For referat fra debatten i fulltekst, se Referat fra Stortingets debatt, 1.3.01.

Britt Hildeng (A) : I dag etableres Norges avdeling av Attac, en organisasjon med konkrete mål om å innføre skatt på spekulative valutatransaksjoner, avskaffe skatteparadiser, hindre at midlene i offentlige pensjonskasser brukes til spekulative formål, og slette de fattige lands gjeld. Dette initiativet bør vi hilse velkommen og håpe at det får den brede politiske tilslutningen det fortjener.

       Byggingen av de nordiske velferdssamfunnene er basert på kompromiss mellom arbeid og kapital, noe som bl.a kommer til uttrykk gjennom en politisk regulering av markedet, slik at de umenneskelige sidene ved en uhemmet markedsstyring blir stoppet. I dag står vi overfor de samme utfordringene, men på verdensbasis.

       Den globaliserte økonomien sammen med det globaliserte informasjons- og kommunikasjonssamfunnet bærer med seg enorme muligheter som kan sikre hele jordas befolkning et godt liv. Men realiseringen av slike muligheter krever handling og politisk inngripen overfor kapitalkreftene og markedsstyringen. I denne sammenhengen er ikke lenger nasjonale virkemidler og styringsorganer tilstrekkelig for nødvendig regulering.

       Innføring av en Tobin-skatt gjennom FN er et skritt i riktig retning og bør følges opp gjennom internasjonalt samarbeid og påvirkning. Men samtidig skal vi være oppmerksom på utviklingen i vårt eget land. Gjennom store offentlige fond, pensjonsfond og forsikringsfond er tilgangen på kapital stor. Tilsvarende fond i internasjonal sammenheng brukes i større og større grad som risiko- og spekulasjonskapital, noe som bl.a bevirker usikkerhet om fremtidige pensjoner. Det er ikke tilfeldig at den internasjonale fagbevegelse engasjerer seg meget sterkt i denne utviklingen.

       I Norge har vi til nå hatt en forsiktig forvaltning av denne type kapital, nettopp av velferdspolitiske hensyn. Med et stadig sterkere internasjonalt press for bevegelig kapital er det viktig at vi hegner om denne forsiktige linjen også i det videre, og allierer oss med internasjonale krefter som vil sikre trygge rammevilkår for den fremtidige forvaltning av våre forsikrings- og pensjonsfond.

Torstein Rudihagen (A) : Det er eit veldig viktig tema denne interpellasjonen tek opp. Vi har fått ein enorm auke i internasjonaliseringa av økonomien og handelen, både på godt og på vondt. Det gode er at auka handel, meir samkvem land og verdsdelar imellom og større openskap i seg sjølv kan medverka til demokratisk utvikling og auka velstand i delar av verda som så absolutt treng det. Men her er òg mange negative konsekvensar. Her er det utan tvil kapitalismen og marknadsøkonomien som rår. Politisk styring og samfunnets interesser både nasjonalt og internasjonalt blir fråverande. Vi ser på mange måtar ei politisk avmakt.

       Vi opplever valutaspekulasjonar i fleire gradar, frå kortsiktig valutahandel der det dagleg blir spekulert i små endringar i relative kursar, til såkalla « kjøring » av ein valuta der det blir spekulert i større endringar i eit lands valuta.

       Eg synest det er positivt at det nå veks opp ei internasjonal rørsle som fokuserer på desse utfordringane. Eg ser at i dag møtest eit 60-tal lag og organisasjonar for å diskutere ei norsk avdeling av Attac.

       Eit av Attac sine hovudmål er skatt på spekulative valutatransaksjonar etter modell av den såkalla Tobin-skatten. Arbeidarpartiet støttar ein slik skatt, ikkje minst fordi dette vil vere ei stor og viktig finansieringskjelde for FN og for å få bukt med fattigdomsutfordringa i verda. Som det blei hevda i ein leiarartikkel i det franske tidsskiftet Le Monde Diplomatique, som gav startskotet til Attac, vil eit avgiftsnivå på 0,1 % gi årlege inntekter på to gonger det årlege beløpet som trengst for å utrydde den verste fattigdomen fram til byrjinga av neste hundreår.

