Kommentaren sto på trykk i Morgenbladet 28.07.06

Da budsjettet ble vedtatt, fikk USA presset gjennom at bevilgningen for annet halvår 2006 bare kunne nyttes dersom organisasjonen gjennomførte tilfredsstillende reformer. Tanken var å presse u-landene til å godta reform. Men taktikken slo feil. U-landene ble rasende. De beskyldte de rike landene for å ville ta kontrollen over verdensorganisasjonen. I april brøt de årtiers tradisjon med samstemmige vedtak i FNs budsjettkomité og stemte ned forslag om reform av FN-sekretariatet. Ikke minst etter skandalen med Irak-programmet ”olje for mat” ønsket vestlige land å styrke generalsekretærens styring med personale og ressurser. Men u-landene gikk imot at generalsekretæren skulle styrkes på bekostning av budsjettkomitéen. Generalsekretæren kan lett påvirkes av rike land, mens u-landene har flertall i komitéen.

Det kan se ut som en liten sak, men den berører viktige prinsipper. Rike land som betaler storparten av FNs budsjett, truet med å holde tilbake bidragene dersom de ikke fikk viljen sin. Lederen for u-landsgruppa svarte at ”hvert land skal ha like mye å si - innflytelsen skal ikke være avhengig av pengene.”

FN fikk så vidt klarsignal for bruk av bevilgningene for annet halvår, men krisen er langt fra over. De rike land mener FN sentralt absolutt må reformeres.

Motsetningene er velkjente, men det er årtier sia nord-sør-polariseringen har vært så sterk.

USAs arrogante holdning overfor andre nasjoner har økt spenningene, noe 11. september, Irak-krigen og Midt-Østen krisen også bidrar til. Men det er et bredere bakteppe: en omfattende nyliberal globalisering med økende forskjeller mellom fattig og rik, turbulens og konflikter etter den kalde krigen, et mer samstemmig Nord (Øst og Vest) og endrete maktforhold med én global supermakt. Nye sikkerhetsmessige spørsmål har preget FNs dagsorden samtidig som u-land er stigmatisert som kilde til problemene. Sikkerhetsrådet (der få land deltar) er styrket i forhold til Generalforsamlingen, om FN i det hele tatt er trukket inn. U-landene har ønsket å styrke FNs rolle i utviklingsspørsmål for å få en mer rettferdig økonomisk verdensorden. De har også krevd mer støtte fra rike land for å bekjempe fattigdommen. Men de har fått lite gjennomslag. Få land har holdt løftene om utviklingshjelp. FN (der hvert land har én stemme) har mistet innflytelse, mens makt og ressurser er forskjøvet til IMF og Verdensbanken (som domineres av rike land) med deres kondisjonalitet.

Uenigheten mellom Nord og Sør kommer til uttrykk ikke minst i reformspørsmål. De rike land vil rasjonalisere og effektivisere FN, mens u-landene er redd organisasjonen vil svekkes ytterligere. De føler seg på defensiven og klynger seg til FN og Charteret for å bevare multilateralismen og en demokratisk styring av verdenssamfunnet. At det ikke har lykkes å få en demokratisering av Sikkerhetsrådet, IMF og Verdensbanken oppfattes som alvorlige tilbakeslag.

Når det gjelder økonomisk og sosial utvikling samt miljøbevaring, mener u-landene at FN med sin universalitet, nøytralitet og demokratiske struktur må være den sentrale organisasjonen internasjonalt med normative og analyttiske så vel som politiske og operasjonelle oppgaver. FNs mandat innen makroøkonomi, finans og handel må ikke overlates til andre ”bedre egnete” organisasjoner som reelt eller formelt står utafor FN-systemet, mens FN henvises til ”nisjeoppgaver”. Tvert om: FN og FNs økonomiske og sosiale råd må styrkes, den globale styringen må bli bedre, FN-systemet må få tilfredsstillende ressurser og svare på utviklingsbehovene til fattige land på en fleksibel måte.

Alle er enige om at FN-systemet bør forbedres på ulike måter, men i det klima som rår, er det litt av en oppgave å utarbeide reformforslag som kan godtas av både Nord og Sør. For høynivåpanelet som Stoltenberg leder, som i stor grad er etablert på vestlige premisser, blir det en særlig utfordring å ta hensyn til u-landenes interesser.