(innlegget sto på trykk i Ny Tid 26.10.07)

Bakgrunnen for Herbjørnsruds analyse i artikkelen Seig Afrika-myte er Erik Solheims laudable tiltak med en konferanse i Oslo den 15. oktober, med tittelen ”Nye bilder av Afrika”.  Jeg deltok selv på konferansen og ble inspirert.

For Herbjørnsrud var konferansen ”nærmest revolusjonær”. Det faller Herbjørnsrud derfor tungt for brystet at Liberias president Ellen Johnson-Sirleafs besøk til Norge blir møtt med enten taushet (VG), eller overskrifter som Aftenpostens ”Ba Norge om hjelp”, fordi hun da ”framstilles som en tigger”. Dagbladets får også på pukkelen med sin intro lydende at hun ”har gode nyheter fra Liberia: - Vi har sluttet å drepe hverandre”. ”Slik avsløres igjen den skremmende uvitenheten som råder om ”gode nyheter” fra Afrika”, i følge Herbjørnsrud.  

Jeg synes Herbjørnsrud hisser seg for mye opp over dekningen av Liberia. At Herbjørnsrud synes prosessen frem ”… mot et levende demokrati har gått kjapt”, er grei synsing. Afrikas første kvinnelige president fortjener bred dekning. Men gitt de historiske realiteter er det vanskelig å komme utenom at det er en gladmelding at folk ikke dreper hverandre i Freetown.

Herbjørnsrud konkluderer slik: ”Et nytt jernteppe har lagt seg over landet og sperrer for innsikt og utsyn.” Herbjørnsrud vil derfor ha frem hva afrikanere selv mener – som en kontrast til ”en paternalistisk offerdekning der selv asiatiske handelspartnere på eurosentrisk vis omtales som Afrikas nye koloniherrer”.  Til det er å si at mange afrikanere er kritiske til Kinas intensjoner og vil være minst like harde i sin kritikk av inkompetente ledere som europeere er det.   

Det serveres generelt mye intetsigende i løssalgspressen og utenriksstoffet er svakt. En styrket markedsposisjon for Klassekampen, Ny Tid, Morgenbladet og Le Monde Diplomatique kompenserer for det. Og det nye Aftenposten er styrket over hele linjen.

Det blir derfor noe svulstig og tomt ved Herbjørnsruds analyse.  Jeg vil heller si: Ja til en ny tid for Afrika – nei til forenklinger. Det må gå an å holde to fokus samtidig; det går an å beskrive folkemordet i Rwanda samtidig med valget i Sør-Afrika, eller verdens beste maratonløpere fra Kenya og aidssyke fra Zambia. Nettopp fordi Afrika er så mangfoldig. Samme dag som Herbjørnsrud avfyrer sin kommentar i Ny Tid, har medieprofessor Helge Rønning en ramsalt kronikk i Morgenbladet under tittelen ”En skam for Afrika”, hvor afrikanske ledere får på pukkelen for at Zimbabwes diktator Robert Mugabe tas på med silkehansker av andre afrikanske ledere, mens han kjører eget land inn i fornedrelse og ruin.