Debatten om utviklingspolitikk - 6. mai 2002
For referat fra debatten i fulltekst, se Referat fra Stortingets debatt om utviklingsministerens utviklingspolitiske redegjørelse.
Thorbjørn Jagland (A) (utenrikskomiteens leder):
Jeg vil nevne fem punkter.
Det første punktet er at det er stor enighet om utviklingspolitikken i Stortinget. Det er bare Fremskrittspartiet som stiller seg på sidelinjen - for ikke å si helt på sidelinjen. Det kunne ha vært annerledes hvis Høyre hadde stått fast på det som ble fremmet i valgkampen, og det de stod på i forrige stortingsperiode. Men det skjedde heldigvis ikke. Jeg vil gi ros til Kristelig Folkeparti for at man stod fast på den politikken som partiet hele tiden har fulgt, og som det har vært stor enighet om i Stortinget. Det er det første punktet.
Punkt to: Jeg vil si at vi har en entusiastisk utviklingsminister. Det er også bra.
Punkt tre: Ulike regjeringer har gjort den erfaring at det å fremme fred, demokrati og sosial rettferdighet er nødvendige elementer i en utviklingsstrategi, ja ikke bare nødvendige elementer, men at dette faktisk er det viktigste, for uten fred er det ikke mulig å få til utvikling. Det er selvsagt. Men fred er ikke bare fravær av krig. I mange av de områdene der vi driver utviklingsarbeid, er landminer og spredning av håndvåpen til stort hinder for å få til utvikling. Derfor er selvfølgelig det arbeidet vi driver når det gjelder å få til en konvensjon om håndvåpen og å rydde landminer og ikke minst hindre at det blir utplassert nye landminer, usedvanlig viktig for vår utviklingspolitikk.
Vi er alle også i økende grad blitt klar over hvordan korrupsjon og vanstyre er et stort stengsel for å få til utvikling. Forrige regjering varslet en gjennomgang av hovedsamarbeidsland med henblikk på hvordan vi kan bidra til bedre styresett. Utviklingsministeren definerte en rekke kriterier i sin redegjørelse som jeg for min del er enig i. Jeg vil legge til at jeg tror at ansvarlig ressursforvaltning og likestilling mellom menn og kvinner også er svært viktige kriterier i det arbeidet som nå skal gjøres.
Jeg har også lyst til å understreke at vi i Arbeiderpartiet selvsagt er helt enig i det som Regjeringen nå gjør i forhold til Zimbabwe. Det var viktig og riktig at vi deltok med observatører under valget der når EU måtte trekke seg ut. Men nå har vi kommet over i en nye fase, og jeg er helt og holdent enig i den linje som Regjeringen følger i forhold til Zimbabwe.
Det fjerde punktet er at vi også har hatt en økende vektlegging av handelens betydning for de fattigste landene. Jeg mener det er selvsagt at man nå må kombinere utviklingsprosjekter, det å bistå med å bygge opp undervisningsvesen, helsestell osv., med en større mulighet for de fattige landene til å komme inn på verdensmarkedet med sine varer. Og det er selvfølgelig også veldig viktig å få til private investeringer for å få til utvikling i disse landene.
Nå er det slik at fra og med 1. juli vil alle varer fra de såkalte MUL-landene, unntatt våpen, være toll- og kvotefrie. Jeg har lyst til å understreke hvor viktig det er at vi nå passer på overalt hvor det skal passes på, at det ikke oppstår nye tekniske handelshindringer som kan komme i stedet for de tollbestemmelser og de kvotene vi til nå har hatt. Det er ikke helt usannsynlig at noen likevel vil ha interesse av å forsøke å stenge varer fra disse landene ute fra vårt eget marked. Det er veldig viktig at Regjeringen passer på at det ikke skjer.
Jeg har også lyst til å si at man nå må følge opp det initiativet Norge har tatt, og det vi gjør på ensidig basis, med nye initiativer, og at denne ordningen med tollfrihet og kvotefrihet gradvis må utvides til å gjelde mellominntektsland.
