(Kronikken sto på trykk i Aftenposten 19.10.06)

Steinar Lem, talsperson i FIVH

Det fins bare én fremtidsvisjon som er verdt å strebe mot: En verden der alle får nok, innen naturens tålegrenser. Erik Dammann skapte på 1970-tallet begeistring for ideen om rettferdig fordeling, som nettopp betydde at flertallet i i-landene måtte akseptere lavere forbruk. En ny økonomisk verdensorden ble diskutert i FN. Det var nok av naivitet, men også ekte vilje til omfordeling.

Bare de nyrike kritiseres

Denne visjonen er død - ikke blant alle venstresidens velgere, men i den etablerte venstresidens retorikk. 80-tallets egodyrking, og 90-tallets postmoderne begeistring for shopping som identitetsskapende kreativitet, har krympet solidaritetsbegrepet. Nordmenn øker sitt private forbruk med 40 milliarder i år, og summen vokser. Det er planlagt av Kristin Halvorsen. Kritikkverdig er bare at Røkke-sjiktet tar for mye.

"Internasjonal solidaritet" har lenge vært en fanesak for venstresiden, opprinnelig som en del av den marxistiske revolusjonsteorien: Klasseskillene går dypere enn de nasjonale grensene, og arbeiderklassen har overalt samme fiende i den grenseoverskridende, kapitalistiske økonomien. For alle til venstre for midten av Ap utstråler ordet "solidaritet" en magisk glans som "lønnskrav" mangler.

Egoisme + solidaritet

Høyresiden er desinteressert i solidaritet, og tror, iallfall på forespørsel, at egoisme og solidaritet i et fritt marked faller trivelig sammen. Venstresiden påstår at solidariteten må kjempes frem gjennom politisk styring. Takk til venstresiden for det.

Men magi er en farlig kunstart. Tidlig i det tredje årtusen manifesterer venstresidens solidaritetsvilje seg gjennom et utvalg uformulerte meningsknuter som kanskje kan sammenfattes slik:

• Det vil en utmerket dag innføres et globalt, rettferdig økonomisk system, uten at det går nevneverdig utover levestandardveksten til vestlige fagorganiserte.
• Lønnskampen bringer systemskiftet nærmere.
• USAs og Israels militære maktbruk er mer opprørende enn annen vold.
• Overklassen i u-land bør skånes for kritikk.
• Terrorisme skyldes fattigdom som igjen skyldes Vesten. De fleste sivile tiltak mot terror er alvorligere enn terroren selv.
• Norge og Vesten tar imot for få flyktninger og asylsøkere - selv om de kommer til land med mye rasisme. Bare hvite er rasister.
• Islam er en mangfoldig og tolerant religion, som like fullt - eller derfor - ikke skal kritiseres. Kristendommen skal kritiseres.

Tette meningsfellesskap

Disse meningsknutene er diskutable, eller rettere sagt, slett ikke: Med en emosjonell intensitet som er omvendt proporsjonal med min rekkefølge, definerer de menneskelig anstendighet, og det langt inn i Kristelig Folkeparti. Ingen ting er hyggeligere enn tette, meningsbaserte fellesskap. Spørsmålet er hvilke solidaritetstemaer som blir liggende i skyggen av magiens glans, og som derfor aldri omskapes til slagord på 1. mai.

Solidaritet med dyr er upassende, et borgerlig svik mot menneskene. En firedel av verdens pattedyr er utrydningstruet fordi menneskene utfolder seg med få hemninger. SV sitter greit i regjering med et parti som vil utrydde høytstående pattedyr fra Norge, men kunne ikke samarbeidet med et parti som hadde programfestet Frps innvandringspolitikk.

Her er det heldigvis stor forskjell på den politiske eliten og store grupper velgere. Venstresiden hadde vunnet stemmer på å utvide solidariteten til å omfatte ikke-menneskelig liv. Små barn og dyr er de svakeste av alle.

