Faktabok om klimaet: Klimaet – Vitskap og Politikk.
(Bokanmeldelse i Agderposten 07.09.07)
Boken er forfattet av biolog Per Engene og sivilingeniør i organisk kjemi og petrokjemi Göran Tullberg. Boken drøfter forholdet mellom flertallsoppfatningen og naturlover i klimadebatten og analyserer også muligheten for å erstatte fossilt brensel med alternativ energi. Videre tar den for seg den ulykksalige sammenblandingen av politikk og vitenskap som vi må tilbake til nazismens raseteorier for å finne paralleller til. Boken burde være obligatorisk lesning for alle de journalistene som fyller avisene med ensidig propaganda om menneskeskapt global oppvarming og politikere som kappes om dramatiske og kostbare tiltak for å løse et problem som ut fra faktabokens konklusjon er oppkonstruert. Det er ikke mulig å gi en total oversikt over hele boken innenfor rammen av en bokanmeldelse, og jeg konsentrerer meg derfor om en del hovedpunkter som normalt skyves under teppet av de mest ivrige tilhengere av hypotesen om menneskeskapt global oppvarming.
Hovedpåstanden som stadig dukker opp er at temperaturen har steget jevnt og trutt siden mennesket begynte å bruke fossile brennstoff og at dette skyldes økende CO2 innhold i luften. Fakta er at temperaturen hadde en topp rundt 1940 for deretter å falle de neste 30 årene. Deretter startet en ny stigning som har utløst de dommedagsprofetiene som alle media nå er fulle av. I hele denne perioden steg CO2 innholdet i is-kjerner jevnt og trutt uavhengig av temperaturendringene. Endringene i CO2 forklarer forfatterne med Henry´s lov som styrer innholdet av CO2 i havet og luften. Det er velkjent at havet inneholder ca. 50 ganger mer CO2 enn luften. Når havet blir varmere, avgis CO2 til luften. Tilsvarende så løser kaldere hav mer CO2. Alle som har blitt servert varmt øl har erfart Henry´s lov: Det varme ølet inneholder lite CO2 og smaker patt. Forfatterne viser at temperatursvingningene de siste 150 år følger endringene i solflekkaktivitet. Samtidig viser forfatterne til at energimengden fra fossile brennstoff utgjør kun 1 % av økningen i solenergi de siste 120 år. Kan økningen i CO2 i luften forklare temperaturstigningen på 0,6 grader som er observert de siste 120 årene? Laboratorieforsøk med dobling av CO2 viste en økning på 0,2 grader. Dette samsvarer med energimessige beregninger basert på de termodynamiske naturlover. Forfatterne viser videre til beregninger utført av diplomingeniør Thieme som konkluderer med at temperaturen på jorden følger lufttrykket. Det er vel noe alle har opplevd når de har beveget seg fra havnivå og opp i høyden. Det fritar CO2 som ansvarlig for den globale temperaturøkningen og river også grunnlaget vekk under hypotesen om drivhuseffekten.
Et annet poeng som forfatterne tar opp er uoverensstemmelsen mellom CO2 målinger basert på indirekte målinger i is-kjerner og direkte målinger i luft. Målingene i luft som for øvrig er basert på kvantitativ kjemisk analyse, viser toppnivåer på 440 ppm i 1828 og 1940. Fra 1940 og et stykke utover i 50-årene falt målingene i luft til ca. 320 ppm. Resultatene samsvarer med det som kan forventes ut fra Henry´s lov, men blir vanskelig å forklare med basis i is-kjernemålinger av CO2-innhold.
Boken tar også for seg striden rundt Mann´s ”hockeykølle”-kurve for temperaturutviklingen på jorda. Mann´s temperaturberegninger som var basert på rekonstruksjon fra åringsmålinger ble tatt som det endelige bevis på menneskeskapt global oppvarming i FN´s klimapanel og fikk stor betydning gjennom utformingen av og tilslutningen til Kyoto-avtalen. Arbeidet er seinere tilbakevist med bakgrunn i bl.a. feil data-analyse.
Faktaboken diskuterer også alternative drivstoffkilder. Biobrensel fremmes nå stadig vekk som redningen for jorden. For å erstatte det ene gasskraftverket som bygges på Kårstø trengs 1,3 mill. favner ved, tilsvarende 35% av Norges nåværende årsproduksjon! Gasskraftverk fremstilles i Norge som ”sterkt forurensende”, men det er et faktum at naturgass inneholder mer enn 90% metan og således har et forhold mellom hydrogen og karbon på nesten fire til en. Naturgassen er dermed det nærmeste vi kommer ”hydrogensamfunnet” uten å sløse med jordas begrensede energiressurser.
Boken drøfter også inngående spillet i kulissene ved utformingen av konklusjonene i FN´s klimapanel. Det skinn av vitenskapelighet som FN´s klimapanel forestiller å gi, blir ettertrykkelig satt på plass med henvisningen til endringene i konklusjonene som ble foretatt i 1995. Her ble konklusjonen endret fra å være ”ingen bevis på at mennesket har endret klimaet” til at ”mennesket har påvirket klimaet”.
Faktaboken til Engene og Tullberg er viktig for allmennheten og politikerne som treffer beslutninger som har enorme konsekvenser for den samme allmennheten. Kan kostnadene ved rensning av CO2 i Norge som i sum krever ca. 30% av energien som produseres fra et gasskraftverk forsvares når grunnlaget for beskyldningen mot CO2 som ansvarlig for dagens temperaturøkning er så tynt som faktaboken viser?
Videre: Forfatterne peker på at jordens befolkning øker med en by på størrelse med Bergen hver eneste dag. Det skaper et energibehov svarende til et nytt kullfyrt kraftverk hver eneste dag, samt tilsvarende behov for andre begrensede ressurser. Kanskje trenger vi heller en Kyoto-avtale om begrensning av folketallet på jorden enn en avtale om begrensning av CO2?