For referat fra debatten i fulltekst, se Referat fra Stortingets debatt om den utviklingspolitiske redegjørelsen, 8.5.01.

Marit Nybakk (A) : Representanten Steensnæs startet med å gi uttrykk for den brede oppslutningen bistandspolitikk har i denne salen. Jeg vil understreke det, også at vi har et selvstendig og felles ansvar for å videreføre den.

       Jeg er imidlertid noe forundret over at han nå etterlyser handling. Dette med bistand er litt merkelig. Den norske utviklingsministeren rangerer altså blant verdens mektigste kvinner, og hun er ikke den første utviklingsministeren som har gjort det. Det står i kontrast til den oppmerksomhet man på politisk hold gir til bistandspolitikk, men det understreker vel at det er handling.

       Så er jeg mildest talt overrasket over det Steensnæs tar opp i forbindelse med Nicaragua. Mener Steensnæs nå at vi ikke skal stille politiske krav til såkalt indre anliggender, og vil det også gjelde for et land som Zimbabwe?

       Så har Kristelig Folkeparti og Steensnæs fremmet et forslag - som nå er tatt opp - om å opprette et institutt for demokratiutvikling for å støtte politiske partiers bidrag til bistand. Utviklingsministeren sa i sin redegjørelse at man ønsker « å trekke de politiske partiene på Stortinget mer med i utviklingsarbeidet », og her har også - så vidt jeg kan huske - utviklingsministeren og den nåværende regjeringen klart å bryte en barriere som sentrumsregjeringen ikke greide. Det vil jo være ulike modeller som må utredes før Regjeringen kan komme tilbake til et mer konkret forslag om hvordan de politiske partiene skal trekkes inn. Vil det ikke da være galt å ta et helt konkret standpunkt i denne salen nå? Dette tror jeg ikke vi er uenige om, så jeg vil allerede i denne replikken signalisere at jeg vil be om at dette forslaget eventuelt gjøres om til et oversendelsesforslag. Vi er ikke uenige om hvordan vi skal håndtere dette, i alle fall blir vi enige.

Marit Nybakk (A) : Jeg glad for det Steensnæs sa om politiske partier og det forslaget som ligger på bordet, og regner med at vi kommer tilbake til det.

       Jeg føler nok et behov for igjen å understreke at den norske utviklingsministeren, på samme måte som den forrige utviklingsministeren og den før det, virkelig utviser og har utvist handling i det internasjonale samfunnet, både i ulike FN-organisasjoner og i andre internasjonale organisasjoner. Norge får virkelig ros uansett hvor vi kommer i verden. De fleste av oss som av og til er ute, registrerer hvordan vi får ros for nettopp den handlekraften som Norge utviser når det gjelder bistand.

       Så gjelder det Nicaragua, dvs. det gjelder ikke så mye Nicaragua som det gjelder prinsipper. Hvis det er slik at ikke alle brudd på menneskerettighetene teller for Kristelig Folkeparti når det gjelder bistand til enkelte land, synes jeg det er riktig å få vite det fra denne talerstolen. Jeg vil også vite helt konkret hva det er Kristelig Folkeparti nå reagerer på i forhold til det Norge har tatt initiativ til når det gjelder Nicaragua. Hvilken del av familiepolitikken er det Kristelig Folkeparti er uenig i når det gjelder det norske initiativet? Og igjen: Er det slik at det er ulike former for brudd på menneskerettigheter? Teller ikke alle likt, hvis vi skal reagere i forhold til å holde bistand tilbake eller være mer tilbakeholdne i forhold til hovedsamarbeidsland og i andre former for samarbeid?

Marit Nybakk (A) : La meg starte med det statsråden i sin redegjørelse definerte som verdenssamfunnets omforente utviklingsmålsetting: I år 2015 skal andelen av fattige i verden være halvert.

       For så å erkjenne at de globale rammebetingelsene for utvikling har endret seg dramatisk på noen få tiår. Verden er blitt mindre, bl.a på grunn av samhandel og kontakt på tvers av landegrensene.

       Med globaliserte markeder og frie kapitalbevegelser vil økonomisk utstabilitet ett sted få konsekvenser andre steder. Fattigdom og forurensning truer livsgrunnlaget. Krig, konflikter og terrorisme preger millioner av menneskers liv, og antall flyktninger øker, ikke minst gjelder det Afrika. Internasjonal kriminalitet og mafiavirksomhet utfordrer nasjonale rettssamfunn. Medierevolusjonen muliggjør endring av trender, kultur og livsstil over hele verden.

