(Innlegget sto på trykk i Ny Tid 12.01.07)

Utvalget skal gjøre et svært viktig stykke arbeid. Jeg har bedt medlemmene være utradisjonelle i sine analyser, og uredde og nytenkende i sine anbefalinger. Derfor har det også vært et mål å ha et ungt utvalg, samtidig som medlemmene representerer den nødvendige bredden når det gjelder faglig og politisk bakgrunn.

Utviklingsutvalget skal arbeide selvstendig og uavhengig. Men det betyr selvsagt ikke at de skal arbeide i isolasjon. Som Nygaard selv påpeker, viser utvalgets mandat til behovet for kontakt med, og kunnskapsinnhenting fra, institusjoner som arbeider med denne typen utfordringer, både innenfor giverlandsområdet og i utviklingslandene. Synspunkter fra sør vil være helt sentrale for utvalgets arbeid, og vil bli innhentet gjennom bestilling av faglige innspill fra forskere og andre i sør. Tanken er også at utvalget skal besøke et utviklingsland for å få førstehånds kjennskap til det omfattende fagområdet som utvalget skal dekke. Jeg mener det egentlig er litt nedlatende når det ofte i norsk debatt etterlyses ett eller to mennesker som kan "representere" sør i et utvalg, eller Afrika på en konferanse. Ingen kommer på tanken at to mennesker kan representere hele spennet av verdier og holdninger i Europa. Skal ett menneske "representere Norge" spiller det stor rolle om det er Siv Jensen eller jeg som gjør det. Spennet av holdninger og verdier i sør er selvsagt uendelig mye større enn mellom Siv og meg. Afrika er kulturelt og politisk mye mer mangeslungent enn Europa. 

I redegjørelsen jeg holdt for Stortinget 16. mai 2006, viste jeg til at bistand ikke er det eneste vi gjør i utviklingspolitikken, kanskje ikke engang det viktigste. Vi vet at andre politiske avgjørelser, i innenriks- såvel som utenriksspørsmål, kan ha vel så stor betydning for utviklingen i sør. Statoils, og dermed Norges, investeringer i Angola og Nigeria er mye større enn vår bistand til disse landene. Vår handel med India er mye viktigere enn vår bistand dit, mens pakistanske innvandrere i Norge sender mer penger til Pakistan enn staten gir i bistand. Norges rolle for fred i Sudan eller Sri Lanka er vår største utviklingspolitiske innsats i dissse landene. Satsing på klimatiltak i Kina eller Norge vil hjelpe fattige i Afrika. Norges samlede rolle for utvikling er summen av politikk, økonomi, miljø, militær innsats, kultur og alle andre forbindelser i en global verden. 

Dette har det vært økende internasjonal aksept for de senere årene; ikke minst med bakgrunn i FNs tusenårsmål. Det åttende tusenårsmålet forplikter som kjent giverne til en langt bredere og mer samstemt innsats enn «bare» økte bistandsvolumer. Flere av våre likesinnede er opptatt av å sikre sammenheng i sin sør-politikk – Sverige, Nederland og Irland kan nevnes. EU har også gjort et stort arbeid på dette området de seneste årene. I tillegg har Center for Global Development og Foreign Policy Magazine's årlige «Commitment to Development Index» bidratt til å sette utfordringene på dagsordenen.

Det er et spennende arbeid som nå settes i gang. Som Arnfinn Nygaard påpeker, skal utvalget analysere saksområder der norsk politikk har – om enn oftest en beskjeden direkte effekt – så i alle fall en kraftigere signaleffekt overfor landene i sør enn vi kanskje har tatt inn over oss. Det er knapt noe annet område der resten av verden følger så nøye med på hva Norge gjør som i vår utviklings- og fredsinnsats. Utvalget skal se på dette med fordomsfrie øyne.