(Essay i Ny Tid 03.08.07)

Også internasjonalt blir bistanden kritisert. Den ugandiske økonomen og lederen for Sør-senteret i Geneve Yash Tandon har foreslått å «begrave ideen om bistand fullstendig og ugjenkallelig». I fjor kom det ut to bøker, skrevet av forfattere med lang erfaring fra internasjonal bistand. Begge forfatterne er tidligere ansatte i Verdensbanken, og begge mener utviklingshjelpen som er gitt de siste femti årene i liten grad har bidratt til å bedre forholdene i utviklingsland. Bøkene burde være obligatorisk lesning for alle som jobber med bistand eller er interessert i utviklingspolitikk.

Skyttergravskrig

De siste 50 årene har Vesten brukt 2300 milliarder dollar på utviklingshjelp. Norge har gitt 200 milliarder kroner i løpet av den samme perioden. Til tross for dette, er de fleste av landene som er mottakere av hjelpen fortsatt fattige. Kun et fåtall afrikanske land har høyere inntekter i dag enn de hadde i 1970. Av de landene som har beveget seg ut av fattigdom, som India og Kina, kan det meste av veksten tillegges andre faktorer enn bistand.

Terje Tvedt fikk Fritt Ord-prisen for boka Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt, der han kritiserer det norske bistandmodellen for å være udemokratisk og lite gjennomsiktig. I kjølvannet av prisutdelingen har flere hengt seg på bistandkritikken. Professor i statsvitenskap Øyvind Østerud uttalte i Morgenbladet at han, etter å ha skrevet en kritikk av norsk bistandsarbeid i Aftenposten, ble kontaktet av bistandsarbeidere som hadde blitt presset ut av jobbene sine etter å vært kritiske til for høyt pengebruk.

Bistandbaronene gikk umiddelbart i forsvarsposisjon. Utviklingsminister Erik Solheim anklaget i Morgenbladet mye av forskningen som er gjort på norsk bistand for irrelevant, fordi forskerne ikke har vært del av bistandsmiljøet, og dermed ikke har nødvendig førstehåndkunnskap å basere forskningen sin på. Atle Sommerfeldt, generalsekretær i Kirkens nødhjelp, anklaget i en kronikk i Aftenposten akademikere for å tro det er mulig å forstå samfunnet med kikkert fra en pidestall. Den obligatoriske sammenlikningen med FrP-politikk har kommet både fra Solheim og utenriksminister Jonas Gahr Støre.

Det er vanskelig å snakke om effekten av den norske bistanden isolert. At Norge gir en mikroskopisk sum i forhold til den totale bistanden som blir gitt i verden, betyr at mye av kritikken som rettes mot norsk bistand, egentlig er rettet mot bistand generelt. Det betyr ikke at kritikken er irrelevant for norsk bistand. Sommerfeldt skriver i Aftenposten at Norge er avhengig av å være en del av det internasjonale samarbeidet for å oppnå resultater. Da må kritikken mot internasjonal utviklingshjelp som helhet også ramme norsk bistand.

Bistandmiljøene må selv ta en del av skylden for å ha blåst opp relevansen av norsk bistand. Som historiker Jarle Simensen påpeker i en kronikk i Aftenposten, har urimelige presentasjoner og selvskryt preget norsk bistandpolitikk. Når fattige land likevel ikke blir rikere, er det åpenbart at kritikken kommer.

Hva er galt med utviklingshjelp?

Robert Calderisi og William Easterly, begge tidligere ansatte i Verdensbanken, mener utviklingshjelpen de siste 50 årene i all hovedsak har vært mislykket. Calderisi argumenterer i The Trouble with Africa: Why Foreign Aid isn’t Working for at Afrikas problemer i hovedsak skyldes Afrika selv. Kleptokratiske, korrupte og udemokratiske regjeringer har selv skyld i at Afrika har sakket akterut i forhold til utviklingsland i resten av verden. Det internasjonale bistandsmiljøet må ta sin del av skylden, for å sløst bort store summer på korrupte og ineffektive administrasjoner. Det er også et problem at bistandorganisasjoner bruker penger på store prosjekter, uten god nok kjennskap til om de lokale forholdene ligger til rette for å gjøre prosjektene levedyktige.

Calderisis løsning er først og fremst en strengere kontroll med myndighetene i mottakerlandene, slik som å forlange at alle statsledere og regjeringsmedlemmer skal gi innsyn i sin private økonomi, alle land skal ha åpne valg, godkjent av internasjonale observatører og å la giverne overta styringen med afrikanske lands helse- og skolevesen. Bistanden skal kanaliseres til de landene som oppfyller kriterier for godt styre.

Dette er dramatiske tiltak, som ingen land i verden vil gå med på. Å jobbe for frie og rettferdige valg, er viktig, men at statsledere skal la verden automatisk få innsyn i sin privatøkonomi vil få regjeringer gå med. Det er også utopisk å tro at noen land vil la internasjonale organisasjoner overta viktige innenrikspolitisk funksjoner. Spesielt er det selvmotsigende at Calderisi kommer med et slikt forslag, ettersom han lenger frem i boka kritiserer bistandsorganisasjoner for å overkjøre afrikanske regjeringer, og ikke høre på deres egne ønsker.

