(Kommentaren har stått på trykk i Ny Tid 08.12.06)

John Y. Jones, Networkers South/North

Løpende, friske afrikanske barn med fengende bakgrunnsmusikk åpner videoen til International Finance Facility for Immunisation, IFFIm, opprettet 7. november i år. Deretter kan GAVI-direktør Julian Lob Levyt fortelle om en mirakuløs første 5-årsperiode i denne vaksinasjonskampanjen som IFFIm støtter. GAVI står for den Globale Alliansen for Vaksiner og Immunisering. Dette er forhistorien: Norge med Harlem Brundtland, Gahr Støre og Stoltenberg går i spissen for å skaffe verdens barn nødvendige vaksiner. Det er på høy tid fordi 90-årene førte til et dramatisk fall i vaksinedekningen for mange av de fattigste landene. Bill Gates’ milliarder kobles på og har allerede reddet 1,7 millioner, sier videoen. Regjeringen budsjetterer med å gi 6,2 milliarder til GAVI alene. GAVI ble opprettet som en helt ny organisasjon som skal forestå vaksinering av alle verdens barn innen 2015, og snart er halvparten av pengene skaffet. Den 15. november ga Nederland løfte om en milliard over de neste årene. Deretter vil fattige land selv ta over ansvaret for sine barn, lover fondets ledere. En drømmefortelling? Ja, en drøm som mest sannsynlig vil ende i et mareritt.

Den norske regjering kan være i ferd med å kjøre kampen for medisiner og vaksinering til de fattigste inn en hengemyr av drepende høye priser der pengene først og fremst ender hos de største farmasøytiske selskapene i Nord, styrker deres markedsposisjoner også i fattige land, og skaper forkrøplende bistandsavhengighet i Sør.

Slik trenger det ikke bli hvis man legger prestisje og lojalitet til de store farmasøytiske selskapene – og Bill Gates, som vi skal se – til side, og heller satser på en nedenfrastrategi der menneskers behov for medisin er i sentrum, oppfinneres behov for premiering gis en rimelig rolle, og prisene presses ned mot produksjonskostnadene. Bare da kan de som trenger det ha håp om å få bærekraftig tilgang, og medisinindustrien i de fattigste landene bygges opp. Taperne vil være farmasigigantene og patentgrossistene, som motarbeider de nye ideene med sterke motkrefter og store penger. 

På telefonen fra Sidney den 13. oktober sier juristen James Love fra det amerikanske CPTECH (Consumer Project on Technology) at det er på tide at man ”snart innser at det ikke holder å pøse milliarder etter de store farmasøytiske selskapene”. Deres grådighet er umettelig, og overgås bare av deres manglende vilje til å forske på vegne av verdens fattige. Men GAVI er bare ett av et 20-talls initiativ, sier Love. Engelskmennene med finansminister Brown i spissen ivrer for å skaffe sin farmasi-gigant Glaxo milliarder til forskningsmidler. Bush har sine favoritter. Bl.a.valgte han storselskapet Bristol-Myers Squibb’s sjef Charles Heimbolt til ambassadør i Stockholm som betaling for at dette selskapet var den største bidragsyter i valgkampen. Alle forsøker å vise at de tar initiativ. Det norske statsbudsjettet nevner fire initiativ og i tillegg kommer statsministerens hjertebarn IFFIm. Man kan høre om hundrevis av tiltak fra generøse storselskaper der barn her og mødre der gir gratis medisiner, gratis vaksiner og billig stell. Alt gjøres, untatt det som er nødvendig for å kutte de grove prisene: gjøre noe med patent-monopolene.

De store tallene taler sitt tause språk: Medisinene forblir i Nord, og de syke i Sør. Siden 1975, kan British Medical Journal fortelle i sitt juninummer, er det blant de 1556 nye kjemiske preparatene som er registrert, bare 21 som er viet tropisk medisin. Og bare 5 av disse er patentert etter 1999. Love viser til at mens medisiner kan være dyre å forske frem, er de billige å lage: Hans eksempel er AIDS-medisinen stavudine som i dag koster USD 3800, eller 25000 kroner for ett års forbruk. Den selges som kopi-preparat for 21 USD (136 kroner).

Derfor er kampen for å stoppe kopipreparater blitt selskapenes store kamp. Og i et partnerskap mellom myndigheter og big-pharma abdiserer myndighetene og ender opp med å motarbeide de svakeste.