       Det betyr at produkter kan produseres hvor som helst, med ressurser fra hvor som helst, av en bedrift lokalisert hvor som helst, til en kvalitet vi finner hvor som helst, for så å bli solgt nær sagt hvor som helst.

       Vår utfordring nå er kjøreregler i det internasjonale handelsregimet og i forhold til å styre internasjonal kapital. I Utenriksdepartementet er arbeidet påbegynt med en stortingsmelding om slike kjøreregler.

       Som utviklingsministeren la vekt på i sin redegjørelse, er det i vår politikk vis-à-vis utviklingsland viktig å se på bistand, handel, gjeldslette og investeringer i sammenheng, som en del av en samlet utviklingsstrategi for det enkelte land. Innenfor det internasjonale handelsregimet er det etter min oppfatning viktig at en del av kjørereglene også består av kompensasjonsordninger for de fattigste landene og for utdanning og kompetanseoverføring.

       I år lever ca en fjerdedel av jordas befolkning i den ytterste fattigdom. Fattigdommen feminiseres. Vi har hørt dette før. Likevel, to tredjedeler av verdens fattige er kvinner.

       Fattigdomsreduksjon og -bekjempelse forutsetter utvikling av landbruk, næringsliv, småindustri, håndverk, men også av offentlig sektor, velferd, utdanning og helse. Å få bukt med fattigdommen er også avhengig av såkalt « good governance ». Som utviklingsministeren understreket i redegjørelsen: « Bistand har liten positiv effekt i land med et dårlig styresett. »

       I våre prioriterte samarbeidsland - eller hovedsamarbeidsland, som etter hvert nå gjeninnføres som begrep - skal vi forvente at de ansvarlige myndigheter har en klar målsetting om rettferdig fordeling, demokrati, bekjempelse av korrupsjon, ansvarlig ressursforvaltning og likestilling. Og jeg vil vise til replikkordskiftet etter forrige taler.

       Zimbabwe ble i fjor avviklet som prioritert samarbeidsland. Mediebildet tyder dessverre ikke på at situasjonen har forandret seg - tvert imot. Dagsavisens reportasje forrige søndag om han som bl.a heter Hitler til fornavn, med etternavn Hunzvi, lederen for de såkalte krigsveteranene og Robert Mugabes kronprins, viste at Zimbabwe nå er et brutalt diktatur, der målet, slik reportasjen viste, er en gang for alle å ta for oss de frivillige organisasjonene som finansierer Bevegelsen for demokratisk endring.

       I sin redegjørelse sa statsråd Sydnes at barns oppvekstvilkår og barns rettigheter hører til våre prioriterte innsatsområder. Hun understreket at verdens fattigste land ikke engang makter den minimumsinvesteringen som er nødvendig for å sikre barns elementære rettigheter. Det betyr at barn i fattige land frarøves retten til å velge sin framtid, mister retten til utvikling. Det bør kanskje legges til at jentene er om mulig enda verre stilt enn guttene i en slik sammenheng.

       Innenfor en strategi for å sikre barns oppvekstvilkår ligger sikring av grunnutdanning for alle. Dette er samtidig helt nødvendig for å skape samfunn som både er levedyktige og bærekraftige.

       Jeg har nylig vært i Pakistan. Den nye regjeringen der - med en kvinnelig utdanningsminister - har nettopp lagt fram et ambisiøst program for elementær grunnutdanning for alle, inkludert lovfesting av utdanning for alle barn. Planen innebærer også muligheten for deltidsundervisning for barnearbeidere. Dem er det som kjent mange av i Pakistan. Det strides om hvor mange barn som ikke får skolegang. Regjeringen sier 7 millioner, den lokale ILO-komiteen og det lokale UNICEF-personalet mener at tallet er rundt 20 millioner, og det viser hvilken utfordring verdenssamfunnet står overfor når det gjelder å sikre utdanning og andre elementære goder for barn.

       Hva er det Pakistan egentlig erkjenner? Jo, at de aldri kommer ut av fattigdom, ut av massearbeidsledighet med bare en liten elite som er velutdannet og har teknologisk kompetanse. De erkjenner nødvendigheten av at flere må få ta del i kunnskapsutviklingen. Gradvis erkjenner også elitene i sør at folket må utdannes i bredden skal de komme seg videre. Her ligger kanskje vårt håp når det gjelder utdanning for verdens barn.

