Innlegg av Halle Jørn Hanssen
under lansering av boka "Vesten mister grepet",
av Sten Inge Jørgensen, Kagge forlag,
c/o Det åpne teater, Grønland, 20 mars 2007.

____

Snakkepunkter til /lanseringen av/presentasjonsmøtet om Sten Inge Jørgensens bok

Min aller viktigste kommentar er at dette er en bok med et budskap som både

gleder mitt hode og mitt hjerte. Jeg er imponert over hvor dokumentarisk og grundig den er og i hvilken grad forfatteren og journalisten, Sten Inge Jørgensen, går inn i de ulike temaer og på et selvstendig politisk grunnlag drøfter den globale politiske situasjon, de politiske utviklingstrendene og hva som kan eller bør være politiske problemstillinger for videre drøfting og endelig hva som kan eller bør bli ny politikk både for verden og for Norge.

Så jeg gratulerer både forfatter og forlag med en meget viktig bok om den nye politiske verden som folk flest i dette land vet lite eller intet om. Jeg håper boka får mange lesere i Stortinget, i regjeringen og statsforvaltningen, og ikke minst i media og de frivillige organisasjonene. Der vet man slettes ikke for mye om den nye politiske verden.

Men boka er slik skrevet at den bør kunne være til stor nytte for de mange forskere og lærere ved våre akademiske institusjoner som fortsatt henger fast i forestillingene om den gamle verden, dvs de maktforhold som hersket i verden for bare 10 -15 år siden.

Endelig håper jeg at boka også får mange lesere i den store gruppa som vi kaller folk flest. Det finnes mange ti tusener der ute som har de beste forutsetninger for både å lese boka og ha stor politisk glede av å lese den. Det siste mener jeg veldig alvorlig for det er kanskje den eneste muligheten for å kunne få en offentlig politisk debatt fundert på oppdatert kunnskap og innsikt om den nye verden og hvor viktig der er for Norge å finne en ny retning for sin utenrikspolitikk i denne nye verdenen.

Så mye om mine komplimenter og min generelle vurdering av boka og dens innhold.

Jeg vil nå gjerne i noen få minutter være litt mer konkret og forankre mine videre kommentarer til ulike temaer i boka og til vurderinger og konklusjoner forfatteren gjør.

Innledningen og oppsummeringen.

Den synes jeg i det meste er veldig bra, men forfatteren farer med harelabb over bistandspolitikken når den i innledningen blir dømt nord og ned. Dette temaet er heldigvis drøftet på en noe mer nyansert måte i et eget kapittel inne i boka.

Men jeg får med en gang føye til at jeg ikke kjenner noen som har arbeidet alvorlig med bistand og utviklingspolitikk over en lengre tidsperiode (min erfaring strekker seg over 40 år) som mener at bistand alene kan redde utviklingslandene og løse deres fattigdomsproblem. Når bistand kan virke sammen med et bra styresett, (Og det behøver ikke være demokratisk. Sør Korea reiste seg som en stor industrinasjon med et styre som var mer diktatorisk enn demokratisk, men så kom demokratiet også til Sør Korea), offentlige og private investeringer for produktive formål og et handelsmessig bytteforhold som gir fordeler for den stat vi snakker om, så blir bistand et positivt, samspillende og byggende virkemiddel.

Når alle de andre faktorene er fraværende, dvs når styresettet er dårlig, når investeringene for produktive formål uteblir og når handelsvilkårene er elendige, da fungerer bistand i beste fall som en slags politisk globoidtabelett.

Og siden jeg nevnte Sør Korea, så fikk landet mye bistand samtidig som det fikk mye utenlandske investeringer og mye moderne teknologi. Samtidig satset myndighetene stort på utdanning og helse for folk flest. Det gjorde man også i Taiwan, i Singapore, i Malaysia, og i Afrika fikk man muligheten til samspill først i Botswana og så i Mauritius mens vi først nå mye seinere ser det samspillet i økonomien i stadig flere afrikanske land som nå har meget betydelig økonomisk vekst.

Men tilbake til boka: Vesten mister grepet.

Hovedbudskapet i boka som dels er at makta flytter fra nord til sør eller mer presist til andre og nye politiske aktører utenfor OECD området, og dels at verden står overfor utfordringer av global karakter, først og fremst klimaendringene og miljøpolitikken, som vi ikke takler på en ansvarlig måte, det er jeg helt enig i.

Jeg er videre enig i at demokratibegrepet slik vi forstår og verdsetter det i Vesten er under stadig sterkere press i den nye globale politiske situasjon.

