Kunnskap-holdning-handling
Kan du forandre verden? Det er utfordringen fra Changemaker, som bl.a. har følgende slagord: kunnskap uten handling er feighet. Men handling uten kunnskap er også dumhet.
"Skal man lykkes i å endre menneskenes holdninger, slik vi tar til orde for, må det gjennomføres en omfattende kampanje som gjennom informasjon og opplæring engasjerer store folkegrupper. En slik kampanje må begynne nå for å legge grunnlaget for bærekraftig framgang for menneskeheten."
En slik tankegang lå også til grunn da den regjeringsoppnevnte Nord-Sør/Bistandskommisjonen i 1995 avleverte sin rapport - NOU 1995:5 Norsk sør-politikk for en verden i endring - der det om informasjons- og opinionsarbeidet bl.a. sto (les mer her):
"Informasjon og holdningsskapende arbeid er viktig både for å utløse endringer, men også for å skape aksept for dem. Informasjonsarbeidet skal bidra til at brede lag av folket får tilgang til kunnskap om og innsikt i de globale utfordringer vi står overfor."
Men lett er det ikke. I en kronikk i Aftenposten 2. juni skrev kronikkredaktør Knut Olav Amås bl.a. (les mer her):
"Folk er villig til å gjøre mye for å redde klimaet, så lenge det ikke koster dem noe. Det vanskeligste spørsmål i miljøpolitikken er hvordan gjøre holdninger til handlinger."
Men når det gjelder utviklingspolitikken, kanskje i større grad enn i miljøpolitikken, så er følgende spørsmål enda vanskeligere: Hva slags handlinger trengs? Og hva slags kunnskap og hvilke holdninger trengs for å bidra til nødvendige handlinger?
- Pinlig, sa utviklingsminister Erik Solheim til VG sist fredag om nordmenns kunnskapsnivå, etter at han hadde blitt kjent med en ny undersøkelse utført på oppdrag fra FNs utviklingsprogram (UNDP) i Norden (les mer her). Og ifølge undersøkelsen er våre forestillinger om verdens elendighet og fattigdom betydelig overdrevet (les mer her). Men kanskje er det ikke faktakunnskap om verdens fattigdom som er avgjørende?
Slike spørsmål har bl.a. ungdomsorganisasjonen Changemaker, tenkt på. De har valgt nye veier i arbeidet for å bekjempe fattigdom og miljøproblemer, og på deres nettsider står det bl.a. (se her):
"Ett av våre slagord har vært at kunnskap uten handling er feighet. Men handling uten kunnskap er også dumhet. Derfor prøver vi å ta fatt på sammenhenger i Nord/Sør- forhold som ofte er kompliserte. Vi må jakte på kunnskap for å vite hva vi skal forandre. Først når vi vet om urettferdigheten og hvilke sammenhenger vi ønsker å endre, kan vi gå til handling."
Kunnskap: Verden ikke så ille som nordboere tror
Verden er ikke så ille som nordmenn (og nordboere) flest tror, i følge en fersk undersøkelse utført av Catinét i København på oppdrag fra FNs utviklingsprogram (UNDP) i Norden (les mer her). UNDP oppsummerer funnene for Norges vedkommende slik (les mer her):
"Bare 22 prosent av nordmenn er klar over at fattigdommen er på vei ned. Så godt som ingen nordmenn trodde at 88 prosent av barn i utviklingsland går på skole. Tvert i mot trodde 86 prosent at det var under halvparten. Det samme gjelder spørsmålet om analfabetisme. De siste tallene fra FN viser at 79 prosent av voksne i utviklingsland kan lese og skrive, men bare 8 prosent av nordmenn trodde andelen lå på 71 prosent eller høyere."
En tilsvarende undersøkelse ble utført i Norge på oppdrag fra den Tusenårsmålskampanjen i Norge i 2004 (les debatt her).
Bare én av ti nordmenn har hørt om tusenårsmålene, i følge undersøkelsen fra Catinét. Det er bare marginalt bedre enn det som kom fram i Gallups undersøkelse på vegne av Tusenårsmålskampanjen i Norge i 2004. En undersøkelse fra Eurobarometer i juni i år, viser at sitasjonen er den samme i EU-landene (last ned her). Eurobarometers undersøkelse viser imidlertid bedre kjennskap til tusenårsmålene i de nordiske EU-landene enn det Catinéts undersøkelse viser.
I en kommentar til årets undersøkelse sier nå informasjonssjef Veslemøy Salvesen i UNDP Norden overfor VG at hun er redd nordmenn vil slutte å engasjere seg dersom de ikke lenger tror det nytter (les mer her). Catinéts undersøkelse viser imidlertid at ni av ti nordmenn er villige til å gjøre en innsats for å bekjempe fattigdom.