       Norge har økt antall utdanningsprosjekter i bistanden betraktelig etter at vi behandlet meldingen om nord-sør i juni 1996. Dessverre har altfor få av disse hatt et kvinneperspektiv.

       Opplysning og skolegang for jenter og kvinner er imidlertid helt avgjørende for kvinners utvikling og deltakelse. Vi prioriterer f.eks kampen mot kjønnslemlestelse i Afrika, og har satt inn relativt store ressurser til å forebygge og bekjempe denne formen for mishandling av småjenter. Vi er helt avhengig av folkeopplysning og kunnskap. Det samme kan sies om hiv/aids. Generelt er utvikling i mange land i sør ikke mulig uten at kvinnene får en annen status og sikres helse og utdanning.

       De enkelte aktører i bistandsarbeidet vårt må ses innenfor en helhetlig norsk bistands- og utviklingsstrategi. Jeg vil også vise til budsjettdebatten sist høst. Vi må se på hvilke mål vi stiller oss, og deretter finne ut hvilke aktører som best kan sette ut i livet de enkelte prosjekter og programmer.

       I budsjettet for inneværende år økte vi vår bistand gjennom UNDP og andre FN-organisasjoner, noe det var bred enighet om - og har vært siden juni 1996 i forbindelse med Innst.S.nr.229 (1995-1996). Og en fjerdedel av hele bistandsbudsjettet går til prosjekter i regi av de frivillige organisasjonene. Det viser hvilken bredde vi har når det gjelder ulike aktører. Nå er det naturligvis ikke slik at noen aktører skal ha en viss andel av bistandsmidlene. Vi må kanalisere midler til prioriterte tiltak gjennom de aktørene som best kan sikre oss resultater.

       Jeg hilser velkommen Regjeringens beslutning om å foreslå å avskaffe toll og kvoter på alle produkter unntatt våpen fra de minst utviklede land.

       Dette er viktige tiltak, men de må følges opp med å bedre betingelsene for eksportrettet produksjon i nettopp MUL-land. Både vår støtte til næringsutvikling i MUL-land og investeringer i offentlig sektor og annen infrastruktur er en forutsetning for å sikre en økt verdiskaping i verdens aller fattigste land. Her er både norsk næringsliv, organisasjoner og offentlige etater viktige aktører i bistandspolitikken.

       Vi bør også kunne se på avbindingspolitikken med litt kritiske øyne. I Innst.S.nr.28 (1999-2000) la flertallet vekt på at avbinding av norsk bistand må ses i nær sammenheng med andre lands avbinding og i nær dialog med berørte parter. Vi la til at det å presse fram det laveste anbudet kan svekke både kvaliteten på bistanden og de myke verdiene i bistandspolitikken. Avbinding fører til økt konkurranse, noe som ikke styrker u-landenes bedrifter i utgangspunktet. Når det nå er oppnådd enighet i OECDs utviklingskomite, kan vi gå et skritt videre med avbinding, bl.a med miljø og arbeidstakerrettigheter som utgangspunkt også i en avbindingsstrategi.

       Til slutt: Vi har en nordisk dimensjon også i vår bistandspolitikk, som vi har i vår utenrikspolitikk, basert på de verdiene vårt eget samfunn er tuftet på - demokrati, likestilling og velferdsstat, kombinert med et fungerende arbeidsliv og en stor grad av folkelig deltakelse. Med det som utgangspunkt skal vi gjøre det statsråd Sydnes understreket i sin redegjørelse, bygge partnerskap mellom nord og sør med flere samarbeidspartnere og allierte fra sør. Slik har det jo ikke alltid vært i forholdet mellom industriland og utviklingsland.

Marit Nybakk (A) : Jeg deler representanten Frost Sterris oppfatning at vi har mange uløste problemer og utfordringer i våre nærområder, og at nærområdepolitikken vår er veldig viktig.

       I - jeg tror det var - UNDPs forrige rapport gikk det fram at i postsovjetiske områder er det nå 150 millioner mennesker som lever under fattigdomsgrensen. Det som kjennetegner disse menneskene - i motsetning til i landene i sør - er at dette er mennesker som er velutdannet og har et høyt kulturelt nivå, de har hatt en velferdsstat, og de har en menneskelig ressurs som gjør at man rett og slett ikke kan omtale disse landene som utviklingsland. Det blir f.eks helt feil å si at Russland er et utviklingsland. Russland er heller ikke et sosialdemokratisk eller kapitalistisk samfunn, som vi kjenner det her i vest. Russland er annerledes, og vi må forholde oss til det.

