(Innlegget sto på trykk i Ny Tid 08.12.06)

For det første peker rapporten på at det har skjedd store endringer i både Verdensbanken og IMF. Både Banken og Fondet har de senere årene foretatt grundige gjennomganger av sin bruk av kondisjonalitet. Kondisjonalitet er betingelser stilt til mottakere av lån. Det er særlig betingelser om endringer i økonomisk politikk som har fått mye oppmerksomhet, og begge institusjonene har gitt ut nye retningslinjer når det gjelder dette. Disse går i retning av færre krav til mottakere, mindre fokus på privatisering og liberalisering og – i Verdensbankens tilfelle – mer på godt styresett og åpenhet i utforming av økonomiske politikk – i IMFs tilfelle – mer fokus på Fondets kjerneområde; makroøkonomisk politikk. Et viktig aspekt ved de nye retningslinjene er også vekt på eierskap til reformene. Man har innsett at reformene som presses på myndigheter utenfra ikke bare er kritikkverdige fra et normativt synspunkt, men også i liten grad blir implementert effektivt. Idealet nå er at utviklingsmålsetninger skal formuleres i en prosess med deltakelse, ikke bare fra banker og giverland, men også fra de brede lag av folket i det enkelte u-land.

Alle case-studiene som er gjort for rapporten – fra Bangladesh, Mosambik, Uganda og Zambia – viser at endringene har fått en god del gjennomslag i praksis. Begge institusjonene blir sett på som langt mer gjennomsiktige, tilgjengelige og fleksible enn før, og de er mer åpne for deltakelse fra det sivile samfunnet. Samtidig viser gjennomganger av Banken og Fondets politikk på ulike områder – elektrisitet, vann, helse, utdanning og handel – at privatisering og liberalisering nå faktisk spiller en langt mindre rolle i disse institusjonenes låneprogram. Det legges ikke lenger ensidig vekt på privatisering. Man er også opptatt av å etablere regulerende rammeverk og velfungerende institusjoner som kan bidra til at slike reformer får de konsekvensene man har tenkt seg. Endringene er størst innenfor de sosiale sektorene, og minst innenfor handel.

For det andre sier rapporten lite om hvorvidt privatisering og liberalisering er en fornuftig politikk. Den peker på at det i mange tilfeller har vært gode grunner til å privatisere håpløst ineffektive og korrupte statseide bedrifter, og å la private aktører slippe til for å løse akutte energikriser. Men først og fremst fokuserer rapporten på prosessen: hva slags rolle IMF og Verdensbanken har spilt i beslutninger om å privatisere og liberalisere.

For det tredje skal man være forsiktig med å gå i den fella å tro at IMF og Verdensbanken har ubegrenset makt over fattige lands utviklingspolitikk. Rapporten viser at privatiserings- og liberaliseringskondisjonalitet fremdeles spiller en rolle i låneprogram, og at disse i noen tilfeller blir brukt til å presse frem endringer i nasjonal politikk. Men forskning har lenge vist at kondisjonalitetskrav har begrenset effektivitet. De kan kanskje være med på å endre uttalt politikk i låntakerland, men har hatt begrenset betydning for å sikre gjennomføringen av den. Også denne rapporten dokumenterer at Washingtoninstitusjonene slett ikke alltid oppnår det de ønsker. Til syvende og sist er det nasjonale politiske forhold som avgjør hva slags politikk som blir gjennomført.

Når dét er sagt, slår rapporten også sprekker i glansbildet som gjerne formidles i særlig Bankens egne rapporter (IMFs egenevalueringer er ofte mer selvkritiske), av et fullstendig harmonisk forhold mellom långivere og mottakere preget av fravær av enhver form for press eller maktbruk.

Som Attac, Spire og ForUM riktig peker på har særlig Verdensbanken en viktig rolle i å sette agendaen for utviklingspolitikk. I mange tilfeller har privatisering og privat sektors deltakelse blitt sett på som den naturlige løsningen på problemer som det er generell enighet om at må løses, som for eksempel energikriser eller manglende vannforsyning. Man har ikke vært flinke til å søke å utrede alternativer. Det har også vært en tendens til at visse virkemidler, som for eksempel handelsliberalisering, blir sett på som et mål i seg selv, uten at man i nevneverdig grad har gått inn på å utrede konsekvensene av dette for, for eksempel, fattigdom. Det er endringer på gang i Verdensbanken når det gjelder det siste, men for IMF, som har som en av sine statutter at man skal jobbe for handelsliberalisering, er det langt vanskeligere å endre en slik praksis.

Rapporten reiser også spørsmål om hvorvidt man egentlig har klart å skape ”nasjonalt eierskap” til utviklingspolitikken. Debatten om eierskap kan lett føre tankene hen på profetens oppfordring til massene i Monthy Pytons ”Life of Brian”: ”Dere må tenke selv, dere må ikke la dere manipulere”, hvorpå massene svarer i kor ”ja, vi må tenke selv, vi må ikke la oss manipulere”. I forhandlinger mellom Verdensbanken/IMF og mottakerland er i mange tilfeller (ikke alle) det reelle partnerskapet diskutabelt og mange av premissene er allerede lagt før diskusjonene begynner. Dette endrer seg ikke med at kondisjonalitetskrav nå ofte er løftet opp på et prosessnivå. Istedenfor å ta for seg detaljer i økonomisk politikk, setter man krav om hvordan politikk skal utformes. Det betyr ikke at forholdet mellom Washingtoninstitusjonene og låntakerland er mindre preget av makt. Men det betyr imidlertid at kondisjonalitetsbruken er mer i tråd med den norske Regjeringens målsetninger. Regjeringen har vist klart tidligere at den egentlig ikke er i mot å sette krav i forbindelse med bistand; den er i mot å sette krav om politikk den er i mot. I alle fall politikk den er i mot i u-land.