(Artikkelen sto på trykk i Morgenbladet 19.05.06)

Vaksinasjon er et av de mest effektive virkemidlene for å redusere sjukdom og død. For småbarn har vaksinasjon mot dødelige barnesjukdommer som difteri, kikhoste, meslinger, polio, stivkrampe og tuberkulose betydd en revolusjon. Jens Stoltenberg har rett når han skryter av at millioner av liv er reddet i fattige land. Men er dette alt det er å si?

Da jeg var direktør for FNs barnefond UNICEF i Vest- og Sentral-Afrika på slutten av 1990-tallet, arbeidet vi iherdig for å vaksinere flest mulig barn. Etter hvert som dekningen økte, gikk også barnedødeligheten ned – men ikke mye. Mange barn som overlevde de farlige barnesjukdommene, døde seinere av noe annet – av sult og feilernæring, av diaré, malaria, akutte luftveissjukdommer og HIV/AIDS. Helsetruslene var mange, motstandskraften liten og helsevesenet svakt eller ikke-eksisterende. Vaksinasjon beskytter – men ikke mot alle farer.

I 1974 vedtok Verdens helseorganisasjon WHO at alle barn skulle vaksineres innen 1990. Den gang ble bare 5 prosent vaksinert. Det ble satset voldsomt i det som er kalt den mest omfattende sosiale mobiliseringen i fredstid. Og kampanjen ga resultater: 80 prosent vaksinasjonsdekning på verdensbasis. Men prestasjonen var enormt kostbar og krevende. Mange fattige land kom til kort. Dessuten ble det stadig født nye barn. Hvordan skulle innsatsen opprettholdes? Etter få år gikk prosentene ned igjen.

GAVI er ikke det eneste globale helseprogrammet. Det er ett av flere som er opprettet til dels utenfor de eksisterende organisasjonene (WHO, UNICEF, Verdensbanken) med det formål å bekjempe enkelte sjukdommer. En slik enkel begrenset målsetting appellerer til mange og programmene mobiliserer både ekspertise og penger, til dels i betydelig omfang. Men de ses gjerne isolert. Det snakkes lite om konsekvensene programmene har for bistandsvirksomheten som helhet og for helsevesenet i utviklingslandene.

Min erfaring fra den store poliokampanjen som har vært drevet det siste tiåret, er at den kunne organiseres slik at den styrket de eksisterende helsetjenestene, men i praksis ble dette ofte neglisjert, særlig i land der helsevesenet var svakt. Kampanjen ble kjørt som et isolert prosjekt med den følge at polio ble utryddet, men andre helsetiltak ble skadelidende.

De globale helseprogrammene drives på ulike vis. En internasjonal ekspertgruppe har studert flere, deriblant GAVI, og konstaterer at de til dels har oppnådd betydelig resultater, men de har også økt omkostningene ved bistanden, brukt ressurser ineffektivt og neglisjert vesentlige sider av helsearbeidet. Det advares spesielt mot det enorme press programmene legger på helsetjenestene i utviklingslandene, som må svare på nye utfordringer samtidig som de tappes for knappe ressurser (U. Lele m.fl.: Health System Capacities in Developing Countries and Global Health Initiatives on Communicable Diseases, 2005).

Spørsmålet blir ikke bare om GAVI gir raske resultater, men til hvilken pris og er gevinstene varige? Hva skjer når GAVI-midlene tar slutt? Vaksinasjon kan bare føres videre av et velfungerende helsesystem. Vil fattige utviklingsland være i stand til dette eller vil lufta gå ut av ballongen?

Det må være en hovedoppgave å styrke helsesystemene i de fattige land - ikke primært for å støtte globale kampanjer, men for å drive et helhetlig og langsiktig helsearbeid på bred basis. Organisasjoner som WHO, UNICEF og Verdensbanken kan bistå her, hvis de får tilstrekkelig ressurser. Systembygging er ikke like enkelt og forlokkende som vaksinasjonskampanjer, men det kan sikre at barnedødeligheten blir redusert ikke bare fram til 2015, men også etterpå.