       Min oppfatning av forholdet til Russland og andre postsovjetiske områder er for det første at de relasjonene vi skal ha, må være på likeverdig basis. Vi må behandle både Russland og andre postsovjetiske stater med respekt. Samtidig er jeg den første til å erkjenne at det også er behov for målrettet bistand, og det har da også Arbeiderpartiet tatt konsekvensene av hele veien i denne salen og i Regjeringen. Og jeg vil minne om at det faktisk var Høyre, sammen med sentrum, som i en budsjettavtale gikk inn for å skjære ned på bevilgningene til Russland. Men jeg tror det er viktig at vi satser parallelt på næringslivsutvikling, på handel ikke minst, på å bygge opp institusjoner og et fungerende offentlig apparat, samtidig som vi gir bistand til områder der vi vet at disse tingene kan utfylle hverandre.

Marit Nybakk (A) : Jeg skal da forsøke å si noe om både mitt og Arbeiderpartiets forhold til og syn på frivillige organisasjoner.

       La meg først understreke at jeg mener de frivillige organisasjonene gjør en kjempeinnsats, både de norske frivillige organisasjonene og også de lokale frivillige organisasjonene som vi bruker ute. Det at ca en fjerdedel av norsk bistand kanaliseres gjennom frivillige organisasjoner, mener jeg viser at vi ikke bare setter pris på de frivillige organisasjonene, men at vi også stoler på at det arbeidet de gjør, er nyttig, gir resultater og fører til utvikling.

       Det sivile samfunn består av både frivillige bistandsorganisasjoner og fagforeninger; politiske partier er også nå brakt inn på banen. Jeg tror at norsk utviklingsstrategi må trekke på ulike aktører, men at disse aktørene må spille sammen i en felles utviklingsstrategi, som for øvrig også inkluderer norsk næringsliv. Men som politisk utgangspunkt er det slik at vi setter oss mål for bistanden - dette mener jeg at jeg også sa i innledningen min - og så må vi finne ut hvilke aktører som passer best til de ulike prosjektene og programmene. Jeg tror ikke det skal være slik at enkelte frivillige organisasjoner skal ha en viss såkalt andel av utviklingsbudsjettet. Det har også sammenheng med at dette kan variere noe over tid. Det finnes også mindre norske frivillige organisasjoner som nå gjør en veldig god jobb enkelte steder, og de kan kanskje ha prosjekter som gjør at de bør få mer av utviklingsbudsjettet. Men totalt sett er det rent faktisk slik at vi er det landet som bruker flest frivillige organisasjoner, og som gir størst andel av vår bistand gjennom frivillige organisasjoner.

Marit Nybakk (A) : Jeg lyttet med interesse til Carl I Hagen. Det var mye der jeg ikke synes hang sammen, men samtidig var det kanskje et av de mest interessante innleggene om utviklingspolitikk jeg har hørt fra Fremskrittspartiet fra denne talerstolen i de debattene vi har hatt de siste årene.

       Men det er noe merkelig med Fremskrittspartiet. Prinsipielt sett er de imot utviklingshjelp, men hvis en representant for Fremskrittspartiet drar til et land og oppdager at der er det nød, og der trengs det penger til et sykehus, blir det bevilgninger på neste statsbudsjett til akkurat det sykehuset. Så man kan kanskje si at det er utgift til utgifts ervervelse å sende representanter for Fremskrittspartiet til Bangladesh eller til Malawi, som vel var de aktuelle stedene dette dreide seg om.

       Er det slik at når det gjelder frihandel i verden, mener Fremskrittspartiet at alle land står likt? Er det slik at vi kan ha frihandel uten internasjonale kjøreregler, og uten at man har en velfungerende offentlig sektor, den infrastrukturen og det lokale næringslivet som er nødvendig? Er det ikke slik at det som er hemmeligheten bak vår og Vest-Europas utvikling de siste hundre år, nettopp er brytningen mellom velfungerende velferdsstater og infrastruktur på den ene siden og en fungerende markedsøkonomi på den andre siden? Er det ikke slik at for å få til en handel hvor u-landene, og særlig de fattigste, kan produsere varer og tjenester som vi kan kjøpe, bør de ha en kompensasjon fra det internasjonale samfunn?

       For øvrig synes jeg at Carl I Hagen virkelig understreker det som utviklingsministeren sa i sin redegjørelse: Bistand er politikk.

