(Kronikken sto på trykk i avisa Klassekampen 31.03.08)

Stykket var en suksess, både for et entusiastisk publikum og i pressa etterpå. I sin opprinnelige versjon er jo ”Sporvogna” et stykke om en sosial og erotisk konflikt mellom hvite i New Orleans, der Blanche representerer drømmen om den tapte plantasjen, og Stanley står for den harde, nye industrivirkeligheten i byen. Ved å sette opp forestillinga med et helt svart ensemble tilfører Mankell noen nye dimensjoner til stykket. Vi kommer kanskje på at New Orleans har et svart flertall, eller vi setter stykket inn i Afrikas kompliserte virkelighet av i dag.

Vi befant oss straks sør for Steinbukkens vendekrets, der sola står omtrent i senit på denne tida; der landet er rikt og folket fattig, kort sagt, vi var i et av verdens femti fattigste land. Og vi opplevde kultur som kommuniserer over økonomiske, språklige og nasjonale skillelinjer. Når så kvelden ble rundet av med en overstrømmende og hyggelig feiring av Mankells sekstiårsdag, med venner fra Afrika, Europa og andre kontinenter, var det i grunnen bare å trekke seg fornøyd tilbake utpå natta, mens Sydkorset hang glitrende på himmelen og minte oss om hvor på kloden vi var.

Men så smalt det, og vi var tilbake i Afrikas harde virkelighet. Mindre enn to dager etter premieren på Avenida var Maputo en by med gatekamper, barrikader og utbrente forretninger.

Vi skulle ha hatt et møte med Henning Mankell for å forberede en turné til Skandinavia til høsten, der Sporvogna blant annet skal settes opp på Parkteatret. Men Henning ringte og sa at det var umulig for ham å komme på grunn av kamper i gatene. Hans klare og enkle råd til oss var: ”Kom dere til hotellet, ligg lavt. Dette kan være farlig.”

Hva hadde skjedd?

På grunn av de økte oljeprisene, hadde transportselskapene varslet en dobling av takstene på lokal transport. Det betydde at arbeidsreisene for de fattige, som stort sett bor i slummen i utkanten av Maputo, ville bli dobbelt så dyre, fra 5 meticais til 10 for hver reise, eller fra kr 1,50 til kr 3 etter den offisielle vekslekursen. Men når månedslønna til en arbeider ligger på 2000 meticais, så er dette dramatisk. Dramatisk nok til at gatene eksploderte. Den dagen prisene ble satt opp, rykket folk ut i gatene, bygde barrikader, satte fyr på stabler av bildekk og ropte slagord mot prisøkningen. En del forretninger og biler ble satt i brann. Opprørspolitiet rykket ut, og det skal ha blitt skutt med skarpt fra begge sider. I deler av byen drev tung, svart røyk nedover gatene, og da marerittet var over, var kanskje så mange som åtte mennesker skutt til døde, ytterligere seksti hadde skuddskader og femti til var skadd på andre måter. I følge avisene var det ikke bare sinte unge menn som gikk til opprør. Det var intervjuer med unge kvinner med kontorjobber, som fortalte at de var rasende og fortvilte over prisøkningen. En av de drepte var en enke på 36 år med fem barn. Man tar seg i å tenke på hva slags skjebne de fem foreldreløse småungene får nå.

I ett døgn var Mosambiks hovedstad effektivt avskåret fra omverdenen. All flytrafikk ble innstilt, og det var umulig å ferdes på den ti kilometer lange veien fra sentrum til byens internasjonale flyplass.

Selv myndighetene klarte ikke å framstille opprøret som et reint ”pøbelvelde”. Det tok ikke mange timene før en representant for regjeringa gikk på TV og erklærte at myndighetene ville pålegge transportselskapene å senke prisene igjen, og at regjeringa ville gå inn med subsidier til lokaltransporten. Og man ba om ro, orden og forhandlinger.

Opprørerne vant, med andre ord, et faktum som utløste en del mindre opprør i dagene som fulgte. Både i Chibuto, Jangamo og Chokwe, alle sør i landet, skal det ha vært liknende opprør, med minst en drept etter skyting fra politiet.

Dagen etter opprøret var Maputo en meget stille by. Jeg skulle ha et tidlig fly til Beira, den viktigste byen nord i landet, og jeg ante ikke om det ville gå fly og ikke en gang om det ville være mulig å komme fram til flyplassen. Men faren var over. Folk var på vei til jobb, alt var rolig, men sporene etter gårsdagens og nattas opprør var over alt; veltede søppelkontainere, rester av bål og barrikader, lange strekninger med brent asfalt.

Dagen før opprøret i Maputo brøt ut, var verdensbankens president Robert Zoellick i landet og roste regjeringa for at den gjennomfører ”reformer”, noe som er nytale for at man bøyer seg for nyliberalismens diktater. En slik reform er jo å fjerne subsidier, for eksempel på energi og transport. Mindre enn to døgn seinere hadde et voldelig opprør tvunget regjeringa i Mosambik til å gjeninnføre subsidier.

Jeg har fortalt denne historia til en rekke folk etter at jeg kom tilbake, folk som følger med vesentlig bedre enn gjennomsnittet, og deres standardreaksjon har vært ”Ja, men hvorfor har vi ikke hørt noe om dette?” Og de har et poeng naturligvis. Her har et stort land, et av Norges viktigste samarbeidsland i sør, faktisk vært paralysert av opprør, og så har det ikke vært så mye som ei linje i nyhetene.

Det sier vel litt om hvor provinsielle mediene er, og hva slags perspektiv de har. Verdens fattige er stort sett et ikke-tema i presse og kringkasting. Og så var det vel finale i norsk Melodi Grand Prix på denne tida.