(Kommentaren sto som kronikk i Dagbladet 15.10.06)

Attac Norge takker Utenriksdepartementet for invitasjonen til dagens møte med Verdensbankens toppsjef Paul Wolfowitz i Oslo. Men vi måtte takke høflig nei, så lenge tilbudet er å sitte bak lukkede dører, stengt for all offentlighet, mens UD og Wolfowitz skal ha pressekonferansene for seg selv etterpå. Vi ønsker ikke å dele ut legitimitet til hvem som helst. Og spesielt ikke til Paul Wolfowitz.

Det vakte bestyrtelse verden over da George W. Bush utnevnte Wolfowitz til å bestyre institusjonen med det villedende navnet Verdensbanken. Wolfowitz er en av de mest hardføre haukene innen det nykonservative «Project for a New American Century», som må bære et hovedansvar for den fatale beslutningen om å invadere Irak, imot FN og verdensopinionens vilje. Bush satte en notorisk krigshisser til å lede Verdensbanken, på et tidspunkt da det banken virkelig trenger er ydmykhet og evnen til å ta et oppgjør med sin egen USA-dominerte politikk.

Verdensbanken har et langt synderegister som ansvarlig kreditor for illegitime lån til noen av verdens fattigste stater. Dette er en gjeldsbyrde som store deler av verdens fattige befolkning fortsatt treller under. Wolfowitz tilfører ingen ydmykhet overfor verdens fattige. Han bryter ikke med bankens lett mafiøse innkrevingsmetoder, som dikterer harde politiske betingelser overfor de gjeldstyngede landene. Verdensbanken viderefører og befester et globalt økonomisk apartheid. Det var derfor det danset over 10.000 mennesker gjennom Oslos gater i protest mot Verdensbanken sommeren 2002. Og det er derfor vi vil imøtegå Verdensbankens glansbilder av Vestens såkalte fattigdomsbekjempelse. Ikke ved å «melde oss ut av dialogen», som kritikere alltid blir beskyldt for, men ved å presentere dokumentasjon og faglig fundert kritikk slik vi nå har gjort i boken «Økonomisk apartheid» som kommer til uken.

Under Norgesbesøket kan vi vente at Wolfowitz gjør hva han kan for å innsmigre seg hos skeptikere i vår rød-grønne regjering. Gjerne ved å presentere noen av bankens egne tall, som ofte viser forrykende framganger for verdens fattige. Dette inngår i tallkrigen om verdens tilstand. I denne tallkrigen står økonomiske interesser av enormt omfang på spill. For de dominerende storselskapene og de rike statene de inngår i, er det av stor betydning å dokumentere at rådende maktforhold er til menneskehetens felles beste, noe som gir sårt tiltrengt legitimitet. Det som står på spill er intet mindre enn vilkårene for å opprettholde og øke de rikestes rikdom og makt. De samme USA-dominerte institusjonene som har foreskrevet nyliberalismens medisin i 25 år, særlig Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF), legger store ressurser i å belegge sin versjon av hvordan medisinen har virket.

Det er heller ikke overraskende at organisasjoner som NHO bruker penger på å gripe inn i den offentlige debatten om slike spørsmål. Mer overraskende er det kanskje å se hvilken naiv tiltro journalister og andre offentlige aktører kan oppvise, når de ubekymret skriver sine nyhetssaker og kommentarer basert på «ferske tall fra Verdensbanken». Å be Verdensbanken fortelle hvordan det står til med den globale fattigdommen, er ikke langt unna å be bukken avlegge rapport om hvordan det egentlig står til i havresekken. Mange journalister er lett bytte for skarpladde tallkrigere.

Attac mener det er god grunn til å gå de tall og kilder markedsfundamentalistene baserer seg på, nøyere etter i sømmene. Da NHOs privatfinansierte tankesmie Civita lanserte sin første bok i 2004, et forsvar for «globaliseringen», var dokumentasjonen påfallende tungt basert på nettopp Verdensbanken, som om dette skulle være en nøytral observatør og ikke en involvert aktør. FNs rapporter om verdens tilstand legger Civita mindre vekt på. I litteraturlisten til Civitas «Åpen verden, et forsvar for globaliseringen», er Verdensbanken pluss IMF representert med 38 titler, mens hele FN-systemet, inkludert FNs internasjonale arbeidslivsorganisasjon (ILO), FNs matvareorganisasjon (FAO) og FNs handels- og utviklingsorganisasjon (UNCTAD), er representert med 13. Selv det privatfinansierte Institute for International Economics, som åpenhjertig skryter av sin delaktighet i å utforme dereguleringspolitikken Civita skulle evaluere, er representert med like mange kilder for Civitas studie som alle FNs organer og organisasjoner til sammen. Etter å ha gjennomgått «den nyeste internasjonale forskningen», representert ved kilder han har valgt ut selv, konkluderer NHOs innleide analytiker med at «Den eksisterende forskningen gir grunnlag for å oppsummere med at det er rimelig bred, om enn ikke fullstendig, faglig enighet om at åpnere handel bidrar til høyere økonomisk vekst i fattige land».

I "Økonomisk apartheid" bestrider Attacs innleide økonomer markedsfundamentalistenes påstand på dette punktet og rokker dermed også ved kjernen i nyliberalismens evangelium: Deregulert handel er av det gode, regulert handel er av det onde. Våre økonomer dokumenterer at denne påstanden er en myte, og de forklarer hvorfor.

Sannheten om vår verden, er at milliarder av mennesker er holdt fast i råvareslitets fattigdom, mens den rike minoriteten holder mest mulig av høyteknologiens magiske velferdsmaskineri for seg selv. Dette er vårt økonomiske apartheid: Rikdom på den ene siden, fattigdom på den andre. Det er på dette systemets vilkår utallige pakistanske fattigfolk utøver sin frie vilje når de selger en nyre til europeere og amerikanere som søker en donor, ofte med invalidiserende helseplager som resultat for den fattige. Det er under ulikhetens ubarmhjertige spilleregler mødre i markedsliberalismens nye Øst-Europa ser sine døtre reise vestover, til markedet for prostitusjon.

Det er slike forhold kritikken av den fattigdomsproduserende politikken til Wolfowitz og Verdensbanken handler om, ikke en forvirret, nostalgisk motstand mot ett eller annet som kalles «globalisering». Attac er ikke mot «globalisering». Vi er imot de politiske realitetene dette innholdsløse ordet alt for ofte brukes til å dekke over: At Paul Wolfowitz og hans medsammensvorne i de Washington-baserte finansinstitusjonene administrerer og forsterker et globalt økonomiske apartheid.

---

Aktuelle lenker:

• EITI-konferanse i Oslo: Transparens som global norm, UD 16.10.06
• Attac Norge
• Økonomisk apartheid, Ny bok fra Attac!
  Vi kjøper rettferdig kaffe. Vi betaler velmente medlemskap og gir til TV-aksjonen år etter år. Den globale uretten består. Forstår vi hvorfor? Attac Norges rykende ferske bok ’Økonomisk apartheid – Nyliberalismens verdensorden’ er ute nå!

Medieklipp og - debatt:

• Roser straff til Statoil, Aftenposten 17.10.06
  Sjefen i Verdensbanken synes verden går fremover når Statoil får straff for bestikkelsene i Iran. Han mener Norge bør være stolte av at dette kom frem i lyset.  
• Wolfowitz i Norge, Aftenposten (NTB) 16.10.06
  Verdensbankens president ble møtt med krav om å slette u-landsgjeld på Norgesbesøket.
• Wolfowitz-effekten i Verdensbanken, Debatt av Jon Harald Sande Lie i Dagsavisen 16.10.06
  Norgesaktuelle Paul Wolfowitz har utfordret Verdensbankens rolle som en ikke-politisk organisasjon.
• Olje, åpenhet og utvikling, Kronikk av Jan Borgen, Atle Sommerfeldt, Guro Almås og Arild Hermstad i Dagbladet 16.10.06
  Norge bør forplikte seg til å gjennomføre initiativet for åpenhet innen oljebransjen i vårt eget land, i solidaritet med oljeproduserende utviklingsland. Å la det være er dobbeltmoral.

For ytterligere informasjon, se:

• Temasider om Verdensbanken og IMF