(Innlegget sto på trykk i Klassekampen 11.11.06)

Det er med atskillig spenning en gir seg i kast med det rødgrønne bistandsbudsjettet. Aldri før har bistanden vært så høy – over 20 mrd kr, etter en økning på 2,2 mrd. Dette er ytterst gledelig – under forutsetning av at innsatsen hjelper. Men her har vi et problem: dette vet vi altfor lite om. Kunnskapen står ikke i noe forhold til gavmildheten. Solheim kunne tatt et krafttak og etablert en sterk, uavhengig evaluerings- og forskningsenhet relatert til utviklingssamarbeidet. Men det gjør han ikke. Han styrker evaluering litt og bebuder at det vil bli utarbeidet årlige rapporter om resultater av bistanden. Men det er vanskelig å se hvordan rapportene kan bli fyllestgjørende når bevilgningene til evaluering og forskning er så beskjedne (henholdsvis 20 og 333 mill kr totalt i 2007).

Informasjonen om bistanden i budsjettet er også svært begrenset og den som gis, er summarisk, spredt og til dels upresis. Særlig gjelder det forslagene for 2007. Her er ingen vesentlig forbedring, noe som betyr stor handlefrihet for ministeren, men dårlig innsikt for oss andre.

 Når dette er sagt, fins det forslag som kan slå positivt ut. Dette gjelder ikke minst gjeldslette og miljø, kvinner og barn.

Det blir endelig ryddet opp etter den ulykksalige skipseksportkampanjen. Det skulle vært gjort for lengst. Nå sletter Norge gjelden til storparten av de landene som står igjen. Gratulerer!

Miljøsatsingen skal styrkes med om lag 350 mill kr. Dette er viktig, selv om det trengs mer. Det skal fokuseres på forvaltningen av biologisk mangfold og naturressurser, klimaendringer og miljøgifter.

Trass i retorikken har arbeidet for kvinner og likestilling ligget nede de seinere år. Nå tas det grep både for å øke innsatsen og gjøre den mer synlig. Det er klare framsteg, selv om en ennå ikke er i mål. Blant annet gjeninnføres en egen kvinnebevilgning i tillegg til målrettete tiltak på en rekke områder. Det blir lagt særlig vekt på reproduktiv helse.

Det er et sterkt og gledelig engasjement for å barns helse, men det er bekymringsfullt at støtten til utdanning ser ut til å gå ned.

Av andre trekk kan nevnes at bistanden til Afrika sør for Sahara økes og støtten via FN-systemet.

Det er imidlertid forbløffende å se hvor nasjonal den rødgrønne regjeringen er i sin tenkning, til tross for sitt engasjement for å hjelpe fattige land og sin proklamerte kjærlighet til FN. Det understrekes at regjeringen vil satse mer enn før på det Norge er god på. Det er mulig norsk kompetanse sammenfaller med behovene til fattige land, men det er ikke uten videre gitt. Og tilnærmingen gjør at det nasjonale blir et hovedfokus både i utviklingspolitikken og det internasjonale samarbeidet.

Selv om støtten til FN øker, er det de øremerkete bidragene som øker mest. Og regjeringen synes lite kreativ når det gjelder å bruke og styrke FN-systemet. På områder der en kunne gjort det, går en i stedet utenom. Når det gjelder satsingen på helse for eksempel, hvorfor er fokus først og fremst på fond utenfor FN, når det fins FN-organisasjoner som kunne nyttes, og mylderet av globale fond som etableres fører til økte omkostninger for utviklingslandene og problemer med koordinering av bistanden? Når det gjelder olje og energi, hadde det vært fordelaktig for utviklingslandene om Norge hadde styrket FN-systemets kapasitet til å bistå landene på dette området – i stedet for bare å samarbeide med enkeltland om forvaltning av ressursene. Når det gjelder rettferdig global styring, er regjeringen opptatt av FNs innsats for fred i tillegg til WTO, men styrking av FNs rolle når det gjelder verdensøkonomien generelt, er ikke satt på dagsorden.