Marit Nybakk (A) : La meg først få slå fast at Arbeiderpartiet står for et forpliktende internasjonalt samarbeid basert på Kyotoprotokollen når det gjelder de globale miljøutfordringene.

       Så vil jeg understreke at det er bred enighet i dette storting om norsk utviklings- og bistandspolitikk, med unntak av Fremskrittspartiet. Og det er først og fremst enighet, så vidt jeg kan begripe, mellom Arbeiderpartiet, sentrum og SV. Og dette er en enighet som har vært der helt siden vi behandlet Innst.S.nr.229 (1996-1997). Så jeg tror man skal være veldig varsom, også fra representanten Jakobsens side, med nå å forsøke å trekke i tvil handlekraften til arbeiderpartiregjeringen i forhold til dette med volum og andel av bruttonasjonalinntekten.

       Arbeiderpartiet har så langt i regjeringsposisjon vist at vi prioriterer bistand, og bekrefter dermed våre verdivalg med handling. Vi økte bistanden med over 1,5 milliarder kr i budsjettet for 2001. Regjeringen tar nå også grep for å rette opp fallet i regnskapstallene for 2000. De regnskapstallene som viser fall i bistandsandelen som følge av bl.a oljeprisen, bygger faktisk på Bondevik-regjeringens statsbudsjett for 2000. Jeg tror ikke Arbeiderpartiet noen gang vil beskylde Bondevik for å ønske en nedgang i bistanden, men det viser igjen at man skal være varsom med å bruke regnskapstall for å få til denne prosentandelen av bruttonasjonalinntekten. Jeg tror vi skal være enige om, både representanten Jakobsen og jeg, at enigheten mellom Arbeiderpartiet og sentrum når det gjelder bistandspolitikk, også volumet, fortsatt er der, og at man ikke behøver å bestride Arbeiderpartiets ønske om å opprettholde den prosenten.

Marit Nybakk (A) : Jeg synes det har vært en veldig konstruktiv debatt på bakgrunn av utviklingsministerens redegjørelse.

       Jeg vil bare gripe fatt i et par punkter, og det første dreier seg om det Hilde Frafjord Johnson sa om avbinding. Hvis jeg husker Frafjord Johnsons innlegg riktig, mente hun å vite at i Innst.S.nr.28 (1999-2000) hadde Arbeiderpartiet og Høyre stått sammen om å være motvillige til å gå til full avbinding, mens andre partier hadde vært for full avbinding. Jeg finner da grunn til å sitere fra Innst.S.nr.28 om Hilde Frafjord Johnsons egen utviklingspolitiske redegjørelse, der et flertall bestående av alle partier unntatt Fremskrittspartiet - også Kristelig Folkeparti -

« viser til at det har vært bred enighet om avbinding av norsk bistand. Flertallet vil imidlertid understreke at avbinding av norsk bistand av hensyn til norske bedrifters konkurransesituasjon må sees i nær sammenheng med andre OECD-lands avbinding ».

       Jeg vil også vise til det som nå har skjedd i OECD, hvor man har kommet et stykke videre.

       Hvis vi går tilbake til Innst.S.nr.28 (1999-2000), viser flertallet til

« at det å presse fram det laveste anbudet både kan svekke kvaliteten på bistanden og « de myke verdiene » i bistandspolitikken ».

       Flertallet sier videre:

       « ... avbinding og dermed økt konkurranse internasjonalt illustrerer behovet for robuste anbudsprosesser med vekt på krav til miljø og sosialt ansvar; for å unngå at man premierer anbud som ikke ivaretar slike hensyn.»

       Jeg antar at representanten Frafjord Johnson ikke mener at vi skal gå til fullstendig markedsliberalisme innen internasjonal bistand. Det vil si: Hvis man går for 100 % avbinding, er det ikke slik, hvis man går for raskt fram, at det er bedrifter i u-land som får disse anbudene. Det er tvert imot multinasjonale selskaper, som vi har hatt en beskrivelse av i et tidligere innlegg, som tar stadig mer av disse anbudene. De er i stand til å presse prisene langt ned fordi de har lave lønninger, mangel på sosiale utgifter og driver med ren utbytting og barnearbeid. Det er ikke denne typen bedrifter vi vil skal få disse anbudene og dermed levere produkter til utviklingsland som en del av norsk bistand.

