eget forbund). I en artikkel i FIFA Magazine i 2004 etterspør Roger Milla at flere afrikanske stjernespillere går inn for utviklingsarbeid i sine hjemland etter endt karriere. Deres erfaringer er overordnet viktig. Men han legger til at mange av forbundenes egne folk ikke ønsker stjerne velkommen; misunnelse, sjalusi og personoppgjør karakteriserer situasjonen.

Oppfattelsen av afrikansk fotball har endret seg radikalt. I dag er Drogba og Eto’o like store stjerner som Rooney og Mesi. Med VM for første gang på afrikansk jord, i Sør-Afrika, i 2010, er skrittet for alvor tatt. Egypt vant årets Afrika-mesterskap. De vant også det første mesterskapet i 1957. Det er for øvrig også et av de landene på kontinentet som har flest spillere fra sin nasjonale liga på landslaget sitt. Afrika-mesterskapet 2008 har på mange måter vært en hjemmeseier for Afrika. Nå blir det spennende å se om tippeligaens egne perler, som Vikings Peter Ljeh eller Rosenborgs Didier Konan Abdoulrazak Traoré kan følge opp suksessen.

______ 

Referanser:

Armstrong, G., with Giulianotti, R. (2004). Dramas, Fields and Metaphors: An Introduction to Football in Africa. In Football in Africa: Conflict, Conciliation and Community. Palgrave/MacMillan: Basingstoke.

Goldblatt, D. (2007) The ball is round: A global history of football. Viking

En generell analyse av Afrika de siste 50 årene, se: Andrew Kroglund: Alltid noe nytt fra Afrika, på:

http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=3017&id=171220071026405601&magasin=ja