Det femte punktet er bare å understreke at vi fortsatt må ha FN og støtte til de forskjellige FN-organisasjonene som en hovedpilar i vår utviklingspolitikk. I den forbindelse blir selvfølgelig konferansen i Johannesburg senere i år usedvanlig viktig. Det har vært en lang tradisjon i norsk utenriks- og utviklingspolitikk å legge vekt på det arbeidet som FN gjør og arbeide sammen med de forskjellige FN-organisasjonene. Jeg er glad for at det ble understreket av utviklingsministeren. Den linjen bør fortsette.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Julie Christiansen (H) : Jagland nevnte Høyres politikk i forrige periode og diskusjonen om utviklingspolitikken i valgkampen. Det er riktig at Høyre tidligere har lagt mindre vekt på at en spesiell prosentsats skal være oppfylt når det gjelder bistandsnivået, og lagt større vekt på andre elementer i utviklingspolitikken, som f.eks handel.
Jeg har bare lyst til å understreke at Høyre gjennom regjeringssamarbeidet har fått gjennomslag for en del av de krav vi også har stilt til bistandspolitikken, nemlig økt vekt på næringsutvikling - noe vi opplevde at vi slet litt med i forhold til den forrige regjeringen. Vi har fått gjennomslag for en gjennomgang av hele bistandsforvaltningen. Regjeringen skal, som Jagland også nå nevnte, jobbe for at også andre land enn MUL-landene skal inkluderes når økt tilgang til både det norske og det internasjonale markedet diskuteres bl.a i WTO.
Det jeg kunne tenke meg å spørre Jagland om, er hvordan han ser på viktigheten av å legge økt vekt på næringsutvikling i det norske bistandsarbeidet, og på det fornyede fokus som denne regjeringen nå legger på bl.a samarbeidet med NHO og på en gjennomgang av områder vi kan styrke i vårt samarbeid med hovedsamarbeidslandene og med andre land.
Thorbjørn Jagland (A) : Jeg støtter helt og fullt det som Julie Christiansen nevnte. Jeg tror også at det er uhyre viktig å få til næringsutvikling, og i den forbindelse at man får økt adgang til markedene, for uten økt adgang til markedene er det vanskelig å få til næringsutvikling. Jeg synes også det er positivt at man har innledet samarbeid med NHO om det. Det jeg vil legge til, hvis man skal være tilbakeskuende på forrige periode og debatten i valgkampen, er at dette ikke må komme som noen erstatning for det tradisjonelle bistandsarbeidet vi har hatt. Hvis vi ser på situasjonen i mange av de fattigste landene, er det klart at det heller ikke er lett å få til verken handel eller næringsutvikling hvis man ikke har utdanning, hvis man ikke har grunnleggende helsestell og den infrastrukturen som land må ha for i det hele tatt å få til noe på disse områdene. Derfor er det positivt at det er full enighet om dette. Når jeg hadde en liten visitt vedrørende dette i mitt innlegg, var det i og for seg ikke for å ta opp en debatt fra valgkampen, det var mer for å understreke betydningen av at Kristelig Folkeparti stod fast her. Det var ikke uten grunn at det var en diskusjon på Sem om dette. Det hadde jo sammenheng med at det ikke bare var en diskusjon om prosentsats, men at Høyre hadde foreslått betydelige nedskjæringer både til FN og i Norges bilaterale bistandsprosjekter, bl.a i Afrika. Det var jo veldig fint at det falt bort, og at det nå er bred enighet om disse tingene i Stortinget - unntatt når det gjelder Fremskrittspartiet, som har stilt seg på sidelinjen.
Morten Høglund (FrP) : Norge markerer i år 50 år med norsk u-hjelp og bistand. Det er en epoke der det helt klart har vært en del suksesshistorier, men man kan også sette spørsmålstegn ved om den totale bistanden og innretningen på den har gitt en positiv utvikling. Jeg vil også si at det har vært 50 år med mye proteksjonisme, og Norge har vel ikke vært et foregangsland når det gjelder å åpne opp for friere handel. Som Jagland var inne på i sitt innlegg, er handel et viktig virkemiddel - kanskje viktigere enn man i hvert fall innså for 50 år siden.
