Debatten om WTO-spørsmål - 17. juni 2003
For fullt referat fra debatten, se Referat fra debatt om utenriksministerens redegjørelse om WTO-spørsmål, 17.6.03.
Gunhild Øyangen (A) : Jeg vil takke utenriksministeren for redegjørelsen. Selv om det er Regjeringen som forhandler i WTO, er det viktig at Stortinget får denne muligheten til å diskutere ulike aspekter ved de pågående forhandlingene. Det er forhandlinger som berører en rekke områder som er viktige for Norge.
Jeg slutter meg til utenriksministeren når han i sin redegjørelse sier at et « forpliktende, multilateralt handelssystem er det beste virkemiddelet mot vilkårlighet, proteksjonisme og den sterkestes rett ». WTO-regelverket beskytter mot diskriminering, og tvisteløsningsmekanismen sikrer etterlevelse av regelverket. Ikke minst har et slikt regelverk stor betydning for de små landene, og særlig for et lite land som Norge som ikke er medlem i EU. WTO er selvsagt heller ikke en perfekt organisasjon, men som andre internasjonale organisasjoner er den hva medlemslandene gjør den til. Og alternativet er altså den sterkestes rett.
Doha-runden har blitt kalt for utviklingsrunden, der hensynet til utviklingslandenes interesser har stått sentralt. Det er viktig at dette også gjenspeiles i sluttresultatet. Jeg tror knapt det er tenkelig at det blir noe sluttresultat uten at utviklingslandenes røst har fått betydelig gjennomslag.
Det viktigste for disse landene er at de får forbedret markedsadgang for sine varer. Norge har jo besluttet å innføre toll- og kvotefri markedsadgang for alle varer unntatt våpen fra de minst utviklede landene. Men kanskje enda viktigere: Disse landene må sikres reell markedsadgang for sine produkter. For det er et problem at Norge nesten ikke handler varer fra disse landene. Det må derfor gjøres mer for utviklingslandene i form av teknisk bistand for å gjøre disse landene i stand til å produsere varer som kan være konkurransedyktige i møte med de kvalitetskrav som finnes på markedet.
Det kan også være grunn til å se på andre bestemmelser som kan hindre import. Vi kan ikke i det uendelige slå oss på brystet og si at vi har åpnet for full markedsadgang fra MUL-landene dersom vi har mekanismer som effektivt hindrer denne adgangen. Jeg vil også peke på at eksportsubsidier på jordbruksvarer medfører dumpingeksport og er spesielt skadelig for utvikling av jordbruket i fattige land. Her bør det skje reelle og store framskritt i forhandlingene.
UNDP har nylig gitt ut en bok som heter « Making Global Trade Work for People », av hovedforfatter Kamal Malhotra. I boken tas det til orde for at utviklingslandene må få muligheten til å beskytte sine produkter i en fase hvor landbruket bygges opp, slik mange industriland, ikke minst Norge, har gjort det. Vi er kjent med at denne rapporten har blitt trukket fram som viktig i de pågående forhandlingene.
I WTO har Norge både offensive og defensive interesser. Det er nå, som tidligere, på landbruksområdet man har de største utfordringene i forhold til å nå fram til enighet. I Norge har vi, som i en rekke andre land, et sterkt ønske om å opprettholde et levedyktig landbruk, med levende bygder og spredt bosetting. Det er likevel et dilemma for oss, slik også utenriksministeren påpekte i sin redegjørelse, at dette behovet står i kontrast til kravet om økt markedsadgang fra majoriteten av WTOs medlemsland. Jeg har merket meg utenriksministerens påpekning av at vi må være forberedt på et resultat som vil kunne få betydelige konsekvenser for norsk landbruk. Jeg vil understreke at forslaget fra forhandlingsleder Harbinson var helt uakseptabelt ut fra et norsk synspunkt.
Arbeiderpartiet står fast på landbrukets betydning for matproduksjon, bosetting i distriktene og for å ivareta et levende kulturlandskap i hele landet. Vi må finne samarbeidspartnere i WTO-sammenheng som sikrer dette. I global sammenheng står EU oss nær i synet på landbrukets rolle i samfunnet og er også en tung aktør i forhandlingene.
