(Innlegg av Per Ranestad, Norsk Folkehjelp [1],
på Bistandstorgets seminar 24.08.06)

Norsk Folkehjelp ser svært positivt på regjeringens initiativ til et utviklingssamarbeid med land i Sør-Amerika med regjeringer bygget på folkelige bevegelser. Utvikling dreier seg i høy grad om makt og omfordeling på et kontinent hvor eliten ikke har vist vilje til nødvendige reformer som progressiv skattereformer og landreformer.

Norsk Folkehjelp har arbeidet i Latin-Amerika i tjuefem år med et program som startet med støtte til sandinistenes Nicaragua og kampen mot diktatur i Chile. I dag omfatter virksomheten samarbeid med rundt sytti folkelige organisasjoner i ni land, hvorav Mellom-Amerika omfatter halvparten av organisasjonene og Ecuador pr i dag er vårt største programland i Sør-Amerika.[2] Vi driver ikke såkalt operativ virksomhet i Latin-Amerika.

For fire-fem år siden rendyrket vi vår profil til å prioritere sosiale organisasjoner (lokale og nasjonale) som representerer undertrykte grupper og prioritere støtte til deres påvirkningsarbeid framfor sosiale tjenester. I de tilfeller vi samarbeider med profesjonelle NGO-er så er det et viktig kriterium for oss at de opptrer som alliansepartnere til de folkelige organisasjonene. Målet for vårt arbeid er å styrke organisasjonene som undertryktes redskap for påvirkning av myndigheter og andre aktører i samfunnsutviklingen. Flere tiårs nyliberalistisk politikk med privatisering har skapt økte forskjeller og svekkelse av statens muligheter til å fylle sitt ansvar i forhold til basistjenester som helse og utdanning. Her ligger de folkelige organisasjoners rolle i å presse fram reformer for rettigheter og en rettferdig fordeling av ressurser. Mobilisering, organisering og styrket forhandlingsevne hos de marginaliserte er nødvendige forutsetninger for en demokratisk utvikling som svekker elitens dominans. De folkelige organisasjonene har også i flere land overtatt tradisjonelle partiers rolle for mobilisering og en politikk som bryter med nyliberalismen.

Desentraliseringsprosesser av de tradisjonelt sentraliserte statene i latinamerikanske land har åpnet muligheter for folkelig deltakelse i beslutninger som angår lokalsamfunnet. Kommunene har fått økt betydning og folkelige organisasjoner tar de nye mulighetene for påvirking gjennom høringsinstanser, retten til å stille forslag til tiltak og gjennom sosial revisjon av det offentliges leveranse overfor befolkningen. I mange tilfeller har de folkelige bevegelsene også vunnet kommunemakten, i noen tilfeller også regjeringsmakten.

Framfor å fokusere på fattigdom og nød velger Norsk Folkehjelp i sitt arbeid å identifisere de muligheter og potensialer sosiale organisasjoner har til å påvirke utviklingen. Følgelig legger vi også vekt på å støtte organisasjonenes egne agendaer gjennom finansiering, kritisk dialog og tilrettelegging av nettverk på lokalt, nasjonalt og regionalt plan. Denne samarbeidsformen krever at vi har nær kontakt og er tilstede for å oppnå tillit og troverdighet, forstå samfunnsutviklingen, og å kunne opptre med nødvendig fleksibilitet i prosjektsamarbeidet. Vår arbeidsform innebærer også at vi legger vekt på organisasjoners forankring og små samarbeidsprosjekter (smått er godt) knyttet til organisasjonsutvikling framfor store vidløftige studier for store prosjekter som krever høy grad av teknisk og administrativ kapasitet.

I Sør-Amerika har vi de siste årene tatt utgangspunkt i vårt tjue års samarbeid med ulike nivå innen den indianske bevegelsen CONAIE som de siste femten årene har vært en viktig aktør i den politiske utviklingen i Ecuador. For to år siden identifiserte vi indianske organisasjoner som CONAIE har kontakter med i andre andinske land. Hensikten var å innlede samarbeid med flere av organisasjonene i de andre andinske landene og samtidig fremme et regionalt samarbeid mellom organisasjonene. Vi konsentrerte oss om høylandsorganisasjoner som vi har mest erfaring med (i Ecuador siden 1985 og i Bolivia i perioden 1983-93). På denne bakgrunnen startet vi i 2005 samarbeidet med organisasjoner i Bolivia og i Colombia om små prosjekter knyttet til ledertrening, informasjon, kommunikasjon og strategiutvikling. Arbeidet har så langt også bidratt til mer regional kontakt mellom andinske organisasjoner i Colombia, Ecuador, Peru og Bolivia, samt Chile.

For oss er det i dag en utfordring at vårt program i Latin-Amerika i stor grad reflekterer situasjonen i 80-årene da Mellom-Amerika stod i fokus. Vår fornyede satsing i Sør-Amerika, utover Ecuador og Chile, med fokus på høylandsindianerne i Andes-regionen reflekterer de nye politiske mulighetene i dagens Latin-Amerika. I høst vil vi foreta vår egen gjennomgang av programmet i Latin-Amerika for blant annet å revurdere balansen mellom satsingen i Mellom-Amerika og Sør-Amerika.

[1] Basert på notater til 5-min innlegg på Bistandstorgets seminar 24.08.2006 om: Nytt fokus på Latin-Amerika og norske organisasjoners rolle

[2] Hvorav halvparten i Mellom-Amerika (16 organisasjoner i Nicaragua, 5 El Salvador, 11 Guatemala og 4 Honduras), et titalls organisasjoner i Cuba, 20 i Ecuador, 5 i Bolivia, 2 i Chile og 1 i Colombia.