Debatt om opplysningsbehov, kunnskaper, holdninger og handlinger er forøvrig ikke noe nytt. Slike spørsmål ble også drøftet i Stortinget for mer enn 30 år siden, etter at en meningsmåling i 1973 viste svekket oppslutning om bistanden, til tross for at nordmenn flest var blitt betydelig bedre informert enn tidligere. I Stortingets debatt 8. februar 1973 om Stortingsmelding nr. 29 (1971-72) - Om enkelte spørsmål vedrørende Norges samarbeide med utviklingslandene, sa Guttorm Hansen (Ap) bl.a.:
"Informasjon har dessverre i denne forbindelse skapt apati, handlingslammelse og ofte en deprimert holdning som svært ofte har gjort at mennesker har flyktet inn i likegyldigheten, inn i den primitive tankegang om at det ikke nytter."
Holdning: Tro på fremtiden!
- Det er faktisk mulig!, er det overordnede slagordet for Tusenårsmålskampanjen i Norge, som etter initiativ fra UD har som målsetting å øke kunnskapen om og engasjementet rundt tusenårsmålene i den norske befolkning (les mer her). For kampanjen har det vært viktig å gi folk tro på at det nytter og at det faktisk er mulig å bidra til å gjøre verden bedre. - Det er faktisk mulig!, var også tittelen på Tusenårsmålskampanjens oppslag om rapporten fra FNs tusenårsprosjekt, ledet av Jeffrey Sachs, etter at den ble lagt fram i januar 2005 (les her). Dette til tross at rapporten og forfatteren var omstridt (les mer her). Forrige uke gikk startskuddet for årets tusenårsmålskampanje og i sommer vil kampanjen reise landet rundt med en tombola for å sette fokus på FNs tusenårsmål (les mer her). Samme dag la FN fram en ny rapport om status for arbeidet med tusenårsmålene (les mer her).
Selv om bare en av ti nordmenn har hørt om tusenårsmålene viser imidlertid Catinéts undersøkelse av andelen nordmenn som tror det er mulig å nå tusenårsmålene har økt fra 3% i følge Gallup i 2004 til 19% nå (i følge Catinét). Det er en vesentlig endring, til tross for at de to undersøkelsene ikke tyder på at kunnskapsnivået har endret seg.
Tro på framtida er også langt på vei også statsminister Jens Stoltenbergs oppskrift før å møte dagens utfordringer. Tro på framtiden - et innlegg mot framtidspessimismen (les her), var tittelen på en artikkel han skrev for tidsskriftet Samtiden sist høst. Artikkelen skapte debatt om hvorvidt det var reellt grunnlag for den optimismen statsministeren ga uttrykk for (les mer her).
Statsministerens framtidstro ble imidlertid ikke rokket av debatten og gjentatt i Stoltenbergs nyttårstale ved årsskiftet (les mer her):
"Ved inngangen til et nytt år har jeg et nyttårsønske. At vi får mer tro på framtiden. Ikke en blåøyet tro på at alt vil gå bra uansett, men en optimisme basert på at det er mulig å løse vår tids utfordringer."
- Har statsministeren spist lykkepiller?, undret VGs Anders Giæver (les mer her). Han konkluderte likevel slik:
"Likevel er fremtidsoptimismen den eneste veien å gå for den konstruktive politiker. Fremtidspessimismen er først og fremst mørkemennene og demagogenes redskap."
Og helt til slutt siterte han dikteren Jan Erik Vold:
DET ER HÅPLØST OG VI GIR OSS IKKE!
Handling: Hva kan vi gjøre?
Til tross for at nordmenn flest har sviktende faktakunnskaper om situasjonen i utviklingsland og tror forholdene er verre en de faktisk er, så sier altså ni av ti nordmenn av de ønsker å gjøre en innsats. Hva kan de gjøre? De fleste bistandsorganisasjoner gir folk flest anledning til å gi pengebidrag, men det er også bred enighet om at det å gi av vår overflod i seg selv ikke vil løse miljø- og fattigdomsprobleme.
- Hvis vår generasjon ikke avskaffer den absolutte fattigdommen i verden, er det ikke fordi vi ikke kan, men fordi vi ikke vil det nok, sa utviklingsminister Erik Solheim i sin utviklingspolitiske redegjørelse til Stortinget i fjor (les mer her) og fortsatte slik:
"Vi vet hva som trengs for å få bukt med fattigdommen. Man trenger fred, en sterk og velfungerende stat som fordeler godene rettferdig, en åpen og markedsbasert økonomi, sterk satsing på utdanning, og mobilisering av ressurser gjennom investeringer og bistand."