Andre forslag han kommer med er mer gjennomførbare: Minske byråkratiet ved å slå sammen IMF, Verdensbanken og UNDP, opprette mekanismer for å spore bruken av offentlige midler.

Med The White Mans Burden: Why the Wests’s Efforts to Aid the Rest Have Done So Much Ill and So Little Good, argumenterer William Easterly for at det ikke er påvist noen sammenheng mellom utviklingshjelp og økonomisk utvikling. For afrikanske land er det motsatt. Mens utviklingshjelpen har økt siden 1970, er den økonomiske veksten blitt redusert.

Ifølge Easterly har bistanden vært preget av for mange byråkrater med gode intensjoner og få praktiske ideer. Byråkratiet preges av planleggere, som sitter på toppen, administrerer bistandsbudsjettene og setter seg ambisiøse mål, mens den effektive hjelpen kommer fra er de som tar tak i enkeltproblemer på grasrotnivå og finner lokalt tilpassede praktiske løsninger. Det er mot den siste gruppen han mener at bistandsmidlene bør kanaliseres.

Mangel på koordinasjon

Easterly kritiserer bistandsorganisasjonene for sette store umulige mål. Et eksempel på dette er FNs tusenårsmål, en rekke målsettinger, som inkluderer å halvere fattigdommen, stoppe spredningen av Aids og sikre skolegang for alle. Alle målene skal oppfylles innen 2015. Alle vet at tusenårsmålene ikke vil bli nådd innen fristen. Hvis man setter seg oppnåelige mål, vil suksessen være målbar, og blir ikke målene nådd, vil det være lettere å finne ut hvor det er blitt gjort feil.

Mottagerne i fattige land har få muligheter til å gi tilbakemeldinger på hvorvidt hjelpen fungerer slik den skal. Det er ikke de fattige bistandsorganisasjonene må forsvare pengebruken for. Tvert imot, bistandsorganisasjonene er ansvarlige overfor befolkningen i sitt eget land, siden det er dem pengene kommer fra. Befolkningen i Norge har liten mulighet til å vite hva hjelpen går til og om den virker. Derfor presenteres de i stedet for store målsettinger. Dette mener Easterly også er grunnen til at man har hauger av bistandsorganisasjoner, som alle vil gjøre alt, noe som igjen øker bistandbyråkratiet og kompliserer mulighetene for tilbakemeldinger om effekten av bistanden. I likhet med Calderisi etterlyser han også en bedre koordinasjon av utviklingshjelpen.

En økt spesialisering hos bistandsorganisasjonene, sammen med bedre koordinasjon av bistanden vil gjøre det lettere å måle resultater lettere for mottakerne av hjelpen å gi tilbakemeldinger. Mangel på koordinasjon bremser uten tvil effekten av bistand. Ikke bare forsvinner enormt mye tid og ressurser i bistandbyråkratier i Vesten, men også fattige lands byråkratier, som i utgangspunktet har få ressurser, blir presset når Verdensbanken, IMF, UNDP, WHO, UNICEF, USAID, Sida, Danida, Norad og Bono banker på døra.

Man skal selvfølgelig ikke sluke argumentasjonen i disse to bøkene ukritisk. Calderisis forslag til forbedring av utviklingshjelpen vil i mange tilfeller ikke være gjennomførbare, mens Easterly kan kritiseres for å være naiv i sin tro på at alle løsninger kommer, bare man kvitter seg med byråkratier og skaper frie markeder. Enkelte vil sikkert hevde at selv om bistandsorganisasjonene setter utopiske mål, men man skal ikke se bort fra at visjonære mål kan inspirere til innsats. Likevel understreker bøkene hvor komplisert sammenhengen mellom bistand og utvikling er. Selv om begge forfatterne mener bistand i stor grad har feilet, er det verdt å merke seg at ingen av dem ønsker å stoppe bistanden.

I stedet for å påpeke at norske bistandsmidler ikke har ført til økonomisk utvikling, bør kritikerne vise til hvorfor bistanden har feilet og om det finnes mulige alternativer. Mener Østerud at konsekvensen av hans kritikk er at bistandsarbeidet skal legges ned, eller har han noen konstruktive forslag til hvordan utviklingshjelp kan fungere?

De norske aktørene insisterer på å diskutere norsk bistand, som om den er noe unikt og uavhengig fra resten av verden. Det er selvfølgelig et dilemma at det i mange tilfeller ikke er mulig å vurdere effekten av Norges bistand separert fra øvrig bistand, men samtidig skal debattere norske bistandbudsjetter. Hvis effekten av norsk bistand ikke kan måles, hvordan skal man avgjøre hvor det skal satses, eller mer dramatisk, om vi skal forsette å gi bistand

I Aftenposten 14. mai skrev Solheim en kronikk, der han tok opp om noen av disse problemene, blant annet argumenterer han for bedre internasjonal samordning av bistanden. Det er bra. Han skriver også at bistand alene ikke kan løse fattigdomsproblemet. Likevel klarer han ikke å unngå å skape urealistiske forventninger, når han avslutter med å skrive at vi har ressursene og vet hvilken politikk som virker for å utrydde verdens fattigdom. Hadde vi visst det, ville problemet vært løst. Jeg vil heller at Solheim svarer på kritikken ved å fortelle hvordan Norad bruker penger, og hvorfor han mener dette er gode investeringer for å hjelpe de som har det verst.