Jeg vil utfordre Jagland litt på om han nå ser at handel antakelig er et av de viktigste virkemidler, for ikke å si det viktigste, og om han vil bidra til at Norge kan bli et foregangsland på dette området og virkelig gi u-landene ikke bare frihandel, men også hva de ønsker, nemlig en rettferdig handel. De elementene som Jagland selv var inne på når det gjelder dette med tekniske handelshindringer, har jo også vist seg å være bremsende for en positiv utvikling.
Thorbjørn Jagland (A) : Jeg vil si meg enig i det som Høglund nå sa. Jeg har også beskrevet dette ganske inngående i den boka som jeg nettopp utgav, der jeg påpekte at millioner av mennesker i store deler av Asia er blitt løftet opp fra fattigdom ved hjelp av alminnelig handel. Jeg vil påstå at da kineserne kom med i internasjonal handel i større grad, ble faktisk flere hundre millioner mennesker løftet opp fra den aller verste fattigdom, og det har skjedd rett og slett gjennom alminnelig handel. I andre deler av Asia har det samme skjedd. Men når jeg har sagt det, vil jeg holde fast ved at det er nødvendig å videreføre den bistandspolitikken vi har hatt, for å sette flere i stand til å delta i internasjonal handel. For eksempel: Når mange av de fattige landene nå er negative i forhold til WTO, er det fordi de rett og slett ikke har muligheten til å oppfylle reglene. Bare noe slikt som å holde seg med en administrasjon for å kunne være med i WTO, er jo en ganske stor byrde. Det sier seg selv at hvis man skal være med i internasjonal handel basert på klare regler, må man kunne konkurrere på like vilkår, og man må kunne gjennomføre de tiltakene som er foreskrevet i WTO-regelverket. Så det er fortsatt viktig med bistand. Men jeg er helt enig i at handel er viktig, og at vi her bør ta sikte på å være et foregangsland. Det har vi vært gjennom de tiltakene vi nå gjør for MUL-landene, og vi bør gå videre til mellominntektslandene.
Bjørn Jacobsen (SV) : Utviklingspolitisk står flyktningane i ein veldig spesiell situasjon. Dei er ofte utafor vanlege administrasjonsforhold, dei er utafor sin eigen nasjonalstat.
Arbeidarpartiet har liggjande inne eit Dok.nr.8-forslag om eit folkefond for palestinske flyktningar. Eg vil spørje representanten Jagland om dette kan oppfattast som ei underkjenning av dei palestinske flyktningane sin rett til å vende heim. Eg vil med ein gong seie at når det forslaget kjem opp, vil det få SV si støtte. Eg vil be Jagland om å vurdere dette i forhold til loven om retur og loven om ikkje retur som finst i den israelske forfatninga.
Thorbjørn Jagland (A) : Spørsmålet om de palestinske flyktningenes fremtid er sannsynligvis det vanskeligste i forhandlingene mellom palestinere og israelere, som helt sikkert vil begynne igjen. Jeg ser ingen annen mulighet for å løse det spørsmålet enn at det internasjonale samfunn tar et klart ansvar for det. Det er ikke mulig for de to partene å løse spørsmålet. Det fondet som vi har tatt til orde for, og som vi håper kan følges opp av andre land, er ikke ment å skulle undergrave internasjonal lov og rett, men det er ment som et tiltak for å understøtte partenes mulighet til å komme fram til enighet. For uansett hva de kommer fram til, uansett hvordan prinsippet om retten til å vende tilbake skulle bli utformet i praksis, er det sannsynligvis snakk om den største internasjonale aksjonen noensinne for å løse dette spørsmålet. Man kommer ikke utenom kostnadene, uansett hvordan dette løses. Derfor vi har tatt til orde for at Norge her bør gå i bresjen, slik at man har noe å stille til rådighet for partene den dagen de skulle komme til forhandlingsbordet igjen, slik at de kan få en mulighet til å løse antakeligvis det vanskeligste spørsmålet i fremtidige forhandlinger.