Og hovedfokus i vår innsats er og har vært bruk at stadig økende bistandsbevilgninger. Dette skjer til tross for at politikere i lang tid har vært klar over at bistand alene ikke løser verdens problemer, slik f.eks. Jakob Aano (KrF) sa i Stortingets bistandsdebatt i 1973:
"Det er klårt at det er etter måten lett å få folk til å skjøna at vi bør gi litt til dei fattige av vår overflod. Veldedighetsmotivet er heller ikke å forakta i og for seg. Men det er berre ei marginalhjelp."
Han fortsatte bl.a. slik:
"Vi kan og innsjå sanninga i at i grunnen tar vi meir att enn vi gir ut, til dømes på grunn av urettvise handelsstrukturar i verda."
I dag pågår det en omfattende debatt om bistanden og resultatene av den (les mer her) og utviklingsminister Erik Solheim har nedsatt et utvalg som "skal kaste et nytt og kritisk blikk på hvordan en samlet norsk politikk har konsekvenser for utviklingen i den fattige delen av verden" (les mer her).
- Først når vi vet om urettferdigheten og hvilke sammenhenger vi ønsker å endre, kan vi gå til handling, mener Changemaker, som på sine nettsider forteller hva de har fått til (les mer her):
Fred: Changemaker har sørget for et historisk vedtak om at Norge ikke skal delta i forebyggende krig (et eksempel på forebyggende krig er krigen mot Irak). Dette ble vedtatt på Stortinget våren 2004. Changemaker har også vært med på å få Norge ut av den amerikansk ledede Operation Enduring Freedom i Afghanistan.
U-landsgjeld: Changemaker var blant dem som samlet inn flest underskrifter ved Jubilee2000. I 2003 presset vi utviklingsministeren til å komme oss i møte i kravet om at gjeld etter diktatorer skal slettes. I 2005 kom et Stortingsvedtak på å utrede hvordan en internasjonal gjeldsdomstol kunne se ut, og tre timer etter et møte med Changemaker sa utviklingsministeren på landsstyremøtet i SV at sletting av illegitim gjeld vil være en av de prioriterte områdene fremover.
Hiv/aids: Changemakers kamp mot stigmatisering av hiv og aids-syke gjennom "POSITIV-KAMPANJEN" ble lagt merke til av FN og støttet av en bred allianse av organisasjoner, kirke og politikere.
Handel: Changemaker har sørget for at den norske kirke har etiske retningslinjer for sitt aksjefond. Changemaker har også fått regjeringen til å love at de skal jobbe for en reforhandling av patentavtalen i WTO.
Klima: Changemaker har satt dagsorden med et mer globalt fokus på konsekvensene av utslipp av klimagasser.
Aktuelle lenker:
- Catinet Survey 2007 - Norway (pdf) - fra Vårt Lands nettsider
- Ni av 10 nordmenn vil redde verden, UNDP Norge 02.07.07
- Ny nordisk undersøgelse: Det går bedre end vi tror, UNDP Danmark (der også hele rapporten kan lastes ned) 02.07.07
- Ny nordisk undersøgelse afslører fortegnet billede af u-landenes fremskridt hos danskerne, U-landsnyt.dk 02.07.07
9 udaf 10 danskere tror, at levestandarden for verdens fattigste er langt dårligere, end den faktisk er. - Uvitende om utviklingsland, Vårt Land 07.07.07
Nordmenn aner ikke at også u-land er i fremgang, viser ny FN-undersøkelse. - Medienes skyld, mener utviklingsministeren. - - Pinlig, VG 06.07.07
Solheim reagerer på at nordmenn vet minimalt om forholdene i u-land. Nordmenn har ikke fått med seg at verden har blitt bedre også i u-land, viser en ny undersøkelse. - Godt, Nytt, Grønt År?, rorg.no 05.01.07
- Klimautslippene må ned, sa statsminister Jens Stoltenberg i sin nyttårstale og ønsket alle et godt, nytt år fylt av fremtidstro. Årsskiftet har vært preget av været, men troen på framtida generelt og klimaet og statsministeren spesielt varierer. - Globalisering og framtidsoptimisme, rorg.no 27.09.06
I Morgenbladet har det gjennom lengre tid gått en viktig debatt om global styring og "overnasjonalitet". Og i septemberutgaven av tidsskriftet Samtiden bidrar statsminister Jens Stoltenberg til ytterligere debatt om dagens globalisering med artikkelen "Tro på framtiden - et innlegg mot framtidspessimismen". - En pedagogikk for de rike.....?, rorg.no 08.08.05