       Men det viktigste var altså at i denne innstillingen stod alle partier, unntatt Fremskrittspartiet, sammen om merknadene om at det er enighet om en avbinding av norsk bistand, at dette må gjøres i nær dialog med berørte parter i nærings- og arbeidsliv, og at man må passe på at respekten for grunnleggende faglige rettigheter reflekteres i strategien for næringsutvikling. Det er altså ikke slik at Arbeiderpartiet har stått på den ene siden og Kristelig Folkeparti har stått på den andre siden. Dette har det vært bred enighet om i Stortinget. Jeg antar også at det er og kommer til å være bred enighet om dette videre, slik at vi får til en gradvis avbinding, men at vi samtidig passer på miljøhensyn, faglige rettigheter osv.

       Så kan man sette spørsmålstegn ved hvorfor andre land går fortere enn oss. Har de tatt de samme miljøhensyn og har de tatt vare på dette med sosiale utgifter? Jeg mener nok at den norske holdningen er veldig balansert og at den er til u-landenes beste, samtidig som den også sikrer at vi har en dialog med de norske aktørene innen norsk bistand.

Kjell Engebretsen (A) : Representanten Frost Sterri gjorde et poeng av at en uke etter en interpellasjon fra Høyre her i salen var saken klar når det gjaldt import fra MUL-landene, og gav derigjennom et inntrykk av at dette var det Høyre som drev fram gjennom denne interpellasjonen. Her i salen vet vi hvordan disse tingene egentlig fungerer, og at denne interpellasjonen kom fordi man visste at ting da var i ferd med å falle på plass.

       Import fra MUL-landene er vi enige om. Det som er litt ugreit mellom Høyre og kanskje de fleste andre partiene, er at Høyre reduserer sin bistandsdeltakelse med ca 20 %. Det betyr et par tusen millioner kroner som Høyre ikke er med på. Man sier at dette vil man ta igjen gjennom import fra MUL-landene. Det som er vår bekymring, er at vel sies det ja til import fra MUL-landene, men det er samtidig nødvendig å fortsette å bygge opp de sivile strukturene og utdanning, helse osv. i disse landene, ellers havner vi i den situasjonen at eksporten derfra ikke vil være stabil, og eksportinntektene vil ikke komme folket i de fattige landene til gode, men vil kunne havne i enkeltes lommer. Og dessuten, hvis ikke disse landene har en god styringsform og en god sivil struktur, vil det også være slik at muligheten for og faren for at disse landene utvikles til rene transittland for varer som skal eksporteres på meget gunstige betingelser, også er tilstede.

       Får jeg spørre representanten Frost Sterri om Høyres oppfatning er at disse milliardene som de bevilger mindre til bistand, vil bli dekket opp gjennom en økt eksport fra disse MUL-landene allerede fra dag én.

Kjell Engebretsen (A) : Bistandspolitikken har klare, overordnede og langsiktige mål, og om vi ser bort fra ett av partiene her i salen, er det grunnleggende enighet om bistandspolitikkens nødvendighet og om bistandspolitikkens mål. Det som da står tilbake, er å diskutere nivået og metodene. Vi kan altså være uenige om hvordan vi skal gå fram for å oppnå de resultatene vi er enige om at vi skal oppnå.

       Kristelig Folkeparti har alltid hatt en sterk profil i dette arbeidet, og bistandsarbeidet har ligget dem sterkt på hjertet. Representanten Steensnæs er nå bekymret for at vi har havnet nede på fjerdeplassen blant giverlandene, fordi regnskapet fra 2000 viser at vi havner nede på 0,80 %. Vi vet at det er oljepris og høy dollarkurs som er årsaken til dette. Jeg er enig i at vi skal ha en systematisk økning av vår innsats til bistand, at vi har en økt forpliktelse til å bistå mer etter hvert som vår egen rikdom ser ut til å øke. Men jeg er en av dem som har litt problemer med et krampaktig forhold til prosentsatser. Jeg tror ikke det er hensiktsmessig, men jeg ser at det kan være en rettesnor, og at vi har som mål å bidra med 1 % av BNI. Lavere oljepris og stup i dollarkursen vil altså kunne føre til en situasjon hvor bistandsbudsjettet vårt går ned fra ett år til det neste, hvis vi skal holde dette systematisk. Her er det mulig at et slikt fond kan være et virkemiddel for å hindre den slags problemer.

