(innlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv 13.11.07)

Verdens handelsorganisasjon (WTO) beveger seg knapt, mens Norge og EFTA i likhet med USA og EU jobber offensivt for å opprette bilaterale og regionale avtaler med utviklingsland. Soria Moria-erklæringen sier ingenting om hvordan Norge skal stille seg til slike avtaler. SV mener at de prinsippene man hever høyt i WTO også skal legges til grunn når Norge gjennom EFTA forhandler bilaterale og regionale avtaler. Soria Moria-erklæringen er velsignet klar på prinsippene Norge skal følge i WTO:

• Norge skal ikke inngå avtaler som begrenser lavinntektslands handlingsrom i økonomisk politikk
• Det skal legges avgjørende vekt på billige medisiner mot hiv og aids når patentregelverk forhandles.

En ny rapport fra Forum for utvikling og miljø peker på at 9 av 16 avtaler Norge, gjennom EFTA har regelverk som synes å gå lenger enn WTO-avtalen på patentområdet. Signaler fra EFTA-partneren Lichtenstein tyder på at tilsvarende krav reises i pågående forhandlinger med Thailand. Dette er i så fall ikke i utviklingslandenes langsiktige interesse, og et brudd med intensjonene i Soria Moria – dog muligens til fordel for farmasøytisk industri hos vår EFTA-partner Sveits.

Flere deler vår bekymring. FNs konferanse for handel og utvikling, UNCTAD, advarer utviklingsland mot å inngå slike avtaler ettersom tapet av politisk handlingsrom kan innebære større kostnad for langsiktig utvikling enn gevinsten fra litt bedre markedsadgang i nord. Nobelprisvinner i økonomi Joseph Stiglitz sa i et intervju med den Malaysiske avisen The Edge Daily at tilsvarende avtaler med USA ikke handlet om frihandel, men “om å oppgi suverenitet og (...) å hjelpe amerikansk farmasøytisk industri”.

Det er i Norges langsiktige og opplyste egeninteresse at fattige land får bærekraftig utvikling. Det vil både gi en mer rettferdig verden og gi norsk næringsliv nye eksportmarkeder. Sør-Korea er et eksempel på dette. De gikk fra å ha BNP per innbygger på linje med Angola i 1960 til å være sammenlignbar med Spania i dag.

Sør-Koreas vekst ville ikke vært mulig hvis de i 1960 hadde skrevet en bilateral avtale som begrenset deres politiske handlingsrom. Verdensbanken peker blant annet på Sør-Koreas bruk av aktiv næringspolitikk overfor nasjonale industrier når de forklarer landets mirakuløse vekst. Dette og mange andre verktøy som var utslagsgivende for Sør-Korea er ikke tilgjengelige for land som signerer dyptgripende bilaterale og regionale avtaler i dag.