Sammen med debatten om utenriksministerens redegjørelse behandler vi i dag et Dok.nr.8-forslag fra representantene Bjørlo Lysbakken og Jacobsen om å trekke Norges anmodninger og krav til utviklingsland om å liberalisere handelen med tjenester. Stortingsflertallet bifaller ikke dette forslaget. Fra Arbeiderpartiets side er vi opptatt av å ta hensyn til utviklingslandene, og vi legger vekt på en liberalisering av handelen som vil bidra til økonomisk vekst og utvikling i de fattige landene.
Samtidig er vi opptatt av at det ikke stilles krav som undergraver effektive og gode tjenester på nøkkelsektorer som utdanning, helse, energi og vannforsyning. Vi er derfor glad for at flertallet i komiteen legg til grunn at nasjonale myndigheter fortsatt skal bestemme om tjenestene på slike områder skal være offentlige eller private.
WTO-forhandlingene favner også flere andre områder. Markedsadgang for industrivarer, inkludert fisk og fiskeprodukter, er ikke minst også et område hvor Norge har klare offensive interesser. Det er verdt å merke seg at gode resultater her også har stor betydning for distriktspolitikk, bosetting og sysselsetting.
Når det gjelder antidumping, er det åpenbart at det er behov for å få gjort noe med regelverket for å unngå at det misbrukes for å ramme import som kan utkonkurrere nasjonale produkter. I forhold til miljø, er jeg enig med Regjeringen i at vi må sikre likeverdighet mellom WTO-regelverket og multilaterale miljøavtaler. Samtidig er det viktig at miljøkrav ikke stilles på en slik måte at det blir umulig for utviklingslandene å leve opp til dem.
På området TRIPS-avtalen og folkehelse er det helt klart behov for å komme fram til en enighet, slik at de aller fattigste landene kan få tilgang på legemidler til lave priser. Når vi vet at det i fjor døde hele 2,4 millioner mennesker bare sør for Sahara i Afrika av aidsrelaterte årsaker, er det svært viktig å komme fram til enighet om hvilke sykdommer som skal omfattes av ordningen, og hvilke land som skal kunne benytte seg av den.
Jeg håper, til tross for at mange vanskelige spørsmål fortsatt gjenstår, at man på ministermøtet i Cancún i Mexico til høsten kan komme til enighet, og ikke minst at utfallet av møtet blir slik at man også reelt kan se tilbake på denne runden som utviklingsrunden. Det er også viktig at vi kan få et resultat som sikrer et fortsatt livskraftig landbruk i hele Norge. Vi ønsker Regjeringen lykke til i sluttfasen av forhandlingene og imøteser at Regjeringen konsulterer Stortingets organer om WTO-forhandlingene i tiden framover.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Bjørn Jacobsen (SV): « By og land, hand i hand » har vore eit av etterkrigstidas viktigaste politiske slagord i Noreg. Rundt omkring i verda ser vi at nettopp fordi bøndene på landsbygda har det dårleg, flyttar dei inn til byane, med forslumming osv. Eg veit at representanten Øyangen, som tidlegare landbruksminister, har god innsikt i dette. Derfor har eg lyst til å stille ho eit spørsmål.
Ein kar som heiter Stephen Byers skreiv i The Guardian 19. mai i år - han var òg forhandlingsleiar for Storbritannia i Seattle - at han tok feil, at frihandel ikkje gjev dei fattige det ein trudde frihandel kunne gje dei. Mitt spørsmål til representanten Øyangen er om ho ser dei enorme konsekvensane frihandel kan ha for bønder og småsamfunn verda rundt.
Gunhild Øyangen (A) : Det er ingen som helst tvil om at den landbrukspolitikken som føres i mange rike land, med bl.a svære eksportsubsidier og derav følgende dumpingeksport, er svært skadelig for mange fattige land. Det er det bred enighet om i Stortinget, og ikke minst er det bred enighet om det faktum i utviklingslandene.