       Det andre motivet med skatten er å motverke øydeleggande valutaspekulasjonar. Skatten må verke stabiliserande.

       Ei utfordring - mellom mange andre - om ein vil ha ein slik skatt, er å unngå at skatten i stor grad rammar handel mellom land og langsiktige investeringar. Ein liten skatt på 0,1 % vil sannsynlegvis vere utilstrekkeleg for å hindre at det blir spekulert i større endringar i eit lands valuta. Ei større avgift som da må til for å stoppe desse spekulasjonane, vil òg fort kunne ramme handel over landegrensene og langsiktige investeringar.

       Det er med andre ord mange utfordringar som må løysast, m.a. å få alle land med, men med den aukande fokuseringa og det engasjementet vi nå ser, er det mitt håp at vi kan greie å kome fram til konkrete tiltak.

Marit Nybakk (A) : Først en kommentar til den såkalte Tobin-skatten. Da Stortinget behandlet St.meld.nr.43 (1996-1997) om reformer i FN-systemet, gikk utenrikskomiteens flertall inn for at verdensorganisasjonen skulle søke nye kilder for finansiering, og ett tiltak som komiteen gikk inn for, var nettopp avgift på valutatransaksjoner. Det var også Høyre med på, bare Fremskrittspartiet var imot. Jeg har registrert i dag at Høyre ikke lenger går inn for det.

       Arbeiderpartiet har imidlertid jobbet for en slik avgift, eller skatt om man vil, i mange år, og på den bakgrunn ønsker også jeg den nye organisasjonen Attac velkommen til Norge, og mener at deres internasjonale nettverk blir en viktig støttespiller i det arbeidet og dessuten i arbeidet for internasjonale økonomiske kjøreregler mer generelt.

       Internasjonale bindende kjøreregler for kapitalstrømmene i en globalisert økonomi er en forutsetning for å jevne ut de store levekårsforskjellene mellom grupper, land og regioner og også for en fungerende markedsøkonomi. Her må vi kanskje våge å være litt dristige. Utjamning mellom i-land og u-land forutsetter bl.a bedre adgang for u-landene til internasjonale eksportmarkeder og en systematisk investering i landbruk og næringsliv. Men samtidig må vi erkjenne at f.eks afrikanske og europeiske land står så ulikt i utgangspunktet når det gjelder internasjonal handel, at vi trolig må jobbe for kompensasjonsordninger for utviklingsland i det internasjonale handelsregimet, i tillegg til overføring av kompetanse og bekjempelse av fattigdom.

       Vi vet at den teknologiske utviklingen og globaliseringen i sin alminnelighet ikke kan reverseres. Det er vel også slik at isolasjon aldri har ført noe land ut av fattigdom. Tvert imot, det er samhandel som sikrer vekst og en bærekraftig utvikling i det enkelte land, men det forutsetter internasjonale kjøreregler. Og det internasjonale demokratiet er i dag for fragmentert. Derfor må vi også trekke den debatten vi har i dag, inn i en bredere dagsorden, som omfatter handel, gjeldslette, bistand, arbeidstakerrettigheter, miljøtiltak og finansielle styringsredskaper.

       Verdensbanken har de siste årene endret sin profil i en mer sosial retning. Det kan man dessverre ikke si om IMF, og det er viktig at vi stiller de samme kravene også til IMF.

       Helt til slutt: Når det gjelder gjeld, som også er en del av det som Attac tar opp, har Norge gått inn for ensidige tiltak, men la meg understreke at det også der er de internasjonale tiltakene som er viktige, bl.a det såkalte HIPC-initiativet, Heavily Indebted Poor Countries.