1. Slår beina under bistandsarbeidet?

Brodshaug sier innledningsvis i sitt svar at jeg beskylder Tusenårsmålskampanjen for å være ”unyansert og villedende, og for å slå beina under bistandsarbeidet”. Mitt hovedanliggende var helt riktig å advare mot at kampanjen risikerer å framstå som mer villedende enn opplysende, men jeg har ikke påstått at den er unyansert og har heller ikke gitt uttrykk for bekymring for at den skal slå beina under bistandsarbeidet. Det siste er jeg da heller ikke på noen måte bekymret for, snarere tvert imot. Det er antakelig større grunn til å frykte at bistandsarbeidet slår beina under tusenårsmålene.

2. Ikke UDs tusenårsmålskampanje?

Brodshaug understreker at Tusenårsmålskampanjen består av FN-Sambandet, UNDP, UNICEF og Fredskorpset og – så vidt jeg forstår – ikke UD, slik jeg trodde. Jeg medgir gjerne at jeg her er noe usikker, så det ville vært nyttig med en avklaring. I regjeringens budsjettproposisjon for 2005 står det:

”Tusenårsmålskampanjen som ble startet opp i 2004 i et samarbeid mellom departementet og fire frivillige aktører (FN-Sambandet, UNICEF/Norge, UNDP/Norge og Fredskorpset) vil bli styrket i 2005.”

Regjeringen hevder altså at Tusenårsmålskampanjen er et samarbeid mellom UD og de fire organisasjonene, men hvis jeg forstår Brodshaug riktig, så stemmer ikke dette? Har UD trukket seg fra samarbeidet? Betyr det i så fall at UD finansierer kampanjen, men uten selv å være en del av den? Betyr det at de fire samarbeidende organisasjoner har akseptert rollen som ”statens frivillige organisasjoner” og driver kampanjen på oppdrag fra UD?

3. Bistandsbransjens svartmaling – og rosemaling

Tusenårsmålskampanjen er bekymret for at bistandsbransjen svartmaler og fokuserer på det negative og har derfor, som Brodshaug skriver, valgt å uttrykke bekymring over hva dette gjør med vårt bilde av ”de andre”. Hun viser videre til ungdommens oppslutning om utviklingssamarbeidet og hevder at denne positive oppslutningen slår ”hull på argumentet om at bistandsbransjen er avhengig av svartmaling for å sikre oppslutning om sitt arbeid”. Jeg er enig i at deler av bistandsbransjen ofte svartmaler, men det er også slik at de iblant rosemaler, slik jeg mener at Tusenårsmålskampanjen har gjort med sitt utspill. Logikken er enkel – og for bistandsorganisasjonenes del oftest knyttet til innsamling. Her bedrives det på den ene siden svartmaling: Afrika sulter – send penger! - og på den annen side rosemaling: bistand nytter – send penger! Den smule innebygd motsetning i disse ”maleteknikkene” ser ut til å gå de fleste hus forbi – ettersom begge deler fungerer rimelig bra i innsamlingsøyemed. Det kan dels synes å være en slags synergi-effekt i å benytte begge i passende doser.

Jeg er for så vidt bekymret for både svartmaling og rosemaling og deler tusenårsmålskampanjens bekymring for hva gjør med våre ”bilder” av ”de andre”, så vel som ”de andres” ”bilder” av seg selv. Imidlertid registrerer jeg at Brodshaug dessverre velger å ikke gå inn i min utfordring: at det ikke er elendighetsbeskrivelsene (eller ”rosemalingen”) som er hovedproblemet, men løsningsbeskrivelsene og det ”bildet” som gis av relasjonene mellom Nord og Sør – mellom rike og fattige. Dette ”bildet” er i stor grad et paternalistisk bilde, fokuserer på bistand som løsning og reduserer fattige land og folk til hjelpetrengende. Tusenårsmålskampanjen bekymring for svartmaling endrer dessverre ikke på dette.

4. Halvering av fattigdommen mulig?

Brodshaug går dessverre ikke inn på mine kommentarer når det gjelder spørsmålet om hvorvidt det er mulig å halvere fattigdommen innen 2015, men fremhever som positivt at ungdom er mer positive enn eldre: Mens kun en av ti nordmenn tror det er mulig å halvere verdens fattigdom innen 2015, tror 17 prosent av dem under 30 år at dette er mulig. Jeg skal ikke gjenta mine motforstillinger, men vil bare peke på at UNDP, på sine norske nettsider om hvordan vi ligger an i forhold til tusenårsmålene, oppgir at vi - når det gjelder mål 1 om halvering av fattigdom - ikke har pålitelige og sammenlignbare tall. På den bakgrunn er det kanskje noe underlig at UNDP samtidig går ut å bombastisk fastslår at det er mulig å halvere fattigdommen?

5. Manglende vilje til hva?

- Det som mangler er den politiske viljen, fastslår Brodshaug avslutningsvis. Jeg er enig i det, men tror samtidig (igjen) at det resonnementet hun viser til kan være mer villedende enn opplysende. Hun skriver (og mange andre har sagt det før):

”Vi lever i en tid med mer kunnskap, større finansielle ressurser og bedre teknologisk viten enn noensinne. Det er med andre ord teknisk og økonomisk mulig å nå tusenårsmålene.”

Jeg tror Mahatma Gandhis kjente utsagn om samme tema er mer opplysende og retningsgivende:

”There is enough for every mans need, but not for every mans greed”.

Svakheten med det resonnementet Brodshaug referer er at det sier at tusenårsmålene er mulig, men ikke noe om hvorfor vi ikke får det til. Gandhi, på sin side, forsøkte samtidig å si noe om hvorfor det er vanskelig: han viste til menneskers grådighet. Nettopp derfor har det fra ulike hold blitt foreslått at det som trengs i dag ikke primært er fattigdomsreduksjon gjennom PRSPer (Poverty Reduction Strategy Papers), men grådighetsreduksjon gjennom GRSPer (Greed Reduction Strategy Papers).

Vi kan alle slutte opp om tusenårsmålene som mål og at det selvsagt (hvertfall teoretisk) er mulig å nå dem, samt at vi på flere målområder gjerne skulle ha gått mye langer. Spørsmålet er hvordan? Hvem er det som mangler vilje? Og hva er det de mangler vilje til? Mer bistand, gjeldslette og rettferdig handel, sier tusenårsmål 8 om globalt partnerskap for utvikling. Ja vel, men hvordan – og på hvem sine premisser?

Jeg er fortsatt urolig for at den norske Tusenårsmålskampen blir mer villedende enn opplysende. Jeg vil derfor oppfordre kampanjen til sette fokus på de reelle vanskelighetene og interessemotsetningene som kan stå i veien for tusenårsmålene (lokalt, nasjonalt, regionalt og globalt), hvordan makt og avmakt i verdenssamfunnet setter grenser og rammer for handlingsrommet og hvilke reelle handlingsalternativer vi faktisk har. Hva mener ulike organisasjoner og nettverk i Sør? Tiden fram mot neste års stortingsvalg i Norge burde være en god anledning til dette. Lykke til!