(Kronikken sto på trykk i Ny Tid 07.12.07)

Christoffer Ringenes Klyve er utenlandssjef i Utviklingsfondet

«Vårt mandat som finansforvalter er ikke å utrydde fattigdommen i Afrika, men å forvalte penger slik at de gir høyest mulig avkastning,» sa Henrik Syse til Dagens Næringsliv lørdag 3. november. Oljefondets etikkguru har nemlig først og fremst til oppgave å sikre investeringene på lang sikt for norske pensjonister ut fra en ganske godt dokumentert tese om at etiske ansvarlige bedrifter også er mer lønnsomme i det lange løp.

I det lange løp er dette utilstrekkelig. I det lange løp er vi nemlig alle døde, som John Maynard Keynes sa. Det er derfor helt på sin plass når miljø- og utviklingsminister Erik Solheim og finansminister Kristin Halvorsen åpner for en debatt om oljefondet. De åpner for et mulig separat fond, som har mer eksplisitte politiske målsetninger. Signalene de har gitt til nå, tyder på at det de først av alt ønsker seg, er et eget fond som kan investere i miljøvennlig teknologi. Dette er vel og bra, men bør ikke være den eneste ideen på bordet i denne diskusjonen. Et eventuelt nytt fond bør også ha et mandat om å bidra til bekjempelse av fattigdom, først og fremst fordi Norges tapping av petroleumsressurser fra Nordsjøen i dag bidrar til fattigdom andre steder i verden.

Tilslørende navneendring.

Oljefondets navneendring til Statens Pensjonsfond – Utland skjuler det etisk tvilsomme med våre pensjoner. Fondet baserer seg nemlig på en ekstremt rask tapping av ikke-fornybare ressurser som Norge tilfeldigvis har på sin kontinentalsokkel. Det etiske problemet er at denne tappingen i tillegg direkte bidrar til klimaendringer som truer eller ødelegger livsgrunnlaget for mange av de fattigste og mest sårbare menneskene i verden.Det eneste rettferdige – globalt sett – ville vært om Norge brukte hele oljefondet til å bekjempe fattigdom og beskytte miljøet. «Dessverre er vi ikke så snille,» for å låne en formulering Kristin Halvorsen brukte på et debattmøte om oljefondet på Håndverkeren i Oslo 30. januar i år. Det er mulig Halvorsen kunne tenkt seg å gi bort de 2000 milliardene, men hun tror ikke velgerne vil støtte henne. Hun har muligens rett. Norge er, tross all vår godhetsretorikk, en ganske egoistisk nasjon, om enn kanskje i noe mindre grad enn mange av de andre egoistiske nasjonene i verden.

Derfor er det mer realistisk – i hvert fall i første omgang – å sette av for eksempel 20 prosent av oljefondets kapital til å fylle et gap i verdens finansmarked: Å låne ut penger til de fattigste landene, uten å stille politiske betingelser. Det siste er viktig, fordi det vil skille dette «Norgesfondet» fra de to viktigste aktørene på dette området i dag; Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF).

En tom nisje i markedet.

Til tross for fagre ord om reform, er begge disse institusjonene under press – for Pengefondets del er det snakk om en krise. En rapport fra IMFs eget evalueringsorgan slaktet tidligere i år IMFs arbeid i Afrika sør for Sahara, mens de større mellominntektslandene i tur og orden har betalt ned sine lån før tiden for å slippe unna IMFs politiske lånebetingelser. Dette har skjedd i slik grad at IMF nå er i en alvorlig økonomisk krise, på samme måte som en bank vil være det den dagen ingen lenger vil låne pengene deres.

Trusselen mot Verdensbanken kommer først og fremst fra nye långivere. En av de viktigste, spesielt i Afrika, er Kina. I bytte for lån uten krav om politiske reformer, åpenhet eller kamp mot korrupsjon, forventer Kina tilgang til naturressurser og politisk lojalitet, i hvert fall i spørsmålet om Taiwan. En annen utfordrer, i første omgang i Sør-Amerika, er Banco del Sur, der mer moderate latinamerikanske land nå har fått trukket Hugo Chavez’ høytflyvende idéer litt nærmere bakken. Der Venezuelas Chavez opprinnelig ville ha både en utviklingsbank, et stabiliseringsfond og en felles valuta, har nå Bolivia, Ecuador Argentina, Brasil, Paraguay, Uruguay og Colombia nå blitt enige om å begynne med utviklingsbank. Stemmer i sivilsamfunnet klager over manglende åpenhet og frykter fravær av miljøstandarder, men uansett vil Banco del Sur kunne konkurrere Verdensbanken ut av Sør-Amerika i løpet av ikke så veldig mange år.

I Asia har de toneangivende landene, klok av skade etter finanskrisen i 1997-98, etablert et eget stabiliseringssamarbeid, kalt Chiang Mai-initiativet. Målet er at landene skal slippe å løpe til IMF neste gang en krise inntreffer.

Så hva skal egentlig de fattigste landene med enda en långiver? Et innlysende svar er at de aller fattigste landene fortsatt ikke kan velge og vrake mellom gode alternativer. Når Zambia må velge mellom Verdensbankens politiske betingelser eller Kinas ønske om tilgang til de lukrative kobbergruvene, er det ikke akkurat en ønskesituasjon. Et annet svar er at Norge kan bli en bedre långiver enn alle de andre på markedet i dag. Slik jeg ser det har «Norgesfondet» i hvert fall fire potensielle fortrinn som långiver: et internasjonalt rykte som ansvarlig långiver, tilnærmet politisk nøytralitet, forutsigbarhet, og råd til å tenke veldig langsiktig.

