Nå skal WTO disiplinere politikerne
(Kommentaren ble trykket som kronikk i Dagbladet 12.12.06)
Dag Endal arbeider med utviklingsspørsmål gjennom bistandsorganisasjonen FORUT og er styreleder for Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan.
Landbruk og fisk har fått mye oppmerksomhet i den offentlige debatten om WTO. Med god grunn. Dette er viktige tema for Norge. Men aller mest fordi det handler om levebrød, miljø og helse for flere milliarder av klodens befolkning.
Men i skyggen av de vanskelige landbruksforhandlingene forhandles det også om andre tema, f.eks. om retten til å regulere markedskreftene av hensyn til helse og miljø. På fagspråket heter det ”domestic regulations”. Oversatt til norsk: ”innenlandske reguleringer”. Så langt vi erfarer, har den norske regjeringen inntatt en fornuftig forhandlingsposisjon, men det er mange og motstridende interesser i forhandlingene. Resultatet er derfor langt fra gitt. Vi er bekymret og kunne ønske oss en tydeligere og mer offensiv norsk holdning.
Et dårlig forhandlingsresultat når det gjelder domestic regulations kan gi betydelige konsekvenser for nasjonal styringsrett, ikke minst på miljø og helse. Langt større enn vi aner i dag, og langt mer enn forhandlerne og enkelte politikere gir inntrykk av. Disse delene av WTO-forhandlingene skjer i det stille. Uten offentlig oppmerksomhet og debatt. Og uten at nasjonale politikere vet hva som skjer. De fleste vet ikke en gang at noe skjer.
Domestic regulations dreier seg om tiltak som myndigheter kan bruke for å regulere og styre handel med produkter og tjenester. Alkoholpolitikken er et godt eksempel på hva det dreier seg om. Siden alkoholbruk gir betydelige helseskader og sosiale problemer, legger myndigheter i mange land begrensninger på handel med alkohol; f.eks. monopolordninger, regulering av åpningstider for salg og skjenking, krav om bevillinger, begrensinger i antall utsalg, restriksjoner på reklame osv.
Problemstillingen er spesielt aktuell for utviklingsland. Slike reguleringer i markedet er det mange land i Sør som ikke benytter seg av per i dag. Men med økende økonomisk vekst, med en voksende middelklasse og økt kjøpekraft, vil etter alt å dømme alkoholforbruket i mange land øke. Dermed også de helsemessige og sosiale skadene i befolkningen. Vi ser allerede en slik utvikling i flere land. Når problemene med sult og malaria etter hvert blir overvunnet, kommer fylla som en ny landeplage. I en slik situasjon kan utviklingsland få behov for å bruke samme type reguleringer av produksjon og salg av øl og sprit som Norge har brukt med stort hell. Da er det viktig at retten til å regulere ikke blir forhandlet bort gjennom avtalene i WTO. Problemstillingen er ikke unik for alkoholpolitikken. Den gjelder alle politikkområder der myndighetene begrenser den frie konkurransen av hensyn til helse, miljø og trygghet.
Det forhandles nå om juridisk bindende regler under GATS-avtalen som skal begrense nasjonale og lokale myndigheters mulighet for å bruke slike virkemidler. Reglene som skal komme, har fått det uskyldige og uforståelige navnet ”Disipliner på innenlandske reguleringer”, direkte oversatt. Et riktigere navn ville være ”Restriksjoner på myndighetenes handlefrihet”.
Den canadiske WTO-analytikeren Ellen Gould advarte under Globaliseringskonferansen i november mot det som er i ferd med å skje: ”Det forhandles nå fram en helt ny generasjon av internasjonale handelsavtaler som er svært vidtrekkende”. Hun viste til at forrige generasjon av frihandelsavaler dreide seg om å fjerne toll og tekniske hindre for handel mellom land og i neste omgang sikre at utenlandske produkter kan konkurrere på samme vilkår som innenlandske. De pågående forhandlingene innen WTO og GATS går langt bortenfor en slik ramme, hevdet Ellen Gould. Nå dreier det seg om å lage internasjonalt bindende avtaler som steg for steg ikke bare skal fjerne diskriminering i markedet, men flest mulig former for regulering.
Avtaletekstene kan se uskyldige ut ved første øyekast, og i en skriftlig orientering til Stortinget før sommeren svarte Utenriksdepartementet at det ikke er grunn til bekymring. Men saken er ikke avgjort, og inntil forhandlingene er over bør alle avtaleutkast leses som en viss mann leser Bibelen. Finnes det åpninger i teksten, kan disse over tid bli effektivt utnyttet av store selskaper og deres skarpskodde handelsjurister, som er pådrivere for å overføre makt fra politikk til marked.
Representanter fra ideelle organisasjoner som følger WTO-prosessen snakker om ”trade creep”. På norsk: Frihandelsideologi som ”smyger seg inn” på andre politikkområder, også der den ikke hører hjemme. Det finske folkehelseinstituttet STAKES har beskrevet utviklingen slik, med EU som eksempel: ”Prinsippet burde være at helsehensyn skal integreres på alle politikkområder i EU. I stedet er det slik at handelsinteresser smyger seg inn i helsepolitikken”. Dette er like beskrivende for WTO-systemet som for EU.
Når en kaller bestemmelsene som er under utvikling i GATS for ”disipliner på innenlandske reguleringer”, er det kanskje ikke en så dårlig betegnelse likevel. Det dreier seg nemlig om å lage regler som skal disiplinere politikere til ikke å gripe mer inn i markedet enn det som er strengt tatt nødvendig. Og hva betyr ”nødvendig”? Det betyr det som et panel av handelseksperter i WTO sier er nødvendig.
Hvordan ser norske politikere på at WTO skal disiplinere nasjonale regjeringer og parlamenter? Og at en liten gruppe handelsjurister skal avgjøre hva som er nødvendig for Stortinget å legge seg opp i? Saken skal etter alt å dømme avgjøres i nærmeste framtid…
Aktuelle lenker:
- Nyhetssaker om WTO på rorg.no
- WTOs ministermøte 2005 (Hong Kong), aktueltsider på rorg.no