       Nå tror jeg heller ikke at Kristelig Folkeparti har så stort behov for å forholde seg til prosentsatser, for i 1999 bekreftet representanten Skarbøvik overfor meg i et replikkordskifte her i salen at Kristelig Folkepartis mål var 1,5 % av BNI. Og i dag bekreftet Steensnæs at målet var 1 %. Uansett prosentsats mener jeg at vi skal øke vår innsats, og økningen i år er altså på 1,5 milliarder kr. Derfor blir det ikke helt ryddig å si at bistanden går ned. I forhold til ulike utslag på regnskapstallene til slutt kan den gjøre det, men de faktiske overføringene i kroner er altså en økning. Jeg vil ikke underslå det faktum at bistanden har gått ned til 0,8 %, men i faktiske kroner øker likevel vår bistand.

       Jeg vil få lov til å si noen ord om vårt forhold til Russland, for det vi diskuterer her, er stort sett ODA-landene, naturligvis. Men hvis vi titter litt på vårt naboland i øst, vet vi hvordan situasjonen der er på mange måter. Vi vet også at uten stabilitet og uten utvikling i Russland vil både stabilitet og utvikling i Europa bli forsinket eller bli uroet. Og vi kan se at områder som Kaukasus og Sentral-Asia vil få store problemer uten et sterkt, stabilt og velutviklet Russland som en dragmaskin.

       Jeg er veldig enig med representanten Nybakk, som tidligere her i debatten sa at det ikke er snakk om å betrakte Russland som noe u-land, at vi skal ha noen tradisjonell og klassisk form for bistand inn i det landet. Det det er snakk om i forhold til Russland, er partnerskap og deltakelse. Jeg tror at det vi fremfor alt kommer til å trenge, er russlandskunnskap, kunnskap om deres kultur, om deres måte å tenke på - i det hele tatt en forståelse for Russlands måte å fungere på. Det tror jeg vi har manglet en del av, og derfor tror jeg også at vi har bommet på en del prosjekter og ideer som vi har vært inne på i det landet.

       I stedet for å bli en klamp om foten, som Russland kan bli hvis landet ikke kommer seg ut av den situasjonen det er i, kan Russland bli en betydelig medspiller når det gjelder å redusere fattigdommen i hele verden.

Inger Lise Husøy (A) : Hva visste dere? Hva gjorde dere? Hvorfor gjorde dere ikke mer? Dette var tre tankevekkende spørsmål som utviklingsministeren stilte i sin redegjørelse. Jeg kunne lagt til et fjerde: Hva har vi lært av feilene som ble begått? Og et femte: Hvem var det som ledet oss på gale veier, når utviklingsministeren mener at vi må ta selvkritikk?

       Vi bør bruke god tid på å finne de riktige svarene på f.eks hvorfor Verdensbanken og Pengefondet så lenge har fått ture fram som de har gjort i land etter land. Vi må nå få en skikkelig gjennomgang av de såkalte strukturtilpasningsprogrammene, hvilke konsekvenser de har hatt, og ta lærdom av det. Vi har altfor lenge gitt med den ene handa og tatt med den andre og lyttet for lite til dem det gjelder.

       Vi må også få en gjennomgang av WTO og det internasjonale handelssystemet, sett i lys av utvikling, miljø og sosiale forhold. Det er først og fremst disse institusjonene som langt på vei må bære ansvaret for at ting har gått skeis. Jeg - og mange med meg - er svært utålmodig etter å få fortgang i arbeidet med å demokratisere og forbedre disse institusjonene. Men politikere har selvfølgelig også en del av ansvaret, fordi de mål og strategier som institusjonene har hatt, har vært velsignet av politikere.

       Jeg tror folk flest er villige til å avgi suverenitet og til å samarbeide mer over landegrensene dersom det ivaretas av demokratiske forsamlinger og ikke av en elite av multinasjonale selskaper. Men det er jo nettopp disse som er nesten enerådende på den globale arena i dag, og de har svært stor makt og innflytelse over de internasjonale økonomiske institusjonene. Vurderingene har etter min mening blitt for ensidige på kapitalens premisser. Parlamentarikere har ikke klart å matche dette. Det er det som skremmer og som heldigvis har fått folk til å reise seg i protest, noe vi har sett i Seattle og i Praha.

       Det er ikke et alternativ til globalisering, men det er et alternativ til dagens form for globalisering. Jeg er imot den retningen og utviklingen vi i dag ser når det gjelder den økonomiske globaliseringen. Derfor er det behov for mer og bedre politisk styring for å snu utviklingen, og det er behov for overnasjonal styring. Det er behov for å gjenvinne politisk styringsvilje og handlingsrom, og vi må forhindre at valutaspekulantene og de multinasjonale selskapene fratar nasjonalstatene selvråderetten.

