(Debatt i Ny Tid 17.08.07)

Jeg har som utviklingsminister bevisst invitert til debatt. Det har jeg lyktes med. Debattene er hyppige, debattantene mange, bredden stor. Debatten er viktig for å forankre utviklingspolitikken i befolkningen og nyttig for egen læring. Mange har merket seg at vi møter kritikk med åpenhet – ja, endog ber om bistandskritikk for å kunne forbedre oss.

Men nettopp fordi jeg ønsker åpenhet, prøver jeg sjøl å snakke i klarspråk. Jeg er overrasket over nivået på enkelte utspill. Hvis innlegg er basert på uriktig og lettvint bruk av kilder og generaliseringer på bakgrunn av feilslåtte enkeltprosjekter – gjerne fra flere tiår tilbake – tillater jeg meg å si ifra om det.

Det er absurd at jeg skulle mene at forskning om norsk bistand ikke er relevant. Jeg vil ha mer forskning og evaluering, ikke mindre. Kritiske forskere møter en åpen dør. Men også forskere må tåle å bli vurdert. Og jeg mener at en god del av det jeg leser om ulike fredsprosesser, enten det gjelder Sri Lanka eller Palestina, er temmelig uinteressant. Forskerne har ofte altfor liten forståelse for hvordan politikken utformes.

Hems viktigste bidrag er å minne oss om hvor liten andel av den globale bistanden Norge står for. Vi må være derfor edruelige når vi setter våre mål. Også de totale globale bistandsmidlene er begrensede, selv om tallene framstår som store ved første øyekast: totalt 2300 milliarder dollar over 50 år. For sammenlikningens skyld: Krigen i Irak har på drøye fire år allerede kostet en femtedel av dette. Bistanden er mindre enn hva innvandrere sender hjem av penger, og mindre enn hva korrupte ledere og andre stjeler og fører ut av fattige land. Vi må også huske på at tallet inkluderer massive overføringer fra USA og Sovjetunionen til allierte under den kalde krigen – regimer som ikke nødvendigvis investerte pengene i menneskelig utvikling.

Bistand aleine kan ikke forandre verden. Men i mange sammenhenger kan bistandsmidlene sees på som såpenger – viktige prosesser settes i gang; helse, skole og veier finansieres. Utviklingssamarbeidet legger dermed til rette for at de store kreftene for utvikling – næringsvirksomhet, handel, stans i kriger, bygging av stater – kan blomstre.

Hem referer bl.a. til Easterly, som har publisert kritiske verker om bistanden. Jeg er enig i mange av synspunktene hans. Men forfatterne er ikke så svart-hvitt-tenkende som de ofte blir framstilt som. Kritikken rammer multilaterale aktører mer enn den bilaterale bistanden. Den altruistiske modellen omtales som den beste. Fokus på eierskap, konsentrasjon og spesialisering, og en høy andel av bistandsmidlene kanalisert gjennom frivillige organisasjoner, gjør at Norge kommer godt fra kritikken.

Jeg får korreks fra Hem for å mene at vi i dag har muligheten til å utrydde fattigdommen. Jeg skaper urealistiske forventninger, hevder han, for kunne vi dette, ville fattigdommen faktisk vært utryddet. Dette er et underlig utsagn. Verdens fattige utgjør en stadig mindre del av menneskeheten. Det er allment akseptert at verden i dag har de nødvendige ressursene og kompetansen for å komme helt i mål. Det vi mangler er den globale politiske viljen og evnen – og den rår Norge som kjent ikke over alene.