(tilbake til: Ufordringer for norske organisasjoner i dagens Latin-Amerika)

Gitt denne ”nye” konteksten, hvilke problemstillinger eller utfordringer kan norske bistandsorganisasjoner forvente å møte i sitt arbeid i Latin Amerika? Jeg vil ikke komme med noen spådommer, og vil heller ikke fortelle dere hvilke områder som kan bli "hot" i tiden fremover. Det kan jeg ikke si noe om. Som vi har hørt fra bidragene før meg, er organisasjonene selvreflekterte i sitt arbeid, og er allerede i gang med å fange opp signaler i de landene de jobber med. Jeg vil bare peke på noen overordnede problemstillinger som jeg tror vil bli mer framtredende i bistandsarbeidet i regionen og som organisasjonene nok vil måtte ta stilling til på et eller annet tidspunkt. Jeg vil fokusere på tre problemstillinger som er tett koblet til hverandre, nemlig: forholdet mellom stat og samfunn; spørsmål om ”eierskap” av utviklingsprosjekter; og til sist, valg av samarbeidspartnere og aktørenes definisjon:

- Stat og samfunn
- Eierskap
- Aktører

Stat og samfunn.

Når det gjelder forholdet mellom stat og samfunn, er det viktig å innse at folkelig støtte til dagens regimer kompliserer den gode og enkle dikotomien mange var vant til å operere med, stat-samfunn, eller rettere sagt, stat versus samfunn. Det opposisjonelle forhold mellom stat og samfunn viskes bort, og de gruppene som sto på barrikadene før er plutselig i maktposisjoner, som i Brazil og Bolivia. Statlige aktører representerer ikke lengre økonomiske makteliter, men folkelige organisasjoner som har klart å danne allianser for å fremme felles krav og agendaer. Hvordan vil de gamle opposisjonsgruppene reagere når de selv sitter i regjeringen? Hvordan vil de nye statlige aktørene forholde seg til sine grasrotsorganisasjoner? Vil grasrota fortsatt være like kritisk til myndighetene nå som før? Og hvordan vil grasrotsorganisasjoner ta del i endringsprosessene som settes i gang? Bolivia er et godt eksempel på de utfordringene som dukker opp når folkelig bevegelser kommer til makten. MAS-regjeringen har ikke bare støttespillere blant sine egne, men også kritikere. I et forsøk på å sikre politisk støtte for sine reformer har regjeringen dannet et omfattende nasjonalt nettverk under navnet ”Estado Mayor del Pueblo”, som har som formål ”å beskytte og støtte Evo Morales regjeringen”. At reformprogrammet i Bolivia trenger folkelig støtte for å sikre sin gjennomførbarhet er forståelig. Problemet er at det nye kvasi-statlige støtteapparatet bygger på eksisterende folkelige organisasjoner og nettverk, med en viss fare for å splitte opp de samme organisasjonene som fikk Morales valgt inn som president.

Vil folkelig organisasjoner og sosiale bevegelser miste sin autonomi og identitet når de inngår dialog eller samarbeid med staten? Vil de forsette å være folkelig også etter at de inntar regjeringsmakten? I faglitteraturen om sosiale bevegelser pleide man ofte å tolke autonomi som umiddelbart opposisjon. Heldigvis har man gått bort fra det og innsett at dialog og samarbeid mellom stat og sivilsamfunnsorganisasjoner er instrumentelt for begge parter. Hva betyr dette for bistandsorganisasjoner? Det kan godt bety et de organisasjonene man pleide å samarbeide med ikke lengre vil befinne seg i en idealistisk og revolusjonær opposisjon til maktelitene og/eller staten, men tvert imot ha blitt en del av staten. Har norske bistandsorganisasjoner den fleksibiliteten og politiske sensibiliteten den nye situasjonen vil kreve? En viss fare for ”politisering” av bistandsarbeid i regionen nevnes ofte i denne sammenheng. Betyr samarbeid med Venezuelas ”misiones” det samme som politisk støtte til Hugo Chávez' regime? Politikk har ikke bare med store, nasjonale politiske partier å gjøre; lokal politikk kan være like livlig og utfordrende. I bistandsarbeid har man ofte en tendens til å fremstille sine samarbeidspartnere som apolitiske. Man kan gjerne velge bort samarbeid med politiske partier, men vi må være klar over det politiske potensialet som bistandsmidler har på lokalt nivå, ut fra de lokale aktørenes egne valg. Den glidende overgangen mellom stat og samfunn vil bringe frem nettopp denne type spørsmål.  

Eierskap.

Eierskap - ownership - er et godt etablert begrep i bistandssamarbeid. Jeg synes likevel at dagens situasjon reiser nye problemstillinger knyttet til eierskap av utviklingsprosjekter. Jeg tenker spesielt på følgende spørsmål: Hvem utøver eierskap og hvor inkluderende/ekskluderende er begrepet i en bistandssammenheng? Den konvensjonelle betydningen av eierskap refererer til mottakere av bistandsmidler: det er de som skal identifisere seg så godt med prosjektet at de vil gjøre det til sitt eget. Dette for å sikre både gjennomføring og bærekraft. Fokuset på mottakker overskygger imidlertid rollen som bistandsorganisasjonene spiller inn i utviklingssamarbeid.

