(Innlegget har stått på trykk, i noe redigert versjon, i Ny Tid 08.12.06) 

Innlegget viser til en studie – bestilt av Utenriksdepartementet – om i hvilken grad privatisering og liberalisering fortsatt stilles som krav knyttet til lån fra Verdensbanken og IMF. Det er riktig at studien viser at slike krav fremdeles forekommer. Men den viser også at det har vært en betydelig nedgang de siste årene, og at Verdensbanken bl.a. har gått bort fra et ensidig fokus på privatisering, og nå legger økt vekt på regulering og institusjonsbygging. Det er positivt. Studien påpeker også at grunnen til uenigheten mellom finansinstitusjonene og de frivillige organisasjonene om hvorvidt det har blitt flere eller færre krav i den senere tid, til en viss grad kan forklares ved at de definerer ”krav” forskjellig.  

Som utviklingsminister Erik Solheim sa under Kondisjonalitetskonferansen i Oslo 28. november, er Regjeringen ikke i mot all form for kondisjonalitet. Bistand uten krav er bistand uten politikk og med dårlig kontroll. Regjeringen er heller ikke prinsipielt imot privatisering og liberalisering. Det vi er imot er at land skal påtvinges økonomiske modeller og løsninger som de selv ikke har valgt, og som ikke nødvendigvis er den beste løsningen. De fire landstudiene som så nærmere på prosessen rundt privatiserings- og liberaliseringskrav fra finansintitusjonene, hadde noen interessante konklusjoner. I Zambia ble det konkludert med at IMF hadde lagt press på myndighetene for å privatisere. I Uganda var konklusjonen at det ikke hadde funnet sted noe utilbørlig press. I Bangladesh reflekterte ”privatiseringskravene” i nyere lån i stor grad regjeringens egne prioriteringer. Og i tilfellet Mosambik viste det seg at Verdensbanken hadde insistert på privatisering i energisektoren, men at den etter ønske fra regjeringen og på bakgrunn av en alternativ analyse fra de skandinaviske landene, aksepterte regjeringens holdninger. Eksemplet fra Mosambik viser at det er viktig å utvikle alternative analyser og modeller. Her er jeg helt enig med innsenderne. I retningslinjene for IMF og Verdensbanken står det faktisk også at de skal være fleksible og lydhøre når det gjelder å diskutere alternativ økonomisk politikk med sine låntakere. Dette er de ikke flinke nok til i praksis.

Dette var ett av formålene med den internasjonale kondisjonalitetskonferansen. Mye av diskusjonen dreide seg nettopp om kondisjonalitet og eierskap. Det er vanskelig for et fattig land som ikke har egen analyse- og utredningskapasitet å vite hva som eventuelt vil være alternativet til de råd som gis fra finansinstitusjonene. Det er viktig at IMF og Verdensbanken bidrar til at disse landene får et reelt valg, ved at de er åpne for at også andre partnere deltar med alternative vurderinger, og at de også styrker og anvender lokal ekspertise til å kunne foreta de endelige valg. Erfaringer har vist at det er i de land hvor man har et sterkt eierskap til reformer og utviklingsstrategier, at de største framskritt er gjort.

I etterkant av konferansen diskuterte 7 av medlemmene i finansinstitusjonene (Danmark, Finland, Tyskland, Nederland, Norge, Sverige og Storbritannia) diskuterte hvordan vi kan bidra til at IMF og Verdensbanken i best mulig grad støtter og styrker myndighetenes eierskap. Dette er en viktig debatt hvor Norge har noe å bidra med. Kutt i bevilgningene til IMF og Verdensbanken nå vil ikke føre til mer progressiv politikk i disse institusjonene. Norge kommer til å fortsette å legge press på Verdensbanken for at den skal følge opp sine egne retningslinjer, som sier at den ikke skal presse igjennom privatisering mot låntakernes vilje. Hvis banken ikke fortsetter den positive endringen, vil dette kunne få konsekvenser for norske bidrag. For å utøve dette presset må vi være i dialog; i en kritisk dialog. IMF har kommet kortere i sin endringsprosess, derfor er det minst like viktig for Norge å være med på å legge et tilsvarende press på IMF. Til slutt vil jeg understreke at vi har hatt og ser fram til en fortsatt god dialog med norske organisasjoner i dette viktige arbeidet.