(tilbake til: Ufordringer for norske organisasjoner i dagens Latin-Amerika)

Hvorfor snakker vi om "dagens" situasjon? Hva er så spesielt "i dag" som kanskje er annerledes enn ”før”? Først og fremst noe som virker åpenbart men som er godt å minne om: over hele Latin-Amerika finner vi i dag demokratiske valgte ledere. Ikke nok med det, men det er også mulig å se en retningsskifte mot venstre, da stadig flere venstre- og sentrum-venstre regimer har blitt valgt inn de siste årene. Det eneste unntaket, vel å merke, er Colombia. Det mest populære tilfellet er den brasilianske presidenten, Lula, fra den sosialistiske Partido dos Travailhdores, som ble valgt inn i 2002. President Bachelet i Chile, og Tabares i Uruguay er også fra venstresiden. Disse tre representerer det man kaller "izquierda moderada", det vil si et balansert venstre, ikke radikal. Alan García i Peru går i samme retning. Egentlig, er det mer snakk om sosialdemokratiske regimer enn rene venstreregjeringer. Venezuela og Bolivia er muligens mer venstreorienterte enn sine naboer, men de er langt fra den sosialistiske modellen som preger mye av deres diskurs. Uansett, dette er spennende tider i regional, politisk sammenheng. I fjor ble presidentene Morales og Bachelet valgt i Bolivia og Chile. Colombia og Peru holdt nylig presidentvalg, mens Ecuador, Brazil og Venezuela vil holde valg innen slutten av året.

Spørsmålet er: hvor alternative er disse nye sentrum-venstre regjeringene i forhold til tradisjonelle politiske partier? De nåværende regimene er riktignok mer imøtekommende overfor folkelige krav enn tidligere fordi de har bred, folkelig støtte og representerer folkelige bevegelser. Det er derfor man ser stort engasjement når det gjelder sosiale programmer og fattigdomsreduksjon. Likeså ser man også sentrum-venstre tendenser når det gjelder forvaltning av naturressurser. Men, det legges ikke skjul på at de samme regjeringene vil sikre økonomisk vekst og stabilitet. Inntrykket man sitter igjen med er at det ikke finnes noe motsetningsforhold mellom økonomisk vekst og gjennomføring av en sosial agenda blant dagens Latin-Amerikanske regimer. Men det er bare inntrykket.

Hovedutfordringen bak mye av dagens nasjonale politikkutforming, så vel som folkelige krav i denne regionen, er den eksisterende fattigdommen og sosiale ulikheten blant store deler av befolkningen. Til tross for at de aller fleste land har opplevd jevn økonomisk vekst i de siste årene, er fattigdommen fortsatt omfattende. Situasjonen forsterkes fordi fattige folk i tilleg ofte utsettes for andre former av sosial eksklusjon, for eksempel rasediskriminering. Alle nasjonale regjeringer i regionen har satt i gang sosiale programmer for å bekjempe fattigdom, men resultatene er ikke like gode. Nasjonale myndigheter har begynt å innse det åpenbare, at hovedårsaken til fattigdom ligger i den ekstremt ujevne fordelingen av ressursene i de respektive landene. Dette avspeiler de nye politiske trendene i Latin-Amerika.

Formelt demokrati har riktig nok bidratt til at folkelige bevegelser med ulike bakgrunn oppnår politisk representativitet på lokalt og nasjonalt nivå, men dette er ikke nok for å garantere sosial og politisk deltakelse. Til det trengs det institusjonaliserte mekanismer for dialog og ansvarlighet mellom staten og folket. Skiftet i politisk retning blant latin-amerikanske land byr riktignok på en unik mulighet for å igangsette strukturelle endringsprosesser i regionen, men det finnes mange utfordringer underveis som ikke bør undervurderes. Dessuten kan man ikke forvente at endringer vil kunne skje over natten. Brazil er et godt eksempel: fire år med Lulas PT har ikke løst fattigdomsproblemet, til tross for en visst fremskritt. Med andre ord: det finnes fortsatt et behov for internasjonalt bistandssamarbeid i Latin Amerika, også for norske organisasjoner.