Klimatrusselen er dempet

Klimatrusselen er underlig neddempet i venstresidens verdensbilde. De fattigste rammes hardest. Tidligere amerikanske visepresidenter mener at verden har ti år på å reversere utviklingen før det blir for sent. At de norske utslippene fortsetter å stige, betyr ikke opprør i SVs landsstyre. Endringer i sykelønnsordningen er opprørende. Vekst i produksjonen er i tråd med arbeiderbevegelsens tradisjoner. Bekymring for de økologiske livsbetingelsene er det ikke.

Dette er venstresidens hemmelighet: Internasjonal solidaritet er forenlig med det store "vi"/"de"-skillet - "vi" blir vilt mye rikere, mens "de" fattigste forblir kronisk fattige. Vår velstandsvekst har hovedprioritet. Dermed fremtrer viljen til å rose og forsvare de fattiges religion, kultur, dommer og fordommer som en velegnet kamuflasje.

De svakeste skal skånes

Ros er billig. Solidaritet koster. Angsten for kritikk uttrykker også nedlatenhet. Bare de svakeste skal skånes for kritikk, som ellers er forutsetningen for utvikling. Resultatet blir lett et forsvar for makten i u-landene, patriarkatet og tradisjonene - ikke de svakeste.

Venstresiden mister dessuten troverdighet på hjemmebane: Hvis det ikke fins gyldige verdier som muliggjør kritikk på tvers av kulturgrensene, faller også Norge og Vesten fra hverandre i subkulturer med forskjellige verdimønstre: Næringslivet har en kultur for å unngå kvinnelige ledere, i sørlandske tradisjoner passer homofile ikke inn. Og så videre.

Fattigdommen avskaffes ikke ved at flest mulig fattige flytter til rike land. Det overveldende flertall, deriblant de aller fattigste, blir igjen. De må skaffes leveverdige vilkår i egne land. Det er dramatisk at dette spørsmålet nesten helt er erstattet av innvandrings- og integreringsdebatten.

Mislykket u-hjelp

Lenin spurte i 1904: Hva må gjøres? Å skape velfungerende samfunn i alle land, og en økologisk verdenshandel, kan ta litt tid. På kort sikt kan vi "sende veksten sørover". Mye u-hjelp har mislykkes. Omfattende helseprogrammer for småbarn mislykkes ikke like lett. Prosjekter for rent drikkevann, utdannelse, solenergiløsninger i landsbyene. . . Her mangler først og fremst penger.

Millioner av flyktninger lever i elendighet. De trenger medisiner, mat, hus. Den private forbruksveksten i Norge utgjør de neste ti år langt over 1000 milliarder kroner - som kan brukes på et internasjonalt solidaritetsprogram, uten tap av arbeidsplasser: Noe av produksjonen i Norge ville dreies fra luksusprodukter til solenergikomponenter av aluminium og enkelt jordbruksutstyr.

Dette er selvsagt mulig. Det blir ikke gjort. Det blir ikke diskutert. De globale forskjellene øker da også fra grotesk til verre.

Utsetter solidariteten

Økonomiske endringer er nødvendig. Produksjon og handel som betyr at mennesker plages eller rovdrift på natur, skal ikke tillates. Kapitalismen stimulerer vår materialitet mer enn vår idealitet. Men drømmen om systemendringer kan også brukes som evig unnskyldning: Først når arbeiderne får reell makt, kan solidariteten virkeliggjøres. Men kapitalismen innfrir lønnskravene.

Hvis vekst er økonomiens hovedmål, er dagens system uovertruffent. Det skal bli en tung pedagogisk oppgave å forklare arbeiderklassen etter en omveltning at nå er tiden for solidarisk forbruksreduksjon kommet.

Det må sies nå. En jevnere global fordeling er den upopulære nøkkelen til at de fattige skal få dekket sine behov, uten at klimaet og andre grunnleggende økosystemer bryter sammen.

Noe for venstresiden?