Norgesfondets fire fortrinn.

1. Ansvarlig utlåner: Da Norge i fjor slettet gjelda til fire fattige land, begrunnet Erik Solheim det med at vi, som kreditor, hadde en betydelig del av ansvaret for at skipseksportkampanjen på 1970-tallet ble en fiasko. Med dette aksepterte Norge prinsippet om kreditors medansvar for utlån, noe som har vært og er fullstendig fraværende hos Verdensbanken, IMF, Kina og samtlige andre utlånere. Dette betyr at Norge har en unik posisjon internasjonalt og muligheten til å fortsette å sette dagsorden. En ny långiver som institusjonaliserer og virkelig setter ut i livet konseptet ansvarlig långiving, kan være en måte å utnytte dette på. Norge har sammen med de andre nordiske landene også et relativt godt rykte sammenliknet med andre bistandsaktører og vil kunne unngå en god del av den mistenksomheten som andre land i Nord ville blitt møtt med om de skulle prøve på noe liknende.

2. Politisk nøytralitet: Norgesfondet må være, og oppfattes som, politisk nøytralt, i den forstand at det ikke diskriminerer låntakere på bakgrunn av politisk innretning. Dersom kommunist-Cuba vil låne penger, må det være greit. Dersom Malawi, hvis finansminister tidligere jobbet for IMF og har Thatcher og Reagan som sine forbilder, ønsker å låne penger, må det også være greit. Norgesfondet må ikke knytte politiske betingelser til lånene sine, ei heller prøve å gi mottakerne «råd» om hvordan de burde drive landet sitt. Hvis låntakerlandene også ønsker råd og veiledning, finnes det andre måter å ordne det på.

3. Åpenhet og forutsigbarhet: Blant det eksisterende oljefondets store fortrinn er at det er åpenhet om strategier og investeringsvalg, noe som gir forutsigbarhet. Når fondet trekker seg ut av selskaper som bryter med de etiske standardene, offentliggjøres detaljerte redegjørelser og begrunnelser. Motsatsen til dette er Kina, hvis investeringsstrategier er helt lukket. En fersk rapport om Kinas virksomhet på bistands- og lånefronten konkluderte med at det er umulig å så mye som finne ut hvor mye Kina låner ut til fattige land. Verdensbanken og IMF ligger et sted i mellom. Begge, og spesielt Verdensbanken, har blitt bedre med årene, men skorter fortsatt på forutsigbarheten. Bankens utlån foregår normalt i treårige sykluser med muligheter for endringer også underveis. Norgesfondet bør ha en betydelig lengre tidshorisont på utbetalingene, anslagsvis minst fem-ti år. Tilbakebetaling bør ha en enda lengre horisont.

Langsiktighet gir vekst.

4. Råd til å tenke langsiktig: Fondet har råd til å ta risiko, til dels høy risiko. Om det skal fylle et gap i finansmarkedet, må det kunne låne ut også til land som ikke er kredittverdige etter tradisjonelle vurderinger. Men det er nettopp i fattige land at muligheten til virkelig stor vekst og avkastning finnes. Forutsetningen er nettopp at en investor som tør å tenke tilstrekkelig langsiktig, og som er tilstrekkelig tålmodig, kommer inn og bidrar til den stabiliteten som gir utvikling. For å konkurrere med Verdensbanken bør fondet kunne låne ut rentefritt, med 30-40 års nedbetalingstid og med minst ti års betalingsutsettelse.

Norgesfondet burde kunne konkurrere med Verdensbanken. Verdensbankens IDA-fond, som låner ut til de fattigste landene, låner ut ca 35 milliarder kroner i året til Afrika sør for Sahara. En femdel av oljefondet utgjør ca 400 milliarder kroner. Noen enkle beregninger viser at fondet kunne gå med overskudd fra og med år 2036, basert på følgende forutsetninger:

Norge starter fondet i 2010, låner ut 40 nye milliarder hvert år, fyller samtidig på med 20 friske oljemilliarder hvert år, investerer kapitalen og får fire prosent årlig avkastning. Lånene er rentefrie, har ti års avdragsfrihet og 30 års nedbetalingstid, mens 20 prosent av lånene misligholdes.

Dette er kanskje ikke voldsomt lukrativt for norske pensjonister, men det er heller ikke noe pengesluk. Enda viktigere; det vil gi fattige land forutsigbar tilgang på kapital, til for dem gunstigere betingelser enn noen annen aktør i markedet. Det vil neppe bety slutten på verken Kinas eller Verdensbankens engasjement i Afrika, men vil gi dem konkurranse på en måte som vil tvinge dem til å tilpasse seg. Dette vil gi bedre vilkår for utviklingslandene, og på lengre sikt vil dette igjen bidra til en bedre og mer bærekraftig verden. Og det burde kanskje også framtidige pensjonister bry seg om?

Olje og gass er former for kapital som jordas økosystem har brukt millioner av år på å spare opp, men som Norge og et fåtall andre heldige land bruker noen tiår på å svi av. Konsekvensene av dette er nå velkjent og veldokumentert; klodens klima er i stadig større ubalanse, og de fattige vil bli rammet hardest. Dermed er det bare rett og rimelig at vi bruker oljerikdommen til å gjøre noe med dette.