(Kommentaren sto på trykk i avisa Klassekampen 18.09.06)

Mandatet som utvalget fikk, var preget av to underliggende politiske forhold. For det første var utviklingsministeren stadig mindre fornøyd med måten bistanden ble kanalisert på gjennom de frivillige organisasjonene. Hun var selv en av de sterkeste talspersoner internasjonalt for mer koordinering av giverlandenes bistandsinnsats og samtidig mer harmonisering av den utviklingspolitikken som er bistandens politiske fundament. Disse forhold omtales også som ”The Washington Consensus”, dvs den utviklingspolitikk som Verdensbanken foreskriver i et samspill med giverlandene. Det andre underliggende var at det i Stortinget stadig oftere ble stilt spørsmål ved kanalens omfang og effektivitet. Det var og er krefter både i norsk og internasjonal politikk, særlig i mottakerland, som vil redusere de frivillige organisasjonenes rolle i internasjonalt utviklingssamarbeid.

Mandatet hadde videre et underliggende ønske om å få de frivillige organisasjonene inn i koordinerings- og harmoniseringsfolden.

I juni i år kom så utvalgets rapport. Den varme sommeren og ferietiden la nok en demper på de frivillige organisasjonenes evne til raskt å kommentere. Men i hele august har kommentarene flytt inn til Utenriksdepartementet kommentarer i mange ti talls. Noen av dem er balanserte i sine reaksjoner. Andre er meget kritisk og vil skyte ned hele rapporten. I media har vi hatt en økende debatt. Grete Faremo som er tidligere utviklingsminister og nå styreleder i Norsk Folkehjelp har gitt en til dels meget kritisk tilbakemelding i en artikkel i Bistandsaktuelt. Utvalgets leder, professor Jørn Rattsø, har både i Dagbladet og VG forsvart sine til dels omstridte forslag. Utviklingsminister Erik Solheim, som selv ikke har noe politisk ansvar verken for oppnevnelsen av utvalget eller dets mandat, har oppfordret alle til å debattere.

Når man ser på det som var den politiske bakgrunnen for utvalgets mandat, mener jeg at utvalgets hovedbudskap bare kan oppleves som positivt sett med sivilsamfunnets øyne. For utvalget gir en sterk og utvetydig melding om at de frivillige organisasjonene både i Norge og ute i samarbeidslandene har gjort mye godt arbeid når det gjelder internasjonalt utviklingsinnsats og at de i alt sitt mangfold derfor også i framtida bør være en meget viktig kanal for norsk bistandsinnsats. Dette er politisk meget viktig, for dermed kan vi forhåpentligvis i Norge få lagt bak oss denne skepsisen til de frivillige organisasjonene som finnes både i flere politiske miljøer, i bistandsforvaltningen og i akademiske institusjoner.

Utvalget er opptatt av mange forhold i sin rapport og har mange tilrådinger som jeg dels er enig i og dels uenig i.

Utvalget har et sted i rapporten en kritisk og etterspørrende drøfting av virkningen på storsamfunnsnivå av de mange prosjektinnsatser lokalt som i all hovedsak er utført av frivillige organisasjoner. Det finnes litt forskning som antyder at påvirkningen er liten, og det finnes noen få evalueringsrapporter av til dels dårlig kvalitet som sier det samme. Hovedsaken er at vi vet fortsatt altfor lite om sammenhengene her. Samtidig fokuserer utvalget nesten ensidig på den økonomistiske dimensjon i utviklingsarbeidet. Alt det andre som frivillige organisasjoner driver med, som menneskerettighets- og demokratiarbeid, organisasjonsbygging og folkelig deltakelse er ikke fanget opp i utvalgets drøfting. I tillegg synes jeg utvalget glemmer at det er en tidsdimensjon i dette arbeidet. Det kan gå flere år, ja tiår før de politiske, økonomiske og sosiale virkningene av de mange små innsatser på lokalsamfunnsnivå avtegner seg som endringsprosesser i de store samfunnsmessige sammenhengene.

Utvalget vil at Norge skal konsentrere sin bistandsinnsats til land med godt styresett og at myndighetene i disse landene skal være kanal for norske bistandsmidler til de frivillige organisasjonene i de enkelte land. Norske organisasjoners rolle skal her gradvis avvikles. Denne tenkte modellen ligner den vi har i Norge. Uten den store offentlige støtten via statsbudsjettet og kommunale budsjetter til mangfoldet i det norske sivilsamfunnet og det arbeid organisasjonene utfører både i Norge og ute, ville det norske sivilsamfunnet være både meget annerledes og svakere enn det er i dag. Men den norske situasjonen er resultatet av et 200 års langt samspill mellom myndigheter og frivillige organisasjoner. Sivilsamfunnet er blitt en del av ryggraden i norsk demokrati, samfunnsliv og kultur.