Bistandsorganisasjoner opererer på basis av egen mandat, og i tilfelle Norge, på hva norske myndigheter er villig til å støtte til enhver tid, det vil si, den overordnede bistandspolitikk. Bistandsprosjekter er på en måte komplementære til mottakerlandenes eget utviklingsarbeid og bidrar til å dekke felt hvor staten ikke er tilstrekkelig tilstede. Sivilsamfunnsorganisasjoner i Latin-Amerika kan da velge støtte, så å si, ut fra en meny som norske bistandsorganisasjoner presenterer. Spørsmålet er om denne menyen vil fortsette å være attraktiv eller aktuell i Latin Amerika, gitt de nye regjeringenes innsats for å fremme en sosial agenda? Internasjonalt bistandssamarbeid er ikke fremmed for de nye regimene, og det er faktisk ikke urimelig å tenke seg at de vil stille strengere krav til koordinering av bistandsmidler og innsatsområdene som vil prioriteres. Dette vil nok gjelde spesielt for de regimene som viser mer nasjonalistiske tendenser, som Bolivia. En slik situasjon vil nok fremme nasjonalt, statlig eierskap over utviklingsprosjekter. Men hva med lokalt eierskap når mottakerne er lokalsamfunn? Det er ingen garanti for at nasjonale prioriteringer er i samvær med lokale prioriteringer. På den andre side er det jo positivt at statlige aktører koordinerer seg imellom og setter premissene for den støtten de trenger og ønsker seg fra det internasjonale bistandsmiljøet. I hvilken grad vil norske organisasjoner kunne identifisere seg med disse premissene? Vil de være i stand til å levere det folk vil ha? Vil de også kunne erfare ”eierskap” i forhold til utviklingsprosjekter, når det ikke lengre er dem som setter premissene? Som dere ser, dette dreier seg også om forholdet mellom lokalt og nasjonalt nivå, mellom lokale og nasjonale aktører. Dette er også noe norske organisasjoner må ta standpunkt til og den siste problemstillingen jeg vil ta opp her.

Aktører

Som dere vet godt finnes det et mangfold av organisasjoner i latin-amerika, særlig på lokalt nivå. Alt fra kvinneorganisasjoner, fagforeninger, og nabolagsklubber, til kirkemenigheter, urfolksorganisasjoner og utallelig nettverk. På den måten kan norske bistandsorganisasjoner velge og vrake mellom potensielle samarbeidspartnere i det sivile samfunn. I hvilken grad dette fortsatt vil være tilfelle i fremtiden, vil først og fremst avhenge av landenes politikk når det gjelder bistandssamarbeid. En annen viktig faktor er Norges etablerte prioriteringer for samarbeidet med Latin-Amerika. Betyr dette at norske organisasjoner står overfor et valg mellom statlige og ikke-statlige samarbeidspartnere? Ikke nødvendigvis. For eksempel, økt fokus på institusjonsbygging i olje og gassektor kan bety økt preferanse for statlige aktører. Men det kan også bety støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner vis-á-vis statlige aktører for å fremme institusjonaliserte mekanismer for deltakelse og dialog, hvor formålet er å beskytte urfolksrettigheter og naturmiljø. Dette er et enkelt og snilt eksempel, fordi det kombinerer miljø og urbefolkning, begge prioriterte områder i norsk bistand. Det samme gjelder kvinner og barn, og andre utsatte grupper.

Det jeg imidlertid ser som problematisk er bistandsorganisasjoners tendens til å definere aktørenes identitet og verdi. Det kan godt dreie seg om strategiske valg eller pragmatiske prioriteringer av knappe ressurser, men i hvilken grad opererer bistandsorganisasjoner med kategorier som er fremmede for aktørene selv? Eller satt på spissen, er lokale aktører nødt til å påvise at de er ekte urfolk, dyrker sin etniske identitet og bor midt i jungelen for å være verdt bistandspenger? Det virker som at desto fjernere man er fra det nasjonale samfunn, desto mer ”ekte grasrot” er man. Jeg mener på ingen måte at Norge ikke bør gi støtte til urbefolkningsgrupper; men jeg ser med skrekk at urfolksorganisasjoner sees kun i lys av et motsetningsforhold mellom stat og samfunn, når virkeligheten er enn helt annen.

I enkelte land, som Bolivia og Ecuador, har nettopp urbefolknings-organisasjoner spilt en meget aktiv rolle på den politiske arenaen. De har stor mobiliseringskraft og bred legitimitet og representativitet blant lokalbefolkingen. Sammen med Peru har disse tre land de største urbefolkningsgruppene i regionen. Urfolksbevegelser har vist at muligheten for å oppnå politiske mål er tilstede, spesielt hvis det kombineres med allianser med andre sosiale aktører, som fagforeninger og grasrotsorganisasjoner. Det er likevel interessant å merke seg at med få unntak så er urfolks krav ikke bare forenelig med nasjonalstatsmodellen, men at de samme krav finner sin legitimitet i borgerettigheter som gjelder for det nasjonale samfunnet. Krav om sosial og politisk deltakelse er ikke nødvendigvis i motsetning til urfolksidentitet.  

Etter min mening, er det ikke fravær av folkelig organisering som hindrer politisk deltakelse av ekskluderte grupper i samfunnet, men heller de svake eller manglende institusjonaliserte mekanismer for sosial integrasjon og deltakelse både i forhold til staten og til andre aktorer i det sivile samfunnet. Desentraliseringsprosesser har blitt implementert i en rekke land og disse danner til en viss grad grunnlag for folkelig deltakelse på lokalt nivå. Utfordringen er derfor å styrke og institusjonalisere slike mekanismer, så vel som å utvikle lokale aktører som er i stand til å formulere sine krav og utøve sine rettigheter. Dette vil også kreve et økende engasjement overfor statlige aktører i fremtiden, kanskje til og med aktører som ikke er så populære eller snille, som lokale myndigheter (og dermed risikere korrupsjon) eller politiet (som fortsatt bryter menneskerettigheter). Vil norske organisasjoner kunne finne måter å komme i dialog også med mindre populære aktører?