       Den fullstendige friheten, med kapitalen, de multinasjonale selskapene, skatteparadisene og eksplosjonen i spekulative transaksjoner, tvinger nasjonalstatene til å kappes vilt om å lokke til seg investorer. 90 % av de globale kapitalbevegelsene er spekulasjonsmotivert. Mer enn 1.800 milliarder dollar flyttes daglig rundt på valutamarkedene i jakten på rask profitt, uten tilknytning til produksjonsliv og handel med varer og tjenester. På denne måten er landene i ferd med å komme inn i en endeløs konkurranse om investeringer fra den internasjonale finanskapitalen, noe som undergraver de enkelte lands handlefrihet til å føre en selvstendig økonomisk politikk og opprettholde velferdsordninger og faglige rettigheter. Dette er ikke utvikling, men sementerer underutvikling for de fattigste landene. Vi kan ikke la turbokapitalismen og finansakrobatene ture fram og true lands og regioners situasjon økonomisk og sosialt. Poenget mitt er - litt mer kortfattet - at det hjelper lite med bistand når turbokapitalistene er ute på tur og raider bedrifter og land.

       Den globale protestbevegelsen Attac, som arbeider for demokratisk kontroll og regulering av finansmarkedene, ønsker å kreve tilbake makten over verdens framtid. Attac tror at en annen verden er mulig, og det er det mange av oss som mener. Den globale bevegelsen - Attac-bevegelsen - som er i ferd med å reise seg mot den urettferdigheten spekulasjonsøkonomien skaper, kan om den fortsatt utvikler seg slik intensjonene er, som en folkelig protestbevegelse, bli en viktig samarbeidspartner for parlamentarikere over hele verden som ønsker å snu utviklingen i solidarisk retning. Pr. i dag har f.eks over 600 parlamentarikere underskrevet et opprop om Tobin-skatt - et opprop jeg synes er kjempeviktig. Det er spennende å jobbe sammen med en protestbevegelse når vi kan være enige om målene.

       Og så - bare så det er sagt: Attac er en ikke-voldelig bevegelse, og jeg ser fram til at den blir etablert i Norge om ikke så altfor lenge.

Frank Willy Larsen (A) : Regjeringen Stoltenberg har satt fattigdomsbekjempelse på den politiske dagsordenen - ikke minst statsrådens redegjørelse viste dette. I de land som Norge yter bistand til, er det fattigdomsbekjempelse, demokratisering og menneskerettigheter som står sentralt. Mennesker med funksjonshemninger er de som alltid kommer nederst på den sosiale rangstigen i disse landene. Derfor er det viktig at både den forrige og den sittende regjering prioriterer funksjonshemmede som en av sine hovedgrupper.

       De funksjonshemmedes organisasjoner i Norge, spesielt Norsk forbund for Utviklingshemmede - NFU - driver et viktig internasjonalt solidaritetsarbeid. Gjennom organisasjonsutvikling og støtte til organisasjoner for mennesker med utviklingshemminger i den tredje verden, er man med på å arbeide for menneskerettigheter og demokratiutvikling. Dette er et viktig perspektiv å ha med seg. I lys av denne erkjennelsen må slike organisasjoner sikres muligheter til å fortsette sitt bistandsarbeid. Krav til egenandel og administrasjonstilskudd må det finnes ordninger for på nettopp dette området. De funksjonshemmedes organisasjoner driver ikke veldedighet, men solidaritet i praksis. Når vi i norsk bistandspolitikk definerer nettopp demokratiutvikling og menneskerettigheter som to hovedpilarer, og samtidig setter mennesker med funksjonshemninger som en av de prioriterte hovedgrupper i bistandspolitikken, kan vi ikke samtidig organisere løsninger som forringer og avslutter det arbeidet som nettopp funksjonshemmedes organisasjoner gjør i forhold til internasjonal solidaritet.

       Statsråden fokuserte på fattigdomsbekjempelse som et sentralt punkt i sin redegjørelse. En slik fattigdomsbekjempelse kan realiseres hvis man benytter alle de virkemidler vi rår over, og her i Norge representerer de frivillige organisasjonene en viktig rolle i dette arbeidet. La oss derfor sikre at de funksjonshemmedes organisasjoner kan fortsette med sitt internasjonale solidaritetsarbeid i forhold til mennesker i tilsvarende situasjon i andre land.