Haakon Blankenborg (A) : Høglund og Framstegspartiet har ei fantastisk form for logikk: I ein del land som mottek utviklingshjelp, er det diktatur, ergo: Dersom ein droppar utviklingshjelpa, blir det demokrati. Med andre ord: Der det ikkje finst utviklingshjelp, er det demokrati, ifølgje Høglund - ei interessant konstatering, for slik er det naturlegvis ikkje.
Men det som er meir interessant hos Høglund, er at han no vil bruke oljeoverskot til utviklingshjelp. Då kunne Framstegspartiet vere med og støtte dei delane av utviklingsbudsjettet som først og fremst går på helse og utdanning, i eit mykje større omfang enn det dei har gjort tidlegare, utan å lage eit eige utviklingsbudsjett ved sidan av - dersom det er det ein no har kome på tanken av. Tilbodet står der frå alle oss andre om å bli med og støtte utviklingsbudsjettet slik det ligg. Men kanskje det då smakar vondt å kalle det utviklingshjelp, eller utviklingssamarbeid, for Framstegspartiet. Pengane er der, budsjettet er der - det er berre å bli med og revidere politikken ein smule.
Så trur eg også at Høglund burde skrive eller ringe til Oxfam og spørje om dei er samde med han i at handel er det einaste bidraget til utvikling. Det er det motsette Oxfam seier. Eg vil anbefale han å bruke begge sidene - snu arket når ein les det som Oxfam seier om behovet for større og meir handel, og sjå på behovet for utviklingshjelp, som også Oxfam er ein sterk tilhengar av, men ikkje Høglund. Les begge sidene av arket, er eit godt råd.
Det siste punktet eg vil nemne her, er eit konkret punkt, som Høglund ikkje nemnde spesielt no, men som Framstegspartiet ofte er inne på, Midtausten, som er ei akutt sak. Framstegspartiet har gjerne fjerna i praksis omtrent heile løyvinga til Midtausten ut frå ein gitt argumentasjon om demokrati osv. i dei palestinske områda. Dersom ein no får på plass ei avtale der, er då helsinga frå Framstegspartiet lykke til med handelen, og heller inga hjelp til dei palestinske områda når det gjeld økonomisk overføring?
Gunhild Øyangen (A) : Det er gledelig at det er bred politisk enighet om hovedtrekkene i utviklingspolitikken. Norge er et rikt land, hvor folk heldigvis er opptatt av de svære utfordringene som møter mennesker som ikke har vært så heldige med sitt fødested.
En milliard mennesker lever i dyp fattigdom. Tusenårsmålene er ambisiøse, og det kreves et internasjonalt krafttak. Etter at en rekke sentrale aktører reduserte sin bistand på 1990-tallet, er det bra at f.eks. EU og USA har varslet konkrete opptrapppingsplaner, og at drøftelsene i Monterrey i Mexico i mars i år viste at de rike landene nå har forstått at kampen mot fattigdom også er en kamp for global sikkerhet.
Konferansen om finansiering av utvikling tok noen viktige skritt framover, men det er fortsatt et problem at det ikke er tilstrekkelig vilje til å finansiere FNs virksomhet og å ta nye virkemidler i bruk. Det er knyttet forventninger til FNs spesialsesjon for barn som starter i disse dager. Det er all grunn til å glede seg over at tusenvis av barn allerede er reddet etter at det globale vaksineinitiativet for barn, GAVI, har trådt i kraft. Her viste den forrige regjeringen at det nytter å gå foran på nye områder. Jeg vil også nevne at Norge har ratifisert ILO-konvensjonen mot de verste formene for barnearbeid. Konvensjonen danner et forpliktende rammeverk for vårt samarbeid med en rekke utviklingsland. Jeg regner med at Regjeringen vil følge opp disse viktige satsingsområdene for å bedre barns situasjon.
Jeg ser fram til å delta på matvaretoppmøtet i Roma, Johannesburg-konferansen og Rio+10 til høsten. Verden er i besittelse av enorme kunnskaper både om fattigdomsproblemene og miljøproblemene. Det store spørs-målet er om vi har de riktige virkemidlene, og ikke minst om vi er villige til å bruke dem. Det er mitt håp at disse konferansene vil føre oss noen skritt lenger i riktig retning.