Patenter, som er ment å premiere forskning, blir i stedet prisdrivende slik dagens AIDS pasienter mer enn noen føler på kroppen. Nå også barna, etter GAVIs introduksjon. Dette er en spiral som må brytes. Det blir ekstra vanskelig når patent-kongen Bill Gates (3-5000 patenter tegnes hvert år av Microsoft) bestemmer arkitekturen for GAVI-fondet, der man har fraskrevet seg retten til å ta fra ublue selskaper retten til patenter (tvangslisensiering), slik Gates har fått inn i organisasjonens statutter. En slik fleksibel bruk av patentlovverket hadde vært en mulighet, men er det ikke lenger. Vi er iferd med å få det som den nye USA-senatoren fra Ohio, Mary Jo Kilroy, anklaget Bushregimet for: Å sette selskapene til å bestemme helsepolitikken i staten. Bare at denne gangen gjelder det hele klodens vaksinepolitikk. FN er satt i baksetet. Industrien styrer.

James Love reiser verden rundt som representant for den Ralph Nader-baserte forbrukergruppen CPTECH,. Han har et alternativ: vi må premiere oppfinnelser, og ikke høye priser, slik systemet gjør er i dag. Å pøse milliarder inn i medisinkjøp undergraver de fattige landenes egen framasøytiske industri. Det kan elementær markedskunnskap fortelle, men erfaringene de siste årene har gjentatt beviset ettertrykkelig. Vatikanet sier at de store selskapene med sine dyre medisiner ”er skyldige i folkemord” i lys av at de i 2002 gikk med 3500 milliarder i overskudd mens Afrika er nært medisintomt midt i sin AIDS-katastrofe. At Oxfam 14. november dokumenterer at Vesten har sviktet sine løfter i Verdens handelsorganisasjon om billige medisiner, burde ikke overraske noen.

Loves alternativ er å lage en pool for billige preparater (generiske) der oppfinnerne plasserer sine nye og gamle oppfinnelser. Her kan landene få tilgang på det de trenger, samtidig som poolen premierer bidragsyterne. Først når et slikt Medical Innovation Prize Fund sammen med et forsknings- og utviklingsprogram er på plass, kan man begynne å finansiere medisinkjøp. Noen annet vil være å kaste penger ut av vinduet, mener Love.

Når Gates krevde at gaven hans skulle kanaliseres gjennom en ny institusjon, ble FNs barneprogram UNICEFs mangeårige suksess nettopp på dette området kraftig undergravet, selv om de får spille annenfiolin. Hvorfor er det norske bidraget til et ”mer effektivt FN” å opprette enda et vaksine-organ, en byråkratisering, overfrastyrt, en merarbeidsoppskrift som er lite demokratisk og dårlig økonomi, Stoltenberg?

Aktuelle lenker og debatt:

• FN og private selskapers interesser, debatt av Benedicte Bull og Desmond McNeill, Senter for utvikling og miljø (SUM) ved Universitet i Oslo, Ny Tid 26.01.07
  John Y. Jones hevder i et innlegg i Ny Tid 8. Desember at vaksinealliansen GAVI, som Norge er en stor bidragsyter til, først og fremst støtter farmasi gigantene og har liten effekt for fattige barn i sør. I et svar fra statssekretær Morten Wetland ved Statsministerens kontor hevdes det at GAVI tvert i mot bidrar til å senke vaksinepriser og sikre immunisering. Innleggene tar opp en grunnleggende problematikk: hvorvidt FN organisasjoners samarbeid med private selskaper bidrar til å nå sentrale utviklingsmål, eller om det snarere bidrar til å sikre selskapenes interesser.
• Svar på vaksinekritikk, debatt av Morten Wetland, statsministerens kontor, i Ny Tid 15.12.06
  Heldigvis er artikkelen fra John Y. Jones (Ny tid 8. desember) basert på en rekke misforståelser. Det er dessuten nedslående at den ikke drøfter selve hovedutfordringen, nemlig å oppfylle tusenårsmål nr. 4, som er å redusere barnedødeligheten med 2/3 innen 2015. Regjeringen har erklært at Norge tar et hovedansvar for å drive dette arbeidet framover, og det er i den forbindelse vi nå er i ferd med å utarbeide en global strategi for å lykkes sammen med sentrale internasjonale partnere.

Se også:

• GAVI for liten og GAVI for stor?, rorg.no 13.11.06