(Innlegget sto på trykk i Morgenbladet 27.10.07)

”Afrikas tragedie er at afrikanerne aldri har kommet skikkelig med i historien,” erklærte Sarkozy. ”I årtusener har den afrikanske bonden levd i pakt med naturen, fulgt årstidenes gang og bare visst om tidas evige fornyelse gjennom endeløse gjentakelser av de samme handlingene og de samme ordene. En slik tenkemåte, der alt begynner på nytt, gir ikke rom for menneskelige vågestykker eller ideer om utvikling.” Utfordringen for Afrika, i følge Sarkozy, er å fri seg fra myten om evig fornyelse. ”Det er å erkjenne at gullalderen som kontinentet lengter etter, aldri vil vende tilbake, av den enkle grunn at den aldri har eksistert.”

Oldtidas pyramider i Nubia og Egypt og middelalderens mektige riker i Ghana, Mali og Songhai – alt var borte. Heller ikke kampen mot kolonialismen, oppbyggingen av selvstendige stater, konflikter og kriser, demokratisering og sosiale framsteg var verdt å omtale.

Da britiske studenter begynte å etterlyse afrikansk historie på 1960-tallet, erklærte en kjent historiker: ”Kanskje det vil være en afrikansk historie en gang i framtida. Men nå er det ingen. Det er bare historien om det europeiske i Afrika. Resten er mørke – og mørke er ikke noe emne for historien.”

Sia den tid er det publisert tallrike bøker om afrikansk kultur og historie med UNESCOs åttebinds verk som et høydepunkt. Ingen kan lenger si at vi ikke vet, selv om det står svært mye igjen å utforske.

Sarkozy vakte reaksjoner. Men afrikanere kjenner risikoen ved å motsi vestlige makter og uttalte seg forsiktig. Talen var ”fra en annen tid” og presidenten ”trengte å lære Afrika bedre å kjenne”. Bare en fransk universitetslærer sa rett ut at det var den mest rasistiske offisielle franske talen han hadde hørt på lenge.

I forrige uke organiserte utviklingsminister Solheim en konferanse i Oslo for å vise nye, mer positive bilder av Afrika. Et prisverdig initiativ, men hvilken betydning får det?

Med all vår velvilje er vi ikke fri for paternalisme her til lands heller. Vi overfører milliarder av kroner til Afrika, men hvor mye bryr vi oss egentlig om å vite om kontinentet?

Det er et grunnleggende trekk i utviklingshjelpen at vi som yter bistand, vi vet hva som er best. Vi er teknologisk overlegne og trekker lett den slutning at vi også har en overlegen sivilisasjon. Begreper som ”kultur” og ”sivilisasjon”, for ikke å snakke om ”religion”, fins ikke i vårt bistandsvokabular. Det er forhold uten betydning – eller de betraktes som negative for utviklingen. Det var påfallende da jeg arbeidet i Afrika, hvor liten innsikt og interesse det var i bistandsmiljøene for afrikansk historie, kultur og tenkemåte, til tross for at bistanden ble mindre effektiv når en ikke tok hensyn til lokale forhold.

Implisitt, om ikke eksplisitt, er norsk utviklingspolitikk preget av atskillig arroganse. Da utviklingsminister Frafjord Johnsen skrev sin Stortingsmelding om bekjempelse av fattigdom, tok hun seg ikke bryet med å beskrive virkeligheten i de berørte landene. Og Solheims hovedbudskap, at Norge først og fremst skal gjøre det vi er best på, er klart etnosentrisk i sitt perspektiv.

Selv om Afrika er vår største mottaker av bistand, preges ikke bistandsadministrasjonen av folk med afrikansk bakgrunn og ingen av de hundrevis av kurs som U D/NORAD holder, dreier seg om Afrika. Støtten til forskning, kompetanseheving og høgre utdanning over bistandsbudsjettet er generelt beskjeden. Trass i iherdig innsats fra entusiaster i Nord og Sør er forskningen om Afrika svært mangelfull. Ved våre høgre læreanstalter har Afrika-studier ingen sentral plass, selv om det undervises i Tromsø og Trondheim. Studiet i Oslo, som har markert seg ved å omfatte ikke bare engelsktalende, men også fransk- og portugisisktalende områder, står i fare for å bli nedlagt. Situasjonen forverres av at media har minimal dekning av kontinentet, og bildet som tegnes, er omtrent utelukkende negativt.

Skal vi føre en fornuftig politikk på det afrikanske kontinent, kreves langt mer enn en dags konferanse.