Det sivile samfunn Komiteen mener de frivillige organisasjoner i nord og sør er viktige aktører i alle deler av utviklingspolitikken. De såkalte NGOene har en særlig viktig rolle å spille som forkjempere for demokrati og rettigheter, som talerør for marginaliserte grupper og som korrektiv i forhold til myndigheter og markedsaktører. Norske bidrag via frivillige organisasjoner skal støtte opp om disse funksjonene.

Komiteen vil understreke at de frivillige organisasjonene ikke kan være uberørt av det arbeidet som pågår nasjonalt og internasjonalt med å reformere bistanden. Komiteen vil understreke at kvalitet i bistanden og hensynet til resultater i mottakerlandet må ligge til grunn. Det innebærer bl.a at den bistanden som ytes via frivillige organisasjonene i større grad bør gå til de fattigste landene. Komiteen viser likevel til den viktige rolle det sivile samfunn spiller i Norges utviklingssamarbeid med andre, økonomisk sett sterkere utviklingsland. I en rekke lav- og mellominntektsland vil støtte til det sivile samfunn være av fortsatt stor betydning for å kunne bidra til godt styresett og et sterkere fokus på fattige og marginalisertes levekår og rettigheter.

I denne sammenheng har komiteen merket seg synspunkter fra høringene på at satsningen til frivillige organisasjoner ikke begrenses til MUL, men at det er behov for en bredere innsats. Komiteen har videre merket seg at et synspunkt om at tilstedeværelse i mellominntektsland gir gode muligheter til å gjøre nytte av erfaringer, kompetanse og ressurser i disse landene i kapasitetsbyggende prosjekter i MUL-land. Komiteen mener at denne brede innsatsen bidrar til å øke kunnskapsnivået i Norge og til å øke det folkelige engasjement.

Komiteen viser til at Norge har blitt det OECD-land som kanaliserer høyest andel av bistanden gjennom frivillige organisasjoner. Det har skjedd uten at det har vært foretatt prinsipielle avklaringer eller vurderinger av styrker og svakheter ved denne bistandskanalen eller en vurdering av hvor grensene for denne bistandskanalen bør trekkes.

Komiteen er opptatt av konsekvensene for de frivillige organisasjonene av en stadig sterkere økonomisk avhengighet til staten. Komiteen mener det er avgjørende viktig å bevare de frivillige organisasjonenes uavhengige vokterrolle i forhold til staten. Også innenfor utviklings- og utenrikspolitikkens område er det ønskelig med bred offentlig debatt rundt politiske veivalg. De frivillige organisasjonene har med sitt engasjement, sin kompetanse og brede erfaring fra tilstedeværelse i utviklingsland særegne forutsetninger for å bidra til debatt. Organisasjonenes uavhengighet er ikke minst viktig i forhold til forventningene om at organisasjonene skal være uavhengige samarbeidspartnere som skal bidra til å styrke sivilsamfunnet i u-land gjennom å bygge strukturer nedenfra i samfunnet.

Komiteen støtter Regjeringens initiativ til å få satt ned et utvalg som skal se på sentrale utfordringer i samarbeidet mellom myndighetene og de frivillige organisasjonene, og mener Stortinget må bli informert om dette arbeidet på egnet måte.

Komiteen vil på den bakgrunn be om at utvalget som skal vurdere resultater av bruken av frivillige organisasjoner i bistand, også får i oppgave å vurdere konsekvensene av de frivillige organisasjoners økonomiske avhengighetsforhold til staten, særlig med sikte på å vurdere i hvilken grad det har endret organisasjonenes handlingsrom. I den sammenheng vil det være naturlig at graden av statlig finansiering av frivillige organisasjoners prosjekter blir vurdert.

Komiteen mener at FNs utviklingsprogram (UNDP) spiller en vesentlig rolle i demokratibygging og dermed også sivilt samfunn i utviklingslandene. Det er komiteens syn at de norske bidragene til UNDP i årene som kommer må økes. Komiteen viser her til at demokratisk styresett, herunder utviklingen av sivilt samfunn, i dag står for om lag halvparten av UNDPs totale virksomhet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at hovedoppgaven til frivillige organisasjoner skal være å bruke sitt komparative fortrinn til å bidra til å utvikle det sivile samfunn i utviklingsland nedenfra, og ikke være et utførende organ for gjennomføringen av Regjeringens politikk.