I kapittelet om Vesten og de globale institusjonene trekker forfatteren noen konklusjoner om valget av George Bush som president i USA i 2001 og hvilke ødeleggende konsekvenser det har fått for både USA i verden og Vesten omdømme i resten av verden. Jeg er helt enig i dette, og jeg føyer til at vi vet alle at verden må leve med president Bush og visepresident Cheney enda i nesten to år. Vi er derfor enda ikke ved veis ende mht hvilke ødeleggende politiske konsekvenser dette regimet i USA fortsatt vil kunne påføre sitt eget land, Vesten og verden som helhet. USA har aldri vært så hardt kritisert, så sterkt foraktet som det er i dag ute i den store verden utenfor Vesten. USA og USAs politikk har heller aldri i de siste hundre år hatt så liten støtte i det gamle Vest Europa, dvs EU før utvidelsen østover som det har i dag.

Det er opplagt at dette har store konsekvenser både for arbeidet i de globale institusjonene som FN og WTO og gir en ny, annerledes og mindre viktig rolle for institusjoner som Verdensbanken og IMF. Det siste er jeg veldig glad for. Disse to institusjonene har takket være maktfordelingen i styret der USA har hatt en bestemmende styremaktandel og Vesten har hatt og har en dominerende styremakt, vært nyliberalismens mest kritikkløse handlangere de siste 25 årene.

Når de gjelder kapittelet om de globale utfordrerne, de nye store aktørene på den politiske verdensscene, Kina, India, Russland, Brasil og Midt Østen, er jeg enig i det meste og hovedsaken, nemlig at de er de nye store aktørene, men med en reservasjon, Midt Østen. Jeg tror ikke statene i Midt Østen makter å spille noen særlig økt innflytelse før de har ryddet bedre i egne hus, dvs etablerte og utviklet stater og samfunnsfunksjoner som er vesentlig bedre for flertallet av innbyggerne enn det som er situasjonen i dag, og det er en betraktning som i særdeleshet gjelder for kvinnenes situasjon i de arabiske, muslimske stater.

BRIC landene, de leder i flyttingen av makt fra nord til sør, men de er ikke alene. Det finnes noen ti tall andre stater som er med og drar lasset. Jeg nevner Sør Korea, Singapore, Thailand, Indonesia, Mexico og Argentina. Men stadig flere stater i Afrika fletter seg nå inn i dette mønstret med den stadig økende økonomiske vekst som disse statene nå har.

De nye store aktørene i verdenspolitikken og verdensøkonomien bygger allianser, ja, men ikke så fort og med så sikker retning at vi kan være så sikre som Sten Inge Jørgensen synes å være at dette nødvendigvis fører til en svekkelse av FN og en multilateral politikk. Jeg tror like gjerne at det kan føre til en styrking av FN. Men det fører helt sikkert til en multipolar verden, og det tror jeg er bra.

Vestens manglende strategier

USA under president Bushs republikanske regime med den utenrikspolitikken og sikkerhetspolitikken det fører, er ikke bare mislykket og en fiasko, men er blitt

en ødeleggende sak for hele det internasjonale samfunn. Vi må som jeg nettopp sa, leve med Bush i nesten to år til, og det er langt fra sikkert at det som kommer i USA etterpå, blir så veldig mye bedre. En ny amerikansk regjering i 2009 må få slutt på krigen i Irak. Den må endre politikk i forhold til Israel. Den må få orden på en økonomi med handelsunderskudd som er historisk stort. Den må rette opp alle de andre store feil som Bush regimet begikk gjennom sine mange hasardiøse og farlige unilaterale utenrikspolitiske handlinger.

EU

Jeg har den samme sympatiske og positive innstillingen til EU som forfatteren. Jeg synes det er en tragedie av historiske dimensjoner at vi har blitt stående utenfor det europeiske fellesskapet.

Dette sammen med vårt NATO medlemskap og vårt tradisjonelt meget gode bilaterale forhold til USA som nå i mer enn 60 år har vært dyrket fram av ulike norske regjeringer, har brakt Norge i en situasjon i 2007 der vi er mer avhengig av USA når det gjelder sikkerhet og andre politiske forhold enn noen gang tidligere. Vi lar oss uten noen form for kritisk debatt daglig overkjøre av mange ti talls filmer på våre TV kanaler og på våre kinoer der vi på en eller måte og i en eller annen sammenheng blir stadig mer amerikanisert.

Det skjer med oss i en regjeringssituasjon der det vedvarende hviler en politisk harakiri paragraf over regjeringens politiske liv dersom noen begynner å diskutere på nytt spørsmålet om norsk medlemskap i EU.