Dette er ikke situasjonen i norske samarbeidsland med rimelig godt styresett. I Tanzania, som har et stadig bedre styresett, er det vedvarende statlig skepsis til sivilsamfunnet og de frivillige organisasjonene, og jeg kan vanskelig tenke meg at en tanzaniansk regjering noen gang i de neste ti år vil bruke statens penger til frivillige organisasjoner og slettes ikke organisasjoner som vil endre samfunnet på måter som regjeringen måtte mislike. I Sør Afrika, som er kommet lenger når det gjelder samspill med egne frivillige organisasjoner, melder de samme organisasjonene til sine norske partnere: ”Dere må ikke finne på å støtte Rattsøutvalgets tilråding på dette punkt”. Det samme sier nasjonale partnere for norske organisasjoner i land som Brasil, Guatemala og India. Rattsøutvalget er i beste fall mange tiår foran sin tid på dette punkt.

Det som skjer i utviklingsland med et voksende mangfold av frivillige organisasjoner med et sterkt partnerskap til organisasjoner i land i nord, er ikke som Rattsø later til å mene at de blir sterke uten rot i eget samfunn. Det meste av min erfaring på dette punkt fører til den stikk motsatte konklusjon. Samspillet mellom nord og sør og de nasjonale organisasjonenes i sør økende evne til å skape endringer og forbedringer i samfunnet, gir oftest disse organisasjonene stadig bedre forankring og større endringsstyrke i egne samfunn.

Rattsøutvalget er opptatt av at de nasjonale frivillige organisasjonene i norske samarbeidsland, både med godt og dårlig styresett, kan bli bistandsavhengige, dvs vedvarende avhengig av penger fra sine norske og andre partnere i utlandet, samtidig som det ikke skjer noen politisk endring til det bedre i de land der styresettet er dårlig. Isolert sett er det en rimelig betraktning. Men igjen mangler tidsdimensjonen i resonnementet. I Sør-Afrika kjempet det undertrykte sivilsamfunnet etter hvert med bl a. meget betydelig norsk støtte i kampen mot Apartheid i 40 år før forandringen kom. I Kenya kjempet et stadig sterkere sivilsamfunn mot Moi regimets stadig mer despotiske styre i 25 år før endringen kom. I Kenya skjedde dette med etter hvert stor støtte fra USA og amerikanske stiftelser, Storbritannia, Danmark og Sverige mens norske organisasjoner gjorde veldig lite. Når president Lula i Brasil og hans regjering tross mange svakheter, ser ut til å vinne regjeringsmakten på nytt nå i høst, er en viktig del av forklaringen at sivilsamfunnet i Brasil gjennom flere ti år og trass i all motstand fra tidligere regimer, er blitt stadig sterkere og dermed blitt en faktor i den sosiale og politiske endringsprosessen som det brasilianske samfunnet nå gjennomgår.

Rattsøutvalget har en rekke forslag til endringstiltak når det gjelder måten bistanden gjennom frivillige organisasjoner administreres på som jeg i mye er enig i.

Utvalget foreslår at Norge og andre land sammen bør etablere fonds for direkte støtte til frivillige organisasjoner i sør. Det er et interessant forslag, ikke som den eneste finansieringskanal, men som et tillegg. Men da må også sivilsamfunnet i de enkelte land få styre bruken av fondsmidlene. Så burde man samtidig avslutte støttefinansiering av organisasjonene gjennom norske ambassader. For ambassader har bare meget sjelden vært gode støttespillere for nasjonale organisasjoner i sør, særlig når disse organisasjonene artikulerer vilje til samfunnsmessig endring til beste for fattigfolk og kommer i opposisjon til etablerte makteliter.

Rattsø vil ha mer konkurranse inn når det gjelder tildelingen av midler til de frivillige organisasjonene. Jeg er enig i at man med visse mellomrom bør ha en kritisk gjennomgang av hvordan samarbeidet mellom myndigheter og den enkelte organisasjon har vært i avtaleperioden. Men jeg er absolutt motstander av forslaget om at de frivillige organisasjonene skal konkurrere ved å legge inn anbud på konkrete prosjekter som tilbys av UD eller NORAD. Det er nyliberalt tankegods som kommer fra Verdensbanken og som nå dels praktiseres med dårlige resultater i USA og enkelte andre land i Europa.

Utviklingsministeren og bistandsforvaltningen bør forholde seg selektivt til Rattsøutvalgets rapport, for noen av forslagene er bra, andre ikke. Samtidig må det være slik at vi, som jobber i mangfoldet i det norske og internasjonale sivilsamfunnet, også må ha den innstilling at vi neppe på alle områder har funnet den beste løsning når det gjelder måten vi arbeider på. Vi kan bli langt bedre samspilt og dermed sterkere når det gjelder informasjons- og folkeopplysningsarbeid om norsk og internasjonal utviklingspolitikk. Både vi og myndighetene kan bli langt bedre når det gjelder å utvikle god kommunikasjon om hva som er den beste utviklingspolitikken, og hvordan vi omsetter den til praktisk handling ute i felt. Mange av oss er dårlige når et gjelder å samspille med internasjonale nettverk både i Europa og i verdenen utenfor om politikk for en bedre verden.

Utviklingsministeren bør i året som kommer ta seg tid til et samråd med mangfoldet i det norske sivilsamfunnet om tiltak som kan gjøre oss til enda bedre partnere i kampen mot fattigdom, for menneskeverd, menneskeretter, demokrati og en bærekraftig utvikling.