"Makta rår", heter det - og enkelte hevder at de rike aldri vil dele godene frivillig og at fattigdom og urett bare kan bekjempes ved at de fattige og undertrykte selv gjør opprør. Andre håper at opplysningsvirksomhet og holdningsskapende arbeid blant de rike vil kunne bidra til en bedre og mer rettferdig verden. Da trengs det kanskje en "pedagogikk for de rike"? Nå har Internasjonalt utvalg for folkehøgskolen tatt utfordringen og vil prøve på nettopp det. - Villedende fra UDs tusenårsmålskampanje?, kommentar av Arnfinn Nygaard, RORG-koordinator, 24.10.04 (med påfølgende debatt)
Andre holdningsundersøker:
- Europeans and development aid, Eurobarometer June 2007
- Holdninger til og kunnskap om norsk bistand, 2006, SSB 14.03.07
Debatt i Stortinget i 1973:
Guttorm Hansen (Ap):
Norsk utviklingshjelps første fase, slik vi husker den med innsamlingen til India-fondet og liknende, var båret fram av ærlig vilje til å hjelpe fattige mennesker, mennesker i nød og sult. Det vi visste om den fattige verden på det tidspunktet, var meget lite, og jeg må si jeg tror det var en vesentlig faktor til den entusiasme og det engasjement som vi møtte overalt. Vi trodde vi kunne gjøre en innsats med det vi gav, og vi trodde at vi ville se resultater fort.
Nå vet vi mer, vi er blitt informert i en grad som ingen tidligere generasjoner er blitt om det vi kaller den tredje verden - den fattige verden bortenfor verdenshavene, bak Afrikas ørkener, bortenfor Det indiske hav. Fjernsynet har gitt oss bilder og reportasjer inn i vår egen stue, reisende journalister har gitt nærgående og opprivende skildringer av forholdene, og mange andre har vært ute i disse landene og kommet heim og gitt oss sine inntrykk.
Informasjon har dessverre i denne forbindelse skapt apati, handlingslammelse og ofte en deprimert holdning som svært ofte har gjort at mennesker er flyktet inn i likegyldigheten, inn i en primitiv tankegang om at det nytter ikke, og så er det lett å si at vi bør rydde opp i vårt eget hus og avfinne oss med det som skjer utenfor, som noe som ikke vedkommer oss.
Andre har igjen i disse år funnet seg en politisk ideologi som forteller at bare revolusjon i de fattige land og i vårt eget samfunn kan føre til endrede forhold, og dette skaper akkurat like mye handlingslammelse fordi de som er profeter for denne lære, ikke kan bidra til revolusjoner i de fattige land og -jeg må si - heller ikke yte vesentlige bidrag til samfunnsomforming i sitt eget samfunn.
Båte apatien, likegyldigheten og revolusjonsfrasene har sammen skapt holdninger som vi nå tydelig kan merke og registrere ikke bare i meningsmålinger. For mange mennesker spiller det også en stor rolle at så lenge det vi bidrog med til u-hjelpen i vesentlig grad var småpenger, milde gaver av vår ovferflod, så registrerte en det ikke i det hele tatt. Men idag er vi nådd opp i ganske vesentlige beløp, og i årene framover vil beløpene stige raskt og etter opptrappingsplanen ligge på 1 260 millioner 1972-kroner om få år.
Jokob Aano (KrF):
Det er klårt at det er etter måten lett å få folk til å skjøna at vi bør gi litt til dei fattige av vår overflod. Veldedighetsmotivet er heller ikke å forakta i og for seg. Men det er berre ei marginalhjelp. Det løyser ikke fattigdomsproblemet. Slik var det og i nasjonal målestokk: Det måtte ei politisk vilje til ut frå rettferdighetsprinsippet for å skapa ein samfunnssolidaritet som ikkje aksepterte at eit velståande samfunn tillet at folk utan eiga skuld gjekk under i fattigdom og naud.
...
Vi kan og innsjå sanninga i at i grunnen tar vi meir att enn vi gir ut, til dømes på grunn av urettvise handelsstrukturar i verda. Råvarene frå utviklingsland blir billigare, ser det ut til, og våre ferdigvarer til u-land stadig dyrare, og så blir dei frakta på rike lands skip og betalt med valuta som dei fattige folka har altfor lite av til å byggja ut næringslivet i eigne land.
Utdrag fra debatt i Stortinget 18. februar 1973 om Stortingsmelding nr. 29 (1971-72) - Om enkelte spørsmål vedrørende Norges samarbeide med utviklingslandene