Samarbeidsregjeringen fører videre mange tiltak som Stoltenberg-regjeringen la stor vekt på. Det gjelder bl.a satsingen på godt styresett. Jeg tror det er viktig også for oppslutningen om bistandsarbeidet i Norge at folk kan føle seg trygge på at innsatsen støtter regimer som fremmer en demokratisk utvikling, og som ivaretar grunnleggende menneskerettigheter. Slik jeg tolker det, er det også kriterier som statsråden har lagt stor vekt på i vurderingen av samarbeidsland. Vi vet at bistand har liten positiv effekt i land med dårlig styresett. Derfor var det f.eks riktig å avvikle Zimbabwe som prioritert samarbeidsland. Godt styresett betyr demokratisering, rettferdig fordeling, respekt for menneskerettighetene, korrupsjonsbekjempelse og ansvarlig ressursforvaltning. Det handler også om likestilling mellom kjønnene.
Jeg er glad for statsrådens erkjennelse av at internasjonale rammebetingelser, som f.eks kjøreregler for handel, ofte kan påvirke utviklingen i et land mer enn bistand. Dette fikk vi et sterkt inntrykk av ved besøk av WTOs nye generaldirektør, dr. Supachai Panitchpakdi. Det blir en viktig oppgave for den norske regjering i WTO-forhandlingene å bidra positivt til at landbruksspørsmålene får en løsning som tjener utviklingslandene.
Det var en viktig beslutning å innføre tollfrihet for MUL-land fra 1. juli i år. Det blir interessant å følge med på hvordan denne nye muligheten vil slå ut for de minst utviklede landene. En avgjørende forutsetning for at et land kan utvikle seg, er en styrking av landbrukssektoren, og jeg hilser med glede statsrådens varslede satsing på landbruk i utviklingsland.
Statsråden varsler videre en bred gjennomgang av bistandsforvaltningen, inkludert Utenriksdepartementet og NORAD samt ambassadene i våre samarbeidsland. Alle organisasjoner og alle virkemidler trenger jevnlige evalueringer. NORAD er et sentralt instrument i norsk utviklingspolitikk i dag og en stor forvalter av offentlige midler. Tildelingssystemet som brukes vis-à-vis frivillige organisasjoner, bør også være en del av evalueringen.
Gunhild Øyangen (A) : Det er svært sjelden å høre et sterkt forsvar for proteksjonisme som et positivt virkemiddel i utviklingspolitikken, slik bl.a representanten Bjørn Jacobsen hadde i dag. Jeg setter for øvrig stor pris på Jacobsens sosiale engasjement, men her må jeg si at jeg tror vi gjør lurt i å lytte til hva representanter fra utviklingslandene selv sier. Der er jeg helt enig med statsråden i at det fremste kravet i dag - og har vært det siden 1986, så lenge jeg har vært med i politikken - er økt markedsadgang.
Jeg vil gjenta at jeg synes det er positivt at statsråden varsler satsing på landbrukssektoren, som jeg mener er svært viktig både for å sikre mat til folk i utviklingslandene og fordi utviklingen av landbruket er en nødvendig forutsetning for å utvikle andre sektorer i samfunnet.
Det var også en svært gledelig nyhet at Norge åpnet for tollfrihet for varer fra MUL-land, en bestemmelse som skal tre i kraft ganske snart, fra 1. juli i år. Dette er en beslutning som har vakt positiv internasjonal anerkjennelse, og er nok et område hvor Norge blir sett på som et foregangsland. Det utviklingslandene dessverre altfor ofte opplever, er ulike former for tekniske handelshindringer eller at deres varer ikke blir ansett som kvalitetsmessig gode nok for oss.
Mine spørsmål til statsråden er som følger: Har Regjeringen en strategi som kan sikre at de minst utviklede lands varer kan nå inn på våre markeder i realiteten og ikke bare i teorien? Og har Regjeringen planlagt mekanismer som kan sikre norske produsenter mot uforutsette, store markedsforstyrrelser?