Fra SP landsmøtet på Lillehammer fikk vi på radio og TV nok en gang formidlet de mest ekstreme negative trosoppfatninger om hva EU ikke er.

Statssekretær Henriette Westhrin på WWF seminaret i går (19.mars) begynte bra i sin omtale av EUs miljøpolitikk. Men det gikk ikke så veldig mange minuttene før hun som SVer forsikret oss om at hun ikke ville ha det minste problem med sterkt å forsvare et fortsatt nei til EU for SV i en ny debatt om saken.

Det er blitt et stort og voksende nasjonalt politisk problem at vi har så mange nei partier og nei grupperinger som fortsatt baserer sitt nei til EU og Europa på det verdensbilde som var samtidig som de lukker øynene for det nye verdensbilde som vokser fram. SV og SP har når det gjelder USA veldig forskjellige holdninger. SV er sterkt skeptisk for ikke å si prinsipielt kritisk til et nært samspill med USA mens SP på den annen side er vårt mest pro atlantiske parti ved siden av FRP.

Vi har en utenriksminister og en utviklingsminister som til dels gjør store saker i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Håndteringen av Midt Østen politikken og forholdet til Palestina nå synes jeg er aldeles storartet. Men det ville knapt ha skjedd om ikke utenriksministeren hadde maktet å holde de politiske kanalene til interesserte europeiske aktører både åpne og aktive. Jeg tenker her særlig på Italia og Spania, men også Frankrike og kanskje Tyskland, Storbritannia og Sverige. Kanskje har han også en hemmelig forståelse med utenriksminister Condoleza Rice etter deres 20 minutter lange bilaterale møte uten andre til stede i Washington for et par uker siden.

Men trass i dette. Jeg er enig med Sten Inge Jørgensen i at Norge i det dramatiske maktpolitiske paradigmeskiftet som nå finner sted i internasjonal politikk, langt på vei er uten retning, og det skyldes altså at vi har politiske partier og medier som i det meste forholder seg til det verdensbilde som var og lukker øynene for det nye som vokser fram.

Helt til slutt to raske kommentarer til to andre problemstillinger i boka.

Sten Inge Jørgensen foreslår som en vei ut av det uføre som han først og fremst påpeker at Norge er inne i, men også verden som helhet, at den polariserte globaliseringsdebatten må legges død og at globaliseringskritikerne og tilhengerne må begynne å snakke sammen om alt det som burde forene dem.

Jeg er i prinsippet enig, men jeg tror ikke at forslaget lar seg realisere. Jeg vil ta utgangspunkt i den progressive del av globaliseringstilhengerne som avviser nyliberalismen som ideologisk rettesnor, få utviklet denne gruppen og deretter invitere til samtale med de globaliseringskritikere som ikke er ridd av fundamentalistiske forestillinger som noen av dem er om hvordan verden burde være, men aldri kan bli. I det rommet tror jeg det er mulighet for en skapende dialog.

Norges bidrag til verden er kanskje mer negativt enn positivt, dvs at vår rolle som humanitær stormakt går mot slutten, mener Sten Inge Jørgensen.

Det tror jeg ikke blir situasjonen. Vi vil fortsette å være veldig rike, og vi bør fortsette både med bistand og nødhjelp og ha et stadig voksende bistandsbudsjett.

Men det er en dimensjon i Norges stormaktsrolle som er blitt borte i Sten Inge Jørgensens bok og det er høyteknologinasjonen Norge når det gjelder oljeutvinning og særlig oljeutvinning på havbunnen. Vi er verdensledende og markedsdominerende på dette område. Våre investeringer i Afrika, særlig i Angola, Nigeria, Algerie og Libya er store og raskt voksende. De norske selskaper som fører an, er STATOIL og HYDRO, Aker Kværner, Yara, men også flere andre innenfor høyteknologi.

Norge har et høyteknologisk stormaktsansikt i energisektoren og det samme gjelder for Norge som kapitaleksportør. Oljefondet er i dag så vidt jeg husker et av verdens to eller tre største investeringsfond.

Det er ikke skikkelig drøftet i boka, og det er en svakhet.

Jeg savner også et kapittel om IKT, informasjons- og kommunkasjonsteknologien. Jeg tror denne teknologien har forandret verden minst like mye som politikken de siste 25 år.

Men likevel, du Sten Inge Jørgensen har skrevet en utmerket, politisk meget viktig og derfor en meget leseverdig bok som anbefales på det varmeste.

Takk for meg.