Jeg har hatt gleden av å delta på en rekke konferanser hvor utviklingslandenes egne stemmer har blitt hørt. De er svært utålmodige i forhold til at det må skje noe med politikken i de rike landene, slik at de fattige landene får muligheter for å bygge opp sitt eget landbruk. Det er en viktig del av forhandlingene. Det kan være utfordrende for Norge. Men som jeg la vekt på, mener jeg at det særlig er eksportsubsidiene som er veldig uheldig.
Åslaug Haga (Sp) : Representanten Øyangen viser til, som også utenriksministeren gjorde i sin redegjørelse, at det skal være en konflikt mellom det å opprettholde et solid norsk landbruk og det å føre en solidarisk politikk overfor utviklingslandene. Senterpartiet mener at dette er en feilslutning, at det er opplagt at dersom fattige land skal komme ut av fattigdommen, må en nettopp ha et system hvor en skjermer landbruket og lar land få ha muligheten til å produsere mat for egen befolkning.
Jeg blir litt usikker på hva som er Arbeiderpartiets holdning i denne saken. Derfor vil jeg ganske enkelt spørre representanten Øyangen: Ser hun det slik at det å opprettholde et norsk landbruk slik vi kjenner det i dag, står i konflikt med det å føre en solidarisk politikk overfor utviklingslandene?
Gunhild Øyangen (A) : Som jeg tok til orde for i mitt innlegg, kan det være et behov også for utviklingslandene for å ta i bruk skjerming i en fase hvor de bygger opp sin landbrukssektor. Men det som er hovedproblemet i dag, er at disse landene blir fullstendig utkonkurrert fordi rike land har støtte- og eksportsubsidier, slik at deres produksjon blir utkonkurrert.
Når det gjelder den norske produksjonen, er den liten, og vi er små på det internasjonale eksportmarkedet Vi bidrar ikke i særlig stor grad til de store markedsforstyrrelsene. Men det er klart at utviklingslandene peker på at vi har skjerming og støtte som de synes er altfor høy, og som de ønsker å få gjort noe med.
Mitt anliggende er at vi må arbeide for løsninger som på den ene siden ivaretar utviklingslandenes interesser, men som også gir oss tilstrekkelig grunnlag for å sikre norske bønder tilfredsstillende inntekter og muligheter til å opprettholde en produksjon over hele landet. Jeg tror begge deler er mulig.
Audun Bjørlo Lysbakken (SV) : Det er ingen tvil om at Arbeiderpartiet og SV ser ulikt på WTO, og det har vi respekt for. Da jeg satt og lyttet til representanten Øyangens innlegg, kunne jeg imidlertid ikke la være å stusse over om det er slik at Arbeiderpartiet ikke i det hele tatt har brydd seg om å ta stilling til den internasjonale proteststorm som har vært mot WTOs politikk i mange land verden rundt. Øyangens innlegg hadde, så vidt jeg kunne få med meg, ikke en eneste kritisk innvending til WTOs politikk og måten systemet fungerer på nå, for øvrig i likhet med utenriksministerens redegjørelse.
Mitt enkle spørsmål som jeg kunne tenke meg å få svar på, blir da: Er det noen punkter der Arbeiderpartiet er mer kritisk til WTO og den nåværende WTO-agendaen enn det Regjeringen er?
Gunhild Øyangen (A) : Nå er det faktisk slik at det er Regjeringen som fører disse forhandlingene, og det innebærer også at de må ta stilling til de konkrete sakene som kommer opp.
Men hvis jeg skal få lov til å si min personlige mening, har jeg vært kritisk til WTO på grunn av at en ikke har klart å ta nok hensyn til utviklingslandenes interesser over lang tid. Jeg håper derfor at vi kan få et slikt resultat denne gangen. Det forundrer meg veldig at ikke SV selv er mer opptatt av utviklingslandene, men har holdninger som tilsier at de vet bedre enn det store flertallet av utviklingsland som er med i disse forhandlingene.
