(Kronikken sto på trykk i Ny Tid 04.05.07)

Her hjemme er statsbudsjettet et viktig verktøy for å nå mål om sysselsetting, vekst og velferd, men selv om ledighetstall og fattigdomsutvikling er gjenstand for oppmerksomhet, og gjerne kritikk av regjeringen, sies det sjelden at statsbudsjettet ikke funker dersom utviklingen går i feil retning. Utvikling dreier seg om valg av politiske løsninger. Det vet alle som har fulgt norsk utvikling fra å være ett av Europas fattigste land til ett av verdens rikeste.

En del akademikere har den siste tiden gått tungt ut med kritikk av norsk bistand. Professor Østerud leverte et viktig bidrag i Nytt Norsk Tidsskrift før jul. Østerud hevder at det ikke er sammenheng mellom bistand og økonomisk utvikling, at vi ikke kan påvise at bistanden har effekt eller vet hva pengene har gått til og at bistanden har utilsiktede virkninger. I tillegg har norsk fredsbygging mislykkes fordi vi bl.a. har knyttet oss for tett til aktørene. Et hovedpoeng synes å være at man heller skal la folk slåss ferdig istedenfor å blande seg inn. Siden jeg slett ikke er blant dem som tror at Østerud har gått av skaftet og mener vi skal slutte med utenrikspolitikk eller fredsbygging, velger jeg å tro at han slår på stortromma for å skape debatt.

Og selvfølgelig har Østerud noen gode poenger. Han understreker at effekten av bistand er avhengig av den politikk mottakerlandene fører. Han hevder at bistanden ofte understøtter en statsbærende elite, bidrar til forfall i statens kapasitet og korrupsjon og fungerer som barriere mot reformer. Det er mange av oss i norske organisasjoner som har sett dette. Budsjettstøtte og velferdsprogrammer organisert av velmenende utlendinger og internasjonale institusjoner har stor risiko knyttet til seg. Mange bistandsprosjekter har selvfølgelig vært mislykket. Risiko ved å bistå utvikling i fattige, konfliktrevne land i sør er også langt høyere enn å drive utvikling, velferd, og helse her hjemme. Samtidig skal det ikke underslås at vi også her hjemme sliter med å finne effektive og rimelige måter å drifte f.eks sykehus på!

Viktige spørsmål blir da hva som skal til for at bistand, og utvikling, skal funke. Det Østerud omtaler som ressurs eller bistandsforbannelsen, kan motvirkes gjennom nasjonsbygging og styrking av motkrefter i det sivile samfunn. Når Østerud i andre sammenhenger skriver om nasjonsbygging omtaler han hvordan slike prosesser får kraft når de får feste i de brede lag av befolkningen. Når bøndene, arbeiderne eller middelklassen begynner å organisere seg mot elitene for krav om demokratisering, omfordeling og frigjøring har nasjon og statsbygging en reell sjanse. Mye av de norske bistandsmidlene går da også nettopp til å støtte sivilsamfunnsorganisasjoner som har organisert seg for demokrati og omfordeling.

Demokrati fremmes ved aktive borgere og organisasjoner som stiller krav til sine myndigheter. Sivilsamfunnet har i flere land nettopp tatt en ledende stilling i samfunnsutviklingen. Organisasjoner har presset fram politiske og sosiale endringer og derigjennom bygd uavhengig makt vis-à-vis politiske eliter. I mange land i Afrika er utvikling hemmet av politiske systemer dominert av enerådende presidenter, svake parlamenter og ettpartisystemer enten de er valgt ved demokratiske valg eller ei. I slike situasjoner er organisasjoner i det sivile samfunn ofte i dag de eneste målbærerne for de undertryktes interesser. Sør afrikanerne og deres organisasjoner stod i spissen for antiapartheidkampen. I Zimbabwe jobber organisasjoner aktivt for å fremme utvikling. Zambierne og deres organisasjoner stoppet presidenten i hans grunnlovsstridige forsøk på å bli sittende en tredje periode. Tilsvarende har menneskerettighetsorganisasjonene på Balkan og i Russland, folkelige organisasjoner i Latin Amerika, og ungdomsorganisasjoner som Norsk Folkehjelp støtter verden over stått i spissen for demokratisering og rettighetskamp. Mange av demokratiseringsprosessene i land i sør har vært presset fram nettopp av organisasjoner som har vært støttet gjennom norsk bistand. Fokus på nasjonsbygging setter viktig søkelys på betydningen av sivilsamfunn og sosiale organisasjoner framfor støtte til statsapparater med alle de potensielle bivirkningene Østerud påpeker. Dette var en betydelig pilar for bygging av velferdsstaten her hjemme, men er viktig innspill også til debatt om utvikling i sør og om effekten av bistand. Den 10. mai setter Arbeiderpartiet og Norsk Folkehjelp fokus på disse spørsmålene på seminar i Stortinget.

Å spørre om det norske bistandsbudsjettet har effekt er omtrent som å spørre om et norsk statsbudsjett har det. Svaret er at noe sikkert har liten effekt, noe fungerer kontraproduktivt, men mye har også konstruktiv betydning. Østerud har gode poeng og et ønske om mer debatt og kritiske blikk på hva vi oppnår i bistand og fredsbygging. Takhøyden for kritikk og debatt om norsk bistand og godhetsregimer er ikke spesielt høy. Det er alvorlig. Ikke for at bistandsmiljøene skal beholde sine midler, men for at Norge skal framstå som troverdig og leveringsdyktig aktør i utenrikspolitikken. Samtidig dreier valg av samarbeidsland, kanaler for bistand og form for støtte seg om valg av politiske løsninger ute som her hjemme. Vi prøver, som alle andre, i denne bransjen selvfølgelig å ha blikk på de utilsiktede virkningene av våre programmer. Med dette utgangspunkt støtter vi sivilsamfunnsorganisasjoner i land i sør i tro på at det er slike krefter som må lage de varige pilarene for nasjonsbygging, fredsbygging, demokratisering og omfordeling.

Østerud og andre etterlyser reform og debattvilje. Debatt har vi ønsket oss lenge. Samtidig tar vi inn over oss at Norge er et lite land og bistandens effekter må vurderes på bakgrunn av hvor liten bistanden er sammenliknet med handel og investeringer. Effekter og suksess utfordres ikke bare av mulige utilsiktede virkninger, men også uventede hendelser som naturkatastrofer og utviklingen på globale markeder. Letingen etter de perfekte verktøyene fortsetter, på samme måte som den gjør det her hjemme i valget mellom ulike politiske løsninger på våre egne velferdskriser og utfordringer. Ute som hjemme er valg av innhold og kanaler for utvikling viktigere enn størrelsen på pengesekken.