Gunhild Øyangen (A) : Det er positivt at Stortinget får denne muligheten til en gjennomdrøfting av Verdensbankens rolle i utviklingspolitikken. I de senere årene har det framkommet til dels sterk kritikk av Verdensbanken. Særlig har det blitt stilt spørsmål ved om banken i stor nok grad har tatt hensyn til de fattige landene. Her mener vi at kritikken, i hvert fall til dels, har vært berettiget. Det er viktig å se kritisk på Verdensbanken, nettopp fordi den er verdens største utviklingsinstitusjon. Den setter på mange måter dagsorden i utviklingspolitikken. Den er en viktig premissleverandør når den gjennom sin långivning stiller politiske krav til landene.
       Når det er sagt, så mener jeg det er lite konstruktivt å være imot Verdensbanken som sådan. Vi må heller gå i dialog med banken og sammen arbeide for at reformer blir vellykket og at hovedmålet, fattigdomsreduksjon, i større grad kan bli oppfylt.

       Mye har også skjedd. Verdensbanken er i dag den største eksterne bidragsyter til finansiering av utdanningsprogram og helse- og hiv/aids-programmer i utviklingsland. Det er positivt. Den bidrar også til stabilisering og utvikling i en rekke konfliktområder. Disse reformene har kommet etter press fra regjeringer og frivillige organisasjoner som har deltatt i dialog med banken. Hvis vi vil at denne reformprosessen skal fortsette, må vi opprettholde presset ved å delta i dialogen.

       For Arbeiderpartiet er det viktig at Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene fortsatt har som sitt primære formål å bidra til redusert fattigdom. Omleggingen av politikken har vært positiv, men samtidig er det viktig å iverksette ytterligere tiltak som sikrer at denne omleggingen gjenspeiles på alle nivåer av Verdensbankens virke.

       En utfordring er å sikre demokratisk legitimitet både innad i organisasjonen, men også i forholdet mellom banken og låntakerne. Det er behov for tiltak med sikte på en ytterligere demokratisering av Verdensbankens virksomhet.

       Det bør arbeides videre med reformer i stemmerettssystemet, slik at de fattige landene sikres bedre innflytelse. Det bør vurderes å øke antall seter for utviklingslandene i bankens styre.

       Det må også ses på måten de store finansinstitusjonenes ledelse utpekes på. I tillegg må det støttes opp under tiltak som gjør at sammensetningen av Verdensbankens stab blir bredere både i forhold til profesjonsbakgrunn, geografisk bakgrunn og kjønn.

       Et flertall i komiteen mener at Norge bør jobbe videre med tiltak som muliggjør økt innsyn i bankens beslutnings- og evalueringsprosesser. Dette vil også bidra til å sikre at befolkningen i medlemsland kan holde sine styrerepresentanter ansvarlig for beslutninger.

       Norge bør derfor fortsette det viktige arbeidet med å sikre at de nasjonale strategiene for utvikling og fattigdomsreduksjon legger til rette for reelt nasjonalt eierskap, dvs. at strategiene tilhører landene selv, samt at disse strategiene legges til grunn for bankens samlede virksomhet i et land.

       Det er positivt at det har skjedd et skifte i bankens långivning mot større satsing på sosial sektor. Når det gjelder långivning basert på politiske betingelser stilt til landene - såkalt kondisjonalitet - er det viktig at Regjeringen merker seg flertallets bekymring for at det kan være land som kanskje ikke klarer å leve opp til disse betingelsene fra Verdensbanken. I den videre debatten om størrelsen på slik långivning i Verdensbanken er det derfor viktig at Norge arbeider for at også tillit og dialog blir sentrale element i Verdensbankens utlånspolitikk.

       Det må være et mål for både Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet at det ikke iverksettes tiltak som innebærer økte avgifter eller redusert innsats på områdene helse og utdanning i utviklingslandene.