(Innspill fra Caritas Norge, av Elise Christensen,
på seminar i regi av Bistandstorget 24.08.06)

Det finnes nasjonale Caritas organisasjoner i 22 land i Latin-Amerika. Siden begynnelsen av 1980-tallet har Caritas Norge engasjert seg i utviklingsarbeid og nødhjelpsinnsats i partnerskap med en rekke Caritas organisasjoner i regionen. I de senere år har arbeidet blitt konsentrert i noen utvalgte land; bl.a. i Honduras, Guatemala, Haiti, Bolivia, Brasil og Colombia. Utover prosjektsamarbeid har Caritas Norge deltatt i internasjonalt talsmannsarbeid gjennom regionale nettverk innenfor temaer som fred og forsoning, menneskerettigheter, godt styresett og bærekraftig naturressursforvaltning. Caritas Norge har hatt en spesielt aktiv rolle i tilretteleggingen og koordineringen av nettverket i Mellom-Amerika; CISA.[1]

På oppfordringen om ” Hvordan Caritas ser for seg muligheter for endringer i Latin-Amerika med utgangspunkt i sine egne partnere, prosjekter og programmer” vil vi komme med følgende innspill:

Visjonen for Caritas Norge sitt samarbeid i Latin-Amerika (dvs. både i Sør- og Mellom-Amerika) er ”å bidra til reelle demokratier bygget på sosial rettferdighet”: Utfira denne målsetningen kan vi peke på følgende fire muligheter for endring hvor Caritas som et nettverk av søsterorganisasjoner kan spille en sentral rolle:

• Mulighet nr.1: Gjøre folket til eiere av demokratiet
• Mulighet nr 2: Styrke sivilsamfunnets mekanismer for innflytelse og rolle som vaktbikkje
• Mulighet nr. 3: Bidra til sosial dialog.
• Mulighet nr.4: Økt nasjonal kontroll og sosial fordeling

Mulighet nr.1: Gjøre folket til eiere av demokratiet

Den manglende tiltro til staten og dens ledere stikker dypt i befolkningen i Latin-Amerika. Manglende tillit til politikerne, få politiske alternativer og polarisering mellom ofte to dominerende partiene er blant årsakene til systemets manglende legitimitet. Med regjeringsskifte i Bolivia er det mulig at folk får tilbake troen på demokratiet, men det skjer ikke automatisk. Caritas ser det på som en viktig oppgave å endre de tradisjonelle politiske strukturene for å opprette tillitten til det politiske systemet i lys av sosiale bevegelser krav om økt representativitet og deltakelse. Latin-Amerikas tradisjon for folkelig deltakelse og mobilisering, innenfor urfolksbevegelser, fagforeninger og kirkestrukturer for å nevne noen,  danner et solid grunnlag for å øke lokalbefolkningens innflytelse på myndigheters politikk, lokalt og nasjonalt.

Holdningskampanjer

Holdningskampanjer er essensielt for å bekjempe avmakt og skape troen på løsninger. Bevisstgjøring rundt ulike demokratiske modeller og opplyse om verktøy for å stimulere til et deltakende demokrati har vært sentralt for arbeidet til Caritas i en rekke land. Caritas og kirken er dessuten aktiv i opplysningskampanjer om stemmerett og valgdeltagelse, og ser på dette som en viktig oppgave. Verdier som menneskerettigheter, demokrati og etikk er blitt satt i sentrum, gjennom tiltak som for eksempel Menneskerettighetsskoler (Colombia) og Demokratiskoler (Honduras). Politisk deltakelse også mellom valgene, blant annet i form av sosiale kontrollkomiteer (”comisiónes de transparencia”), blir sett på som stadig viktigere for å få bukt med korrupsjon og sikre folkelig deltakelse i utviklingen. Det er avgjørende at en endring i verdisyn også finner sted i myndighetenes korridorer og Caritas nettverket tilbyr kurs for politikere og myndighetspersoner for å bevisstgjøre dem rundt demokratiske prinsipper og politisk etikk. 

Opplysningsarbeid

Caritas representerer en alternativ kilde til informasjon, utenom det offentlige utdanningssystemet og det konvensjonelle media. Caritas på grunn av sin tilknytning til den katolske kirka nyter dessuten en særskilt respekt blant sitt publikum og kan derfor gjennom sine landsomspennende opplysningskampanjer,  publikasjoner og medieoppslag ha betydelig innflytelse.

Mulighet nr 2: Styrke sivilsamfunnets mekanismer for innflytelse og rolle som vaktbikkje

Caritas har innsett, etter mange års sosial kamp, at hvis organisasjoner og bevegelser skal kunne få innflytelse på politisk plan, må man slå seg sammen, danne nettverk og allianser.

Nettverk og koalisjonsbygging.

Caritas med mandat fra den katolske kirka har hatt og kan spille en unik rolle i å koordinere og samle det sivile samfunn, nettopp fordi den ofte har rollen som en nøytral tilrettelegger. Eksempler på nettverk hvor Caritas har spilt en koordinerende rolle er i fredsprosessen i Colombia og i forhold til naturressursforvaltning i Mellom-Amerika. 

Sosiale kontroll komiteer (Comisiónes de transparencia)

En sosial kontroll komité skal først og fremst sjekke offentlig forvaltning for korrupsjon. Komiteene organiseres på lokalplan med lokalt valgte medlemmer  som jobber i forhold til sine lokale myndigheter. Disse organiserer seg så i et nettverk på kommuneplan, og derfra kanaliseres arbeidet opp til nasjonalt nivå. Caritas tilbyr blant annet opplæring til lokale myndigheter og sosiale kontroll komiteer i Honduras.

I flere kommuner har sivilsamfunnsnettverket underskrevet en avtale med de lokale myndighetene som stadfester de gjensidige forpliktelsene i forhold til opprettelsen av komiteer for sosial kontroll. Slike skriftlige pakter er en svært viktig anerkjennelse av det sivile samfunnet og dets rolle i å bekjempe korrupsjon og i å bidra til lokal utvikling. Planen er at flere sivilsamfunnsnettverk skal oppnå slike avtaler – noe som vil kreve kontinuerlig påvirkning og et institusjonelt samarbeid som er uavhengig av politiske partier eller enkeltpersoner.

PRSPer – hva er mulighetene for å påvirke prosessen og implementeringen?

Til tross for de makroøkonomiske betingelsene nedfelt i PRGFer og PRSPer, ser det sivile samfunnet en mulighet i å påvirke utviklingsprosjektene som følger med strategien. Disse utviklingsprosjektene skal gjennomføres i hver enkelt kommune (med førsteprioritet til de fattigste kommunene) og regelen snarere enn unntaket er at prosjektplanene blir bestemt på regjeringsplan med lite innspill fra det sivile samfunn. I mange kommuner har derfor det sivile samfunn utarbeidet egne kommunale utviklingsplaner. Disse reflekterer befolkningens behov i mye større grad enn PRSPen og målet er at utviklingsprosjektene som følger strategien skal ivareta prioriteringene i de lokale utviklingsplanene. I noen kommuner har man allerede inngått en skriftlig avtale mellom de lokale myndighetene og det sivile samfunn (lokale organisasjoner) om at de kommunale utviklingsplanene skal legge grunnlaget for framtidige prosjekter. Disse avtalene representerer et stort framskritt i seg selv, likevel er det ingen garanti for at planene følges opp med mindre det sivile samfunn holder et kritisk øye med implementeringen

Utfordringen framover blir å gjøre disse planene ikke kun til et tomt dokument, men til et aktivt verktøy for påvirkning ovenfor lokale myndigheter.

Deltakende budsjettering

Caritas har i samarbeid med andre organisasjoner vært med på å øke sivilsamfunnets bevissthet om sine rettigheter og å gå i dialog med myndighetene om deltakende budsjettordninger.

Mulighet nr. 3: Bidra til sosial dialog.

Man anser i stadig mindre grad vold og væpnet konflikt som en effektiv metode for politisk endring på kontinentet. Dagens Latin-Amerika har i høy grad lagt sin autoritære fortid bak seg, men er like fullt preget av dyp sosial urettferdighet, økte økonomiske og sosiale ulikheter og  en liten elite som dominerer ressursene; både de politiske og materielle. Sosial dialog er essensielt i samfunn med ekstreme forskjeller. Gjennom solidaritetskampanjer nasjonalt, vil man sakte men sikkert kunne bygge opp en solidaritetskultur internt og skape sosiale kompromisser som et ledd i prosessen for å oppnå sosial rettferdighet. Caritas og kirken har spilt en viktig rolle i dialogprosesser i Colombia og tidligere i Bolivia mellom eliter/mestizo befolkningen og urbefolkningsbevegelsen.

Caritas og andre sosiale bevegelser står i er i en unik posisjon til å kunne mekle mellom ”stridende” parter og finne felles interesser og samlingspunkter. Et viktig endringsverktøy er for eksempel å tilrettelegge for tverrpolitisk dialog mellom lokale myndigheter og politikere og sivilsamfunnet. Et annet eksempel på sosial dialog er de sosiale forumene, som blant annet er blitt hold i Porto Alegre og i Caracas,  som representerer en møteplass hvor den sosiale dialogen fremmes og skapes.

Sosial dialog er blitt sett på som et endringsverktøy ikke bare ekstern men også internt. Sosial dialog innad i kirka har vært nøkkel for å komme et skritt videre i diskusjonen rundt temaene kvinner, kjønnsroller, hiv og aids.

Mulighet nr.4: Økt nasjonal kontroll og sosial fordeling

Naturressursrikdommen på kontinentet har langt fra kommet majoriteten til gode. Nasjonal kontroll over naturressursene er nøkkelen til sosial fordeling, men er blitt stadig truet av utenlandske interesser og korrupte regimer.

Naturressursforvaltning

Caritas organisasjoner og den katolske kirke i mange land har gått kraftig ut på vegne av lokalbefolkning som er blitt alvorlig berørt av uforsvarlig utvinning av naturressursene, som gruvedrift og skogdrift eller urettferdig jordfordeling. Det har blitt stadig viktigere for sivilsamfunnet å fremme et lovverk basert på menneskerettighetene som beskytter mennesker og miljø mot uforsvarlig naturforvaltning. Lovverk i en rekke land trengs å strammes opp etter flere år med svekkede reguleringer. Også på internasjonalt plan er det viktig å få til bindende lovverk både for nasjonalstater og næringsliv som kan beskytte den fattige befolkningen og miljøet. Engasjementet blant Caritas partnere for arbeidet med ”publish what you pay” og ”extractive industries transparency initiative” er et eksempel på hvordan sivilsamfunnsnettverk kan jobbe systematisk på internasjonalt nivå for å oppnå økt nasjonal kontroll og fordeling.

Frihandel

Forhandlingene om en Amerikansk Frihandelsavtale (FTAA) og etableringen av den Mellomamerikanske Frihandelsavtalen (CAFTA) har forårsaket mye motstand blant regionens sosiale bevegelser. Det internasjonale Caritas nettverket har generelt stilt seg svært kritiske til det økende presset for frihandelsavtaler, ettersom disse ser ut til å forsterke snarere enn å utjevne de sosiale forskjellene i regionen.

Som et eksempel på den katolske kirka sin posisjon på temaet kan nevnes; den 9.september i 2005 signerte biskoper fra nærmere hele det amerikanske kontinentet; fra Argentina i Sør til Mexico i Nord, en erklæring som stiller seg svært kritisk til frihandelsavtalene i regionen. Erklæringen ble overgitt den amerikanske kongressen. Utdrag: ”Som prester av folket i Latin Amerika og Karibien, er vi bekymret. Vi kan ikke se at frihandelsavtalene som er blitt forhandlet mellom USA og landene i regionen vil komme den fattigste og mest sårbare befolkningen til gode..”[2]

Konklusjon

I denne omgang har vi valgt å se på mulighetene for endring, men innenfor hver mulighet befinner det seg mange utfordringer og barrierer som må overvinnes. En rekke faktorer vil være avgjørende for om disse mulighetene vil føre til de nødvendige sosiale og politiske endringene i regionen, og Caritas vil i så fall være en av mange aktører i det sivile samfunn som kan delta i denne prosessen. 

[1] Eksempler på regionale nettverk er CISA – hvor alle Caritas organisasjonene i Mellom-Amerika i tillegg til Mexico, Panama og en rekke nordiske Caritas partnere deltar. Et annet eksempel er den internasjonale arbeidsgruppen for Colombia hvor Caritas Colombia og nordiske Caritas partnere samarbeider og koordinerer sitt internasjonale talsmannsarbeid.

[2] Biskoper i Latin Amerika og Karibien sin erklæring om frihandelsavtaler, 9.september 2005, Washington DC.