(Kommentaren sto på trykk i Klassekampen 02.10.06)

Jeg føler meg som kjerringa mot strømmen. Da jeg rådførte meg med venner og bekjente – opplyste og samfunnsengasjerte mennesker, kom alle med argumenter for at jeg skulle reise. Det var en interessant kongress, påpekte de. Forurensningsproblemene kunne ikke jeg løse. Det var en samfunnssak og tiltak måtte ligge på det teknologiske plan, ikke ved at vi sluttet å fly. Flyene ville dessuten gå om jeg ble med eller ikke.

Det var ikke én som sa: ikke reis.

Jo da, de visste om klimaproblemene, selv om de ikke var klar over at nordmenn nå flyr to og en halv gang mer enn i 1990, og at fly er blitt en større klimasynder enn bil. Men det falt dem ikke inn at vi måtte endre atferden vår, vårt eget forbruksmønster.

Samtidig er det nettopp det som må endres, hvis vi skal berge vår vare og vakre blå klode. Alt vi vet, tilsier at vi må redusere ressursforbruket vårt raskt og dramatisk.

Forbrukspresset er enormt. Massemedia er fulle av reklame og reportasjer: Skjønne bilder fra fjerne strøk og prisras på flybilletter til hele verden. ”Eva gjorde alvor av sin største drøm: å reise jorda rundt”. Det er billigere med Spa i Litauen enn hotell i Norge. Oppdag herlige Pharos og få spesialrabatt på weekend i London!

Det rapporteres også om eksplosiv reisefeber. Nordmenns reisebudsjetter er økt med 25 prosent på to år. Vi drar mest utenlands og vi er ikke alene. Verdensturismen når nye høyder – det var 10 millioner flere internasjonale ankomster i Europa de første fire månedene i år enn i samme tidsrom i fjor. Og det er ikke bare turisme. Skitroppen vår dro på treningstur til Ny Zealand for å spare noen tusendels sekunder i løypa.

Ingen steder i medias reisebeskrivelser trekkes omkostningene inn. Det er bare eventyr, solskinn og glede.

Det informeres om miljøproblemene andre steder. Det går nesten ikke en dag uten at det foreligger nye, dystre meldinger. Miljøet forverres. Norge er dårligst på klimagasser. Arktis smelter rekordraskt. Havet blir surere og det er dramatisk for fiskebestanden i Nordsjøen.

Men dette kobles ikke eller i liten grad til vår egen hverdag, til de valgene vi treffer om hva vi skal forbruke, til politikken som føres utenfor miljøsektoren snevert sett. Og reisevirksomheten er bare ett eksempel.

Det er særlig skremmende når vår egen statsminister, som kunne gå i bresjen for en endring i holdninger og atferd for å berge miljøet, i stedet bruker krefter på å fordømme framtidspessimismen. I store oppslag forsikrer Stoltenberg at utviklingen ikke går i feil retning, og maner oss til optimisme og framtidstro.

Det er riktig at det har skjedd betydelige forbedringer i mange menneskers levekår de siste årtiene. Men omkostningene har også vært enorme med rovdrift på ressursene, ødeleggelse av biologisk mangfold og forurensing av luft og vann. Stoltenberg erkjenner at global oppvarming er et stort problem. Men det er ingenting som tyder på at han innser alvoret i situasjonen, at vi faktisk er i ferd med å ødelegge selve grunnlaget for livet på jorda, og at det haster å gjøre noe med det. Alt han har å bidra med, er å vise til at enkelte miljøproblemer er løst, og beklage at vi enda ikke har den teknologi, forsknings- og investeringsvilje, institusjoner og reguleringsmuligheter som må til for den snuoperasjon som kreves.

Spørsmålet er imidlertid hva vår statsminister og regjeringen gjør for å få til en snuoperasjon? Det kan ikke bare overlates til noen engstelige sjeler å ta et moralsk ansvar og gå imot strømmen. Regjeringen må satse på bred front med opinionspåvirkning og miljøfremmende tiltak. Ellers er det ingen grunn til